De enkle jobbene?

De enkle jobbene?

Eva Tryti skriver godt og viktig om arbeidsinkludering i Klassekampen 28. januar 2022. Dette innlegget skal dog ikke handle om inkludering i arbeidslivet. Det skal heller handle om to nøye utvalgte ord fra Trytis tekst. Hun skriver følgende: “Det er få ting jeg har lært mer av enn årene i såkalt enkle jobber før jeg ble psykolog.”  I teksten skriver hun blant annet om en mann med utviklingshemming. 

Dette er en kommentar fra rådgiver i Stiftelsen SOR, Linn Løvlie Slette. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

Enkle jobber. 

Enkle. Jobber. 

Først og fremst må det presiseres at dette innlegget ikke er et motinnlegg mot innholdet i teksten til Tryti. Det hun skriver om arbeidsinkludering er helt i tråd med egne tanker om viktigheten rundt at alle skal få bidra i samfunnet. Men det er disse såkaltenkle jobbene det er verdt å stoppe opp ved. Ved flere anledninger har jeg tatt til ordet for at ordene vi bruker skaper direkte og indirekte forståelsesrammer, og derigjen kan være med på å legitimere en uverdig praksis. De såkalt enkle jobbene bør derfor avlives. 

Hvis vi bærer med oss en forståelse av at tjenestene til personer med utviklingshemming er enkel kan dette føye seg inn i den seiglivede myten om at utviklingshemmede er “evige barn”. Med slik retorikk opprettholdes også stereotypien om at “like barn leker best”. Dermed blir det helt legitimt å samlokalisere personer som er “like” (gjerne under samme tak i store bofellesskap), for deretter å bli brukt som hverandres tiltak. Omar er Karis nabo, og kan dermed være Karis venn. Enkelt.

Järvinen og Mik-Meyer (2003) hevder slik sett at utviklingshemming ikke bare er en medisinsk kategori (her hentyder de til det rent diagnostiske), men de tar også til ordet for at det er en institusjonell identitet. En identitet som er formet av de hjelpesystemene, kontroll- og behandlingsformene som har vært etablert rundt denne kategorien. Sandvin (2014) mener at utviklingshemming som institusjonell identitet har bidratt til å bevare og videreføre bestemte oppfatninger og handlingsmønster (s. 99) som vi nærmest tar for gitt. Enkle jobber. 

Når Tryti viser til de såkalt enkle jobbene, velger jeg å forstå henne som at hun viser til en folkelig, eller allmenn forståelse av tjenesteyting til personer med ulik grad av fungering. På samme vis kan man noen ganger høre at noen personer er såkalt enkle. Hva som eksakt menes er vanskelig å konkretisere i detalj, men man kan anta at slike fraser antyder at personen det er snakk om ikke er i ordinær jobb, at de ikke følger med på samfunns- og politikkutvikling, og at en tur på butikken er tilstrekkelig for å dekke et sosialt behov. Dette er ikke bare svært generaliserende, men også direkte feil. Poenget er: hvis vi forstår jobben i seg selv som enkel er det fare for at vi forstår menneskene som enkle - og omvendt. Hvis vi forholder oss, og oppfatter tjenesteyting til personer med utviklingshemming som en enkel jobb undergraver vi kompleksiteten i arbeidet. Spørsmålet er om vi dermed legitimerer en kompetanseflukt til andre tjenester før vi har gitt ovennevnte tjeneste en sjanse? Et annet betimelig spørsmål er om vi flykter fra tjenestene i redsel for å bli sett på som enkel selv? 

Heldigvis har CRPD tatt oss inn i et såkalt paradigmeskifte. Vi beveger oss sakte(!) fra en praksis der vi som yter tjenester bestemmer eller legger føringer for en (ofte passiv) mottaker, til en praksis der vi spør den enkelte "hva trenger du av meg for at du kan ta denne avgjørelsen?" eller "hva kan jeg hjelpe og støtte deg med, slik at du mestrer dette selv?". Den enkleste praksisen, som her er å være litt bestemmende eller førende overfor et annet individ, fases ut med en praksis preget av støtte og myndiggjøring. Enkelt? På ingen måte. 

Den nye boken “kunnskapsbasert miljøterapeutisk arbeid” (2022) er et 630 siders eksempel på at tjenesteyting til personer med utviklingshemming (og andre tilgrensende vansker) ikke er enkelt, men snarere en kompleks materie å navigere i. For å yte de beste tjenestene, som både er forankret i forskning og i personen selv, må vi kunne tilegne oss et stort spenn av metoder, forståelsesrammer og teknikker. Vi må være eklektiske. Det er ikke enkelt.

I en rapport (N=2978) fra Fellesorganisasjonen (FO) om faktorer som har betydning for rekruttering av vernepleiere, kommer det tydelig frem at vernepleiere ønsker faglige utfordringer og utviklingsmuligheter når de velger arbeidssted. Flere vernepleiere, fagilhørighet og faglige utfordringer er de viktigste rekrutteringsfaktorene. Og tjenestene til personer med utviklingshemming florerer av faglige utfordringer, og komplekse kasusformuleringer. Men de undergraves av en folkelig forståelse av at jobben er enkel. Det må vi gjøre noe med. Vi må stoppe denne sosialt etablerte arven.

Det er primært et politisk anliggende å satse på flere høyskoleutdannede i nevnte tjenester, og det er profesjonsutøverens ansvar å bidra til å bygge ned antakelser om at jobben er enkel, og å sørge for at politikerne forstår at tjenestene er komplekse. Ikke enkle. Bare slik kan vi skape sterkere fagtilhørighet forankret i personen selv, og der igjen få flere vernepleiere til å bli, men også til å søke seg tilbake til nevnte tjenester. 

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim

EHF: 984257503

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.