Døgn­behandling i psykisk helse­vern for voksne med utviklings­hemming og alvorlig psykisk lidelse

Tekst:

Svein Erik Skåle, overlege / psykiater, HAVO, Sykehuset Telemark HF
Terje Baasland, seksjonsleder, vernepleier, HAVO, Sykehuset Telemark HF
Kari-Venke Lindkvist, rådgiver / spesialsykepleier, KPR, Sykehuset Telemark HF
Maria H. Engebretsen, seksjonsoverlege / psykiater, PUA, Oslo universitetssykehus HF
Trine Lise Bakken, forskningsleder, PhD, PUA, Oslo universitetssykehus HF

Nøkkelord: utviklingshemming, døgnbehandling, psykisk helsevern, habiliteringstjeneste, samarbeid

Innledning
I kjølvannet av norsk desentralisering av omsorg for personer med utviklingshemming på 1990-tallet var det lagt opp til at psykisk helse skulle ivaretas av det ordinære psykiske helsevernet. I takt med nedbyggingen av sentraliserte tjenester (totalinstitusjoner) i den vestlige verden har det imidlertid vokst frem spesialiserte psykiatritjenester for personer med utviklingshemming både i Norge og i andre land i Europa, i Nord-Amerika og i Asia (Bakken og Martinsen, 2013). For personer med særlig store og sammensatte vansker, viser det seg at tjenestetilbudet er blitt mer fragmentert (Gibbs og Priest, 1999). I de store institusjonene var mange yrkesgrupper samlet på ett sted (ibid.). Erfaringene med bruk av allmennpsykiatriske helsetjenester har vært svært varierte. Studier som sammenlikner generelle og spesialiserte psykiatritjenester, viser at de spesialiserte tjenestene kommer best ut (Chaplin, 2009). Bildet er imidlertid ikke entydig, det er blant annet gjort forsøk med bruk av «øremerkede» sengeplasser i allmennpsykiatriske sengeposter med godt resultat for pasientene (Hall mfl., 2006).

En oversiktsartikkel fra 2013 viser at pasienter som får tjenester på høyeste nivå innen psykisk helsevern – døgnbehandling (innleggelse i sykehusavdeling, som regel i lukket avdeling), var typisk unge menn med lett utviklingshemming eller autismespekterforstyrrelse eller begge deler, psykotisk lidelse og voldelig atferd (Bakken og Martinsen, 2013). I Norge ser vi at pasienter i denne gruppen som får langvarig døgnbehandling i psykiatrisk sykehus etter først å ha ventet lenge, opp til ett til to år (Bakken og Høidal, 2018), kan ha problemer med å få adekvate tilbud i kommunen etter utskrivning. Pasienten kan også få betydelige vansker med passivitet, samt å opprettholde kontakten med familien. Slike erfaringer er også gjort internasjonalt (Fleisher mfl., 2005). Internasjonale erfaringer viser at det er en tendens til at disse pasientene blir plassert i ulike typer langtidsoppfølging langt unna sitt lokalmiljø, drevet av kommersielle omsorgstjenester. (Allen mfl., 2007; Mansell mfl., 2006). I England er slike tjenester spesielt mye omtalt, særlig i forbindelse med skandalen rundt institusjonen Winterbourne View som ble underlagt offentlig tilsyn (Department of Health, 2012). Det ble avdekket alvorlige overgrep mot beboerne og saken har fått et rettslig etterspill som pågår fremdeles. Et poeng som også understrekes er at offentlige midler flytter med klienten ut av lokalmiljøet. (Department of Health, 2012). I Australia har man såkalte «Boarding houses» som har omsorg for personer med utviklingshemming og psykisk lidelse, en tjeneste som må ha offentlig lisens. Uansett valg av organisering, ser det ut til at personer med utviklingshemming og alvorlig psykisk lidelse som psykose eller bipolar lidelse vil ha behov for spesialisert utredning, behandling og oppfølging. I denne artikkelen beskriver vi et unikt samarbeidsprosjekt i norsk sammenheng. I Telemark har habiliteringstjenesten for voksne (HAVO) og psykisk helsevern inngått en gjensidig forpliktende avtale om døgnbehandling i Klinikk psykisk helse ved Sykehuset Telemark HF.Foto: Illuha Zavaley, Unsplash

Case – samarbeidsprosjekt i Telemark
Bakgrunnen for å opprette en avtale mellom voksenhabiliteringstjenesten (HAVO) i Telemark og Klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling (KPR) ved Sykehuset Telemark HF, var bekymring i voksenhabiliteringstjenesten om tilgang til tjenester til pasientgruppen, samt bekymring fra en av overlegene ved akuttseksjonen i KPR i 2016. Pasienter med moderat eller alvorlig psykisk utviklingshemming med mistanke om alvorlig psykisk lidelse ble værende i akuttpsykiatriske rammer over lang tid. Det var vanskelig med videreføring til utrednings- og behandlingstiltak i egen klinikk. Bekymring om tilgang til psykiatritjenester innen generell psykiatri for pasienter med utviklingshemming gjelder i store deler av tjenestetilbudet til personer med utviklingshemming over hele landet (Bakken mfl., 2018). Denne situasjonen dannet grunnlag for en prosjektbeskrivelse som hadde som målsetting å endre på situasjonen der partene trakk seg unna ansvar for pasienter med utviklingshemming og psykisk lidelse. Klinikksjefen ved KPR ble engasjert og der ble man enig om å rydde i egen leir først. Det var enighet om at denne pasientgruppen har behov for døgnbehandling med lukket dør. De to døgnseksjonene 19 B og 19 C fikk ansvaret. Akuttseksjon 19 B ble tildelt ansvaret for pasienter med moderat eller alvorlig utviklingshemming som var i behov av øyeblikkelig-hjelp innleggelse. I tillegg ble forsterket psykoseseksjon 19C tildelt ansvaret for mottak av aktuell målgruppe etter den akutte fasen når det var behov for videre utredning og behandling.

Planlegging av det formaliserte samarbeidet foregikk i 2016. Det ble laget en skriftlig avtale som ble signert av begge parter ved avdelingsleder. Avtalen inneholdt en tydelig struktur slik at ingen av partene kunne «definere» seg bort fra ansvaret. Utgifter til kunnskapsløftet ble bevilget av ledens ved begge seksjoner. Målgruppa for avtalen ble definert og man startet opplæring. Felles opplæring av personalet ved angjeldende poster og voksenhabiliteringen foregikk i januar, februar og mars 2017. De samme temaene ble forelest 2 ganger slik at hele personalgruppene fikk delta. Det ble satt opp undervisningsplan for onsdager i samme periode. Man tok også stilling til at noen av personalet måtte kjøpes fri og vikarer leies inn for å få gjennomført undervisningen. Prosjektet var forankret hos ledelsen som også visste at prosjektet representerte utgifter, blant annet til vikarer.

Det var et tydelig behov for opplæring. HAVO bidro med innholdet og temaer og skaffet foredragsholdere. Det meste av undervisningen ble gjennomført i times-bolker, men mot slutten ble det holdt to hele kursdager med blant annet eksterne foredragsholdere.

Siden begynnelsen av 2017 har det vært seks pasienter innlagt ved KPR. Fem av de seks pasientene har vært innlagt hhv 1 gang (en pasient), 3 ganger (to pasienter) og 4 ganger (tre pasienter). Kun en av disse har vært innlagt over lengre tid; 4 måneder. De andre fem har vært innlagt mellom ett og 17 døgn. Pasientene som har vært innlagt i henhold til avtalen har hatt tentative diagnoser innen psykosespekteret og i tillegg vist alvorlig utfordrende atferd. Grunnlidelse hos pasientene er en kombinasjon av psykisk utviklingshemming av lett, moderat eller alvorlig grad og i tillegg autismespekterforstyrrelse hos flere.

Oppsummering
Fordelen ved et slikt fellesprosjekt er at partene blir bedre kjent med hverandre både faglig og personlig. Felles undervisning var en nøkkel i bli-kjent-arbeidet. Psykiatrisk avdeling demonstrerte tydelig god aksept og forståelse for at denne pasientgruppen skulle ha et adekvat psykisk helse-tilbud. Selv om kommunen initialt var involvert ved å ha «levert» pasientene, ble det mest ryddig å etablere et formalisert samarbeid mellom KPR og HAVO først. Det var initialt noen meningsforskjeller mellom KPR og HAVO, som i sin tur gjorde ansvarsfordelingen utydelig for kommunene. Når uklarheter mellom HAVO og KPR var ryddet av veien, var det enklere å se kommunens plass i samspillet. Avtalen ble evaluert etter et halvt år, deretter vil den bli evaluert årlig.

Referanser

• Allen, D.G., Lowe, K., Moore, K., and Brophy, S. (2007) Predictors, costs and characteristics of out of area placement for people with intellectual disability and challenging behaviour. J Intellectual Disability Research. 51:6, 409–416.
• Bakken, T.L. og Høidal, S.H. (Online, 2018). Specialized psychiatric services: patient characteristics, referral practice and length of stay in a representative clinical sample 2010–2016. Int J Developmental Disabilities.
• Bakken, T.L., Evensen, O.O., Bjørgen, T.G., Nilsen, I.T., Bang, N., Pedersen, U., Berge, K., Ellingsen, K.E., Baasland, T. og Helverschou, S.B. (online 2018). Mental health services for adolescents and adults with intellectual disabilities in Norway: a descriptive study. Advances in Mental Health and Intellectual Disabilities.
• Bakken, T.L. og Martinsen, H. (2013). Adults with intellectual disabilities and mental illness in psychiatric inpatient units. Empirical studies of patient characteristics and psychiatric diagnoses from 1996–2011. Int J Developemental Disabilities. 59:3, 179–190.
• Chaplin, R. (2009) New research into general psychiatric services for adults with intellectual disability and mental illness. J Intellectual Disability Research. 53:3, 189–199.
• Department of Health, UK. (2012). DH Report. Winterbourne View Hospital Interim Report. Department of Health – Mental Health and Disability.
• Fleisher, M., Faulkner, E.H., Schalock, R.L. and Folk, L. (2005) A model for inpatient services for persons with mental retardation and mental illness. In: Dosen, A., and Day, K. (eds.). Treating Mental Illness and Behaviour Disorders in Children and Adults with Mental Retardation. P. 503–516. Washington, DC: American Psychiatric Publishing.
• Gibbs, M. and Priest, H.M. (1999) Designing and implementing a ‘dual diagnosis’ module: a review of the literature and some preliminary findings. Nurse education today, 19, 357–363.
• Hall, I., Parkes, C., Samuels, S. and Hassiotis, A. (2006) Working across boundaries: clinical outcomes for an integrated mental health service for people with intellectual disabilities. Journal of Intellectual Disability Research. 50:8, 598–607.
• Mansell, J.L, Beadle-Brown, J., Skidmore, C., Whelton, B. and Hutchinson, A. (2006) People with learning disabilities in ‘out-of-area’ residential placements: I: Policy context. J Intellectual Disability Research. 50:2, 837–844.