DISSIMILIS - der drømmer blir muligheter

Tekst: Linn Løvlie Slette, Rådgiver i Stiftelsen SOR

Artikkel 30 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fastslår at det skal treffes hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å utvikle og utnytte sitt kreative, kunstneriske og intellektuelle potensial, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse for samfunnet. Dissimilis sikrer alt dette.

Dissimilis Nasjonale kompetansesenter tilbyr tilrettelagte aktiviteter innen musikk, dans og teater i et livsløpsperspektiv. Kompetansesenteret har aktiviteter for liten og stor. Gjennom kreative aktiviteter opplever elevene mestring, glede, utvikling og sosialisering - noe som igjen bidrar til økt livskvalitet
(Dissimilis, 2018).

Kunsten å finne sitt eget uttrykk
Ida Gullbekk Bandeh (19) går fjerde året på Rud videregående, og har siden 2008 vært en trofast elev på Dissimilis. I starten var hun som barn flest; høyt og lavt med uendelig mye energi og rampete påfunn. Foreldrene løp alltid etter for å holde tritt med den lille jenta. Og på grunn av manglende talespråk har dette i noen tilfeller utartet seg som utfordrende atferd. En dag begynte hun å danse. Dette har resultert i økt konsentrasjon og mindre atferd som utfordrer foreldre og hjelpeapparat.

Ida Gullbekk Bandeh (rødt) og Caroline Marie Sprott (grått). (Foto: Linn Løvlie Slette)

Når vi møter Ida, hennes instruktører og mor, blir én ting veldig klart: Ida har en enorm kapasitet. Uansett hva livet bringer, kommer hun alltid til timene sine i det fire-etasjes huset i Bærum. Sykdom er ingen hinder for den danseglade jenta. Og selv om dagene preges av skolegang og etter skole- og arbeidstilbud (ESA), er energien og tilstedeværelsen i dansesalen upåklagelig. Hver onsdag har hun gym på skolen, med påfølgende dobbelttime i dansesalen på Dissimilis. Man skulle anta at energien kunne dabbe litt av, men når musikken begynner skapes det magi.

Når dans blir språk
Når føttene treffer gulvet kan det knapt høres. Som en varm bris flyter Ida og instruktøren Caroline over parketten med lidenskap, entusiasme og alvor.
Ida speiler Carolines bevegelser - og omvendt. Med tydelige stemme forteller Caroline hva de skal gjøre, og Ida følger oppmerksomt etter. Som likeverdige mennesker står de overfor hverandre. De har bare hverandre å speile seg i.
Det oppstår et gjensidig avhengighetsforhold som knyttes sterkere sammen gjennom bevegelsene de skaper. Sårbarheten hviler i luften - og sårbarheten blir deres felles styrke.

Ida Gullbekk Bandeh, Foto: Linn Løvlie SletteCaroline Marie Sprott har studert samtidsdans og fysisk teater. Samtidig har hun vært instruktøren til Ida i snart to år. - Jeg har jobbet på Dissimilis i litt over ett år nå. Før det hadde jeg praksisplass på Kompetansesenteret der jeg lagde en duo sammen med Ida som til slutt ble min eksamen. Det var et veldig fint prosjekt. Fordi jeg ikke var instruktør men praksiselev måtte vi finne en måte å stå som likestilte.
Jeg har utdannelse fra Amsterdam i fysisk teater, og det er en veldig spennende utdannelse å bruke når man arbeider med mennesker med utviklingshemming. Fordi det handler om å finne sitt eget bevegelsesuttrykk - at man ikke blir fastlåst i en koreografi - men at man finner forskjellige metoder som man jobber med for at personen skal finne sitt eget uttrykk.

Det var spesielt interessant å jobbe med Ida. Det var første gangen jeg jobbet så tett med noen som har en annerledes måte å være på. Det er ikke alltid like enkelt å forstå hva hun sier, så kroppsspråket ble satt veldig i fokus. Vi måtte finne en kroppslig måte å kommunisere i sammen på. Det handlet mye om øyekontakt, og det å speile hverandre, sier Caroline.

Den livsviktige mestringsfølelsen

Hvordan jobber dere i dansetimene?

- Vi har jobbet mye med bevegelse på stoler. Da får man roet ned bevegelsen, og man finner et utgangspunkt man kan ta videre ut i rommet. Ida er en helt annen person i enetimer enn i gruppetimer. Da ser man hvor viktig det er for noen med enetimer. Og basert på hva man jobber med alene, kan man dra nytte av dette i en gruppe. Da vet man hva som er deres kraft. Nå jobber vi mye med kontaktimprovisasjon. Vi bruker hverandres kropper i bevegelsene. Til slutt har man mange elementer man kan jobbe ut ifra.

Ida har automatisk ført meg inn i dansen - det har blitt veldig naturlig for meg. Selv om jeg har både danse- og teaterutdannelse har dansen tvunget seg frem hos meg, forklarer Caroline entusiastisk. - Det er jo litt artig når Ida og Caroline danser sammen, for det kommer gjerne spørsmål om de er søsken, tilføyer mor. For både bevegelsesuttrykket og utseendet til de to danserne er påfallende likt.

Christian Gathe, undervisningskoordinator på Dissimilis, legger til at man også begynner med enetimer på instrument, før man samler hver enkelt i et band. Da får man utarbeidet gode tilrettelagte måter å spille sammen på. - Det er sunt for de fleste av våre elever å bli pushet litt, for det kommer så mye glede ut av det. Og ikke minst mestringsfølelsen de får gagner jo elevene i alle aspekter i livet, forklarer han.

Ny form for kunst

Jobber dere mye med å uttrykke følelser i dansetimene?

Christian Gathe, undervisningskoordinator på Dissimilis, Foto: Linn Løvlie Slette- Absolutt! Det er en lek vi bruker mye som heter hundre prosent leken. Da tar vi gjerne utgangspunkt i en følelse, og skalerer den fra én til ti. Min rolle er å snakke denne følelsen opp med kroppslige beskrivelser slik at emosjonen blir større og større. Når vi kommer opp på ti kan man ta den helt ut, og da kan det nesten gå over i noe abstrakt fordi uttrykket blir så stort. Det kan noen ganger være en utfordring for elevene å komme ut av disse følelsene etterpå, forklarer Caroline.

- Vi ser jo at dansegruppene har et sterkere følelsesmessig uttrykk, og grunnen kan jo være at man arbeider mye med følelser, og snakker mye om det. Samtidig er det veldig overførbart når elevene skal formidle noe over scenekanten. Det blir en ny form for kunst, fordi følelsene er så synlige. Fortellerevnen blir jo dermed mye bedre. Man blir jo litt “tvunget” til å vise følelsene visuelt fordi man arbeider med et kroppslig uttrykk, legger Christian til.

- Alle mennesker har jo følelser. Men man er kanskje ikke alltid like bevisst på hvordan man bruker følelsene, eller hvordan de kommer til uttrykk, sier Caroline. Det er en veldig fin kanal å bruke nettopp disse følelsene i kunsten. Man blir jo veldig upolert når man jobber med kunst. Det å tørre og være sårbar. Og noe annet som er veldig fint å jobbe med er elevens spontanitet. Det var mye av det som var kjernen i min utdannelse; finne en måte å være spontan og uredd på. Mange av elevene her har denne spontaniteten automatisk i seg. Da er det jo opp til oss som instruktører å finne metoder som gjør at elevene kan bruke disse egenskapene på en måte som får de til å skinne, presiserer danseinstruktøren. - Nøkkelen ligger jo absolutt i det du sier nå Caroline, å få elevene til å skinne, tilføyer Christian med et smil.

Dissimilis gjør en forskjell

Anders Midtsundstad, Foto: Fritid for alleAnders Midtsundstad arbeider som seniorrådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Anders er utdannet sosionom med mastergrad i sosialt arbeid. Han er særlig opptatt av likeverdige kultur-, fritid-, og ferietilbud for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Hvilke positive ringvirkninger gir deltakelse i et tilrettelagt fritidstilbud for mennesker med utviklingshemming?

- I Norge har deltakelse i selvvalgte aktiviteter på fritiden stor betydning for mange. Vi oppsøker miljøer hvor vi kan få mulighet til å utfolde oss enten det er for å synge i et kor, spille et instrument eller for å trene sammen med andre. For mange utviklingshemmede er det utfordrende å ta valg på lik måte som andre. Utfordringen handler kanskje om at pårørende og gode hjelpere ikke alltid kan se at de kan ha den samme glede av å delta i en fritidsaktivitet som andre. Det viktige er å gi den enkelte den støtten som trengs slik at han eller hun får de beste forutsetningene til å lykkes både sosialt og med den aktiviteten de ønsker seg. Det betyr for mange et behov for en tilrettelegging av fritidstilbudet.

- Dissimilis har i over 30 år arbeidet for at personer med utviklingshemming og andre med funksjonsnedsettelser skal få de samme mulighetene som likestilte utøvere. De bygger i praksis på et menneskesyn hvor de stiller like forventninger til alle. Våre forutsetninger som mennesker er ulike. Gjennom sine aktiviteter tilpasser de oppgavene til den enkeltes talent, interesse og forutsetninger. For mange personer med en utviklingshemming er det ønskelig å starte opp i et tilrettelagt tilbud hvor en opplever å dele en aktivitet sammen med andre hvor det tas utgangspunkt i den enkeltes interesser og ønsker. Dissimilis er et godt eksempel på en organisasjon som får dette til for mange. For deltakerne betyr det mye når en opplever å kunne lykkes i forhold til forventningene som band-deltaker.

- Normalisering, selvbestemmelse og inkludering trekkes ofte frem som sentrale begrep når vi skal vurdere de utviklingshemmedes muligheter på alle livsarenaene. Det trengs en bevissthet rundt hvilke roller de utviklingshemmede gis en mulighet til å velge i vårt samfunn. Dissimilis var tidlig med på å synliggjøre hva personer med
utviklingshemming kan gjøre på en scene. Deres aktiviteter har derfor vært med på å endre oppfattelsen av personer med utviklingshemming for folk flest, men også selvforståelsen mange utviklingshemmede har av seg selv, utdyper Anders.

Ida Gullbekk Bandeh, Foto: Linn Løvlie Slette

Når noe betyr alt

Hva har Dissimilis betydd for Ida?

- Oi! Det har betydd alt. Ida hadde ikke vært der hun er i dag hvis hun ikke hadde fått hjelp til å uttrykke seg, avslutter moren, Wenche Gullbekk, med et anerkjennende blikk på Christian. - I tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming opplever jeg at mye er veldig rutinepreget, men her kan den enkelte være seg selv helt og holdent. På Dissimilis henvender vi oss til hverandre som likeverdige, og vi ser mennesket foran diagnosen, kommenterer Christian til slutt.

Dissimilis er en kulturorganisasjon som anerkjenner menneskets iboende ressurser. Her møtes alle som likestilte borgere, med fokus på den enkeltes muligheter. Samtidig er kompetansesenteret med på å bygge ned samfunnsskapte barrierer som ofte er tuftet på absolutte (u)sannheter. Dissimilis er, og går inn i fremtiden, som en berikelse for hele samfunnet.

(...) Vi bygger broer og knuser murer, og hatet svinner fordi vi våger
Utdrag fra sang skrevet til Dissimilis’ juleforestilling 2018 av Lars Tingelstad

Litteratur:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2013). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
• Dissimilis (2014). Faglig og metodisk fundament. Oslo: Dissimilis kompetansesenter

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 3/2019.

Last ned artikkelen som PDF.