Det vi ba om, og det vi (ikke) fikk – stortingsmelding om menneskerettigheter for personer med utviklingshemming

Utdrag fra Lise Christoffersen sitt innlegg på SOR-konferansen.
Tekst: Rebecca Helen Perez

Lise Christoffersen. Foto: StortingetStortingsmeldingen om menneskerettigheter for personer med utviklingshemming skulle egentlig ha kommet denne våren, men det ser ut til at vi må vente til etter valget og en ny stortingsperiode før meldingen kan komme og bli behandlet, forteller Christoffersen. Dette til tross for gjentatte forsøk på å etterlyse meldingen.
Christoffersen etterlyste sist meldingen i debatten om statsrådens likestillingspolitiske redegjørelse som han ga i Stortinget 20. april 2021. Christoffersen mener det han her sa, var svært viktig. Hun leser opp: «Punkt 3 er melding til Stortinget om utviklingshemmede. Regjeringen jobber med en melding til Stortinget om menneskerettighetene til personer med utviklingshemming. Regjeringen ønsker å styrke muligheten personer med utviklingshemming har til å bli hørt og til å medvirke til politikken som former livet deres.» Og han sa videre: «Meldingen er viktig fordi den vil utdype og konkretisere hva det menneskerettslige grunnlaget, herunder selvbestemmelse, likestilling og deltakelse fordrer på ulike rettighetsområder. Stortingsmeldingen vil kunne gi en tydelig retning for fremtidig politikk. Samtidig ønsker vi å gi et godt bilde av status gjennom helhetlige beskrivelser og analyser av dagens utfordringer på feltet. Gjennom meldingen vil vi videreføre regjeringens arbeid for å sikre menneskerettighetene for alle personer med funksjonsnedsettelse.»

At meldingen har blitt forsinket grunnet pandemien, beskriver Christoffersen som skuffende. Men hun påpeker at de som har mest grunn til å være skuffet, er dem som meldingen skal handle om. Hun viser til en uttalelse fra Tom Tvedt, leder i NFU, som sier: «Det er veldokumentert at mennesker med utviklingshemning ikke får sine grunnleggende rettigheter. Mange har knapt selvbestemmelse. Tilsyn viser at mange ikke har aktive og meningsfulle liv. Det blir stadig vanskeligere å være inkludert i samfunnet på lik linje med andre.». Lise Christoffersen utdyper hvorfor meldingen er så viktig: «Så lenge vi ikke har klare mål med forpliktende tidsfrister, kommer vi ikke videre. Så lenge vi mangler oversikt, har det dessverre lett for å bli sånn at det går i feil retning.»

Det var i utgangspunktet Kristelig Folkeparti som fremmet forslaget om stortingsmeldingen i mars 2018, og da det ble oversendt til Arbeids- og sosialkomiteen til forberedelse av behandling i selve Stortinget, ble Christoffersen valgt til saksordfører for forslaget. Det er saksordføreren som skriver det første utkastet til innstillingen, og hun forteller at hun da fikk mulighet til å legge en del premisser for hva som skulle være tema i saken, og hvilke forslag som skulle fremmes. Hun forteller: «Konklusjonen ble at vi burde prøve å få saken så konkret som mulig, og Rettighetsutvalgets analyser og forslag lå jo der allerede, ferdig til å plukkes. Så var det neste spørsmålet: Er det mulig å få flertall for noe av dette? Ikke i komiteen, skulle det vise seg, siden flertallet der var enig med regjeringa i at det var bedre å lage en strategiplan for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne i stedet for ei ny stortingsmelding. Så det som ble innstillinga fra komiteen til Stortinget, var at forslaget fra KrF ikke skulle vedtas, og alle våre forslag ble dermed mindretallsforslag. Men vi hadde en joker i ermet, for KrF hadde ingen representanter i vår komite på det tidspunktet. Men som saksordfører kunne jeg likevel jobbe med innstillingen samtidig som jeg sjekket ut merknader og forslag med KrF, og de var enige i at vi skulle være så konkrete som mulig.»

Hun fortsetter: «Så det endte altså med ei innstilling til Stortinget med 13 mindretallsforslag, som vi likevel var trygge på at skulle bli vedtatt. Og så like før behandlingen i Stortinget, 12. juni 2018, fikk vi et innspill utenfra om en viktig sak for mange, nemlig skolefritidsordning fra 4. klasse og oppover. Det rakk vi å få lagt inn samme dag, så da gikk vi til debatt med 14 forslag som det endte med at stortingsflertallet sluttet seg til. Det vi ba om – innholdet i saken – det var det ene forslaget som var det samme som KrF opprinnelig fremmet: Lage stortingsmelding. Et annet forslag var at organisasjonene måtte involveres tettere i utarbeidelsen av den strategiplanen som regjeringa uansett skulle lage. De 12 andre forslaga skisserte hvilke temaer en slik stortingsmelding må omhandle. Dem hentet vi fra Rettighetsutvalgets utredning og fikk innspill fra eksterne.»

Foto: Jack Flowers, Unsplash

Ett av forslagene handlet om tiltak som sikrer utviklingshemmedes rett til arbeid, herunder rett til tilrettelagt yrkesfagutdanning. Lise Christoffersen ser hvor viktig det er at personer med utviklingshemming kommer ut i jobb. Hun forteller: «Selv har jeg fått være med HELT MED på Alna ridesenter som har ansatt utviklingshemmede. Det har de aldri angret på, tvert imot. Jeg har vært på besøk ved et sykehjem i Bergen som har ansatt utviklingshemmede som trivselsarbeidere på en avdeling for demente, med svært godt resultat. Jeg har besøkt Nordnes Verksteder. HELT MED gjør en viktig jobb.»

Tidligere på konferansen la HELT MED frem tall som viser hvor mange med utviklingshemming som faktisk er i jobb, og Christoffersen kommenterer dette: «Faktum er at 8 av 10 er uten arbeid. Så har noen et tilbud om dagsenter, men mange finner seg faktisk ikke til rette på dagsenter, og mange har ikke engang tilbud om det. Selv har Arbeiderpartiet i mellomtiden fremmet forslag om 100 % jobbgaranti for utviklingshemmede. Vi har ikke fått flertall for det foreløpig, men vi har ikke tenkt å gi opp.»

De hadde også med et forslag som omhandler det Christoffersen beskriver som en viktig menneskerett, nemlig retten til å uttrykke sin mening og hevde sin rett. Et annet forslag omhandler lik tilgang til helsetjenester av like god kvalitet som befolkningen har. Christoffersen forteller videre om de andre forslagene: «Forslag nr. 8, der hadde vi med viktigheten av at tilrettelagt undervisning for utviklingshemmede elever i den ordinære skolen, herunder universell utforming av eksisterende skolebygg. Så har vi med viktigheten av at utviklingshemmede skal ha samme mulighet til å kjøpe og eie egen bolig som andre. Så har vi med kravet om at tjenesteapparatet for mennesker med utviklingshemming innehar tilstrekkelig kompetanse til at utviklingshemmede får likeverdige tjenester innenfor ulike samfunnsområder, på linje med alle andre. Så har vi også med viktigheten av god koordinering av tjenestene til utviklingshemmede i overgangssituasjoner, mellom ulike livsfaser og mellom løpende tjenester internt i kommunene og mellom kommunene, fylkeskommune og stat. Man kan nesten ser på det som en stafett, hvor stafettpinnen går i bakken mellom hver veksling. Og sånn kan vi ikke ha det.»

Hun fortsetter: «Så har vi også med kravet om at FN-konvensjonen fullt ut skal gjennomføres på alle relevante samfunnsområder, blant annet gjennom en helhetlig tilnærming på departementsnivå, for hvordan man skal nå politiske målsetninger for utviklingshemmede og sikre en koordinert innsats. Igjen en viktig påpekning som vi fikk fra organisasjonene. Så har vi med at det må legges vekt på å sikre alle muligheter til å drive med meningsfylte fritidsaktiviteter og muligheter for livssynsutøvelse. Hvorfor har vi med det? Jo, dessverre har vi sett eksempler på at utviklingshemmede gjennom beslutninger fra verge og kommune er nekta å opprettholde slike aktiviteter, slikt medlemskap, enten det er frivillige organisasjoner eller politiske partier. Det er henvendelser som vi har fått direkte fra pårørende som har vært fortvila, men som ikke har hatt noe de skulle ha sagt.»

Christoffersen forteller at hun har reflektert rundt hva som kunne vært annerledes dersom stortingsmeldingen hadde vært på plass før samfunnet stengte ned grunnet pandemien, i lys av alle konsekvensene nedstengningen har hatt for personer med utviklingshemming. Hun spør: «Om vi hadde hatt meldinga på plass før, hatt høyere bevissthet om utviklingshemmedes rettigheter, hadde da beredskapen vært bedre?»

Avslutningsvis forteller Christoffersen at hun er optimistisk, og om hvilke håp hun har for stortingsmeldingen: «Hvis meldinga kommer med et innhold som skissert av statsråden, så vil man få tydeligere fram og øke bevisstheten om hvilke konkrete tiltak som må til for at FN-konvensjonen oppfylles, og sist, men ikke minst, hvordan tiltakene henger sammen og virker sammen. Mye må skje i kommunene der folk bor, men staten må bidra med nok ressurser og nødvendig kompetanse, og samtidig selvfølgelig ta ansvar for sitt eget og ikke svekke kommunenes muligheter til å gjøre sin del av jobben. Vi ser jo i dag at det svikter allerede i skolen, og da blir veien lang og tung for mange. Så vi må få en frist for når samfunnet skal være universelt utforma.

Meldinga må vise hvordan hele mennesket skal ivaretas i utdanning, arbeid, fritid, bolig, velferds- og helsetjenester i den kommunen der man bor. Og da tenker jeg at vi kan begynne å nærme oss noe som kan bli veldig bra.»