Danselaboratoriet – et medskapende dansekompani for alle

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 6/2025.

Tekst: Elen Øyen

Min dansereise

I 2005 nærmest snubla jeg over Danse­laboratoriets forestilling «Fotografens øyeblikk». Og det var dans på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Dansere med og uten funksjonsnedsettelser, profesjonelle og amatører, på samme scene. De skapte en forestilling sammen, med hver sine kropper, hver sine levde liv og erfaringer. 

Jeg er født med ryggmargsbrokk, og sitter i rullestol. Jeg har alltid likt dans, men jeg har aldri funnet meg til rette i dansegrupper med bare mennesker i rulle­stol. Eller for den del, hvilke som helst grupper med mennesker der alle sitter i rullestol eller har andre funksjons­nedsettelser. Det føles som vi blir putta sammen, og er der kun fordi vi tilfeldigvis har funksjonsnedsettelser. Samme regler, felles «skjebne», alle skal være like. 

Da jeg så Danselaboratoriets forestilling, var det en øyeåpner for meg. Det var altså dansere med totalt forskjellige kropper. Rullestolbrukere, en blind kvinne, mennesker med utviklingshemming, mennesker uten funksjonsnedsettelser, og altså profesjonelle funksjonsnormative dansere. Og kvaliteten på det som ble vist fram, var i mine øyne utrolig høy. Det kunstneriske uttrykket var så nyskapende, og hadde så mye kvalitet. Individet fikk komme fram i fellesskapet. Jeg visste at det her ville jeg være en del av. Men turte jeg?

Jeg turte. 20 år senere, og Danse­laboratoriet har vært fullstendig livs­endrende for meg. Det har åpna uendelig mange dører. Nå jobber jeg som danse­kunstner i Danselaboratoriet og DansiT Koreografisk senter i Trondheim. Ved hjelp av en aspirantordning for kunstnere med funksjonsnedsettelser initiert av Kulturdirektoratet, ble jeg ansatt på DansiT i 2023. DansiT er nå driver av Danselaboratoriet. 

Foto: Thor Brødreskift

Om danselaboratoriet

Danselaboratoriet er altså et danse­kompani for samtidsdans, for dansere med og uten funksjonsnedsettelser, profesjonelle og amatører. Kompaniet er basert i Trondheim. Grunnlegger er Tone Pernille Østern, professor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU i Trondheim. Danselaboratoriet ble igang­satt som feltarbeid for Tones PhD-studium i dansekunst ved Teaterhøgskolen i Helsingfors (Diss. 2009). 

I starten ble Danselaboratoriet drevet av Kulturenheten i Trondheim kommune. Men DansiT tok over driften i 2021. Dette gjør at Danselaboratoriet nå kan vise flere forestillinger på arenaer i det profesjonelle scenekunstfeltet. 

I Danselaboratoriet inviteres ulik­kroppede dansere til å utforske, improvisere og koreografere dans sammen. Det blir tatt utgangspunkt i levd liv, og at alle som er interesserte i dans kan bidra. Siden 2005 har Danselaboratoriet skapt, opptrådt og turnert lokalt med over 20 egne produksjoner, og de leder også workshops, foredrag og stunts.

Gruppa tar for seg det å utfordre, utvide, og utforske oppfatninger om hva dans kan være. Men også å utfordre oppfatninger om kropp og identitet. 

Gruppas hovedfokus er å utforske, utfordre og utvide samtidsdansens estetikk. Samtlige mennesker i gruppa er en viktig brikke i puslespillet mot å skape en koreografi. Alle bidrar akkurat like mye. Jeg pleier å si at Danse­laboratoriet er et idealsamfunn i miniatyr. I samfunnet ellers er det ofte sånn at mennesker blir satt i grupper, og skillene mellom gruppene blir ofte gjort veldig tydelige. I Danselaboratoriet er alle danserne med og bestemmer og preger hvordan dansen skal se ut, i stedet for å tilpasse oss dansens eksisterende rammer. 

Forskjellighet er spennende. Etter min mening mye mer spennende enn at alle kropper skal være så like som mulig, koreografien skal være så lik og presis som mulig, at kunstnerisk leder skal ha regien og makta over alt som skal vises.

Danselaboratoriets metode

Danselaboratoriets metode går ut på at kunstnerisk leder kommer med en idé eller et tema. Så improviserer vi dansere rundt det temaet og våre assosiasjoner til temaet. Og så settes det hele sammen til en koreo­grafi. I mange av forestillingene våre improviserer vi ut fra gitte rammer. Kunst­nerisk leder har ideen og strukturen, vi dansere setter den ut i livet. Ofte der og da, i øyeblikket. I noen forestillinger er alt improvisert, i noen forestillinger er koreografien satt, og i noen forestillinger er det en blanding. Men vi mister aldri den individuelle danserens og kollektivets egenuttrykk ut av syne. Vi alle får komme inn med våre ideer, følelser, assosiasjoner og historier. 

En ting jeg alltid har likt med Danse­laboratoriet, er det unike estetiske uttrykket. Jeg har alltid følt at det vi viser fram har høy kvalitet. Vi blir tatt på alvor, i stedet for å raske sammen en scenografi kjapt, bare for at «funksjonshemmede skal kunne delta på en scene». Vi er ikke maskoter, symboler eller et alibi for mangfold og inkludering. Uttrykket vårt er moderne og nyskapende. Det er ikke «rullestoldans» eller helsedans. Men samtidskunst, basert på improvisasjon og medskaping. Det at vi dansere bidrar så mye til hvordan dansen og uttrykket skal se ut, er noe av det jeg liker aller best med Danselaboratoriet. Dansernes individuelle ideer og erfaringer er sentrale i alle forestillinger. Det betyr utrolig mye. Og det å stå på samme scene som etablerte, utdannede dansekunstnere, slutter aldri å være stort. 

For mange vil det passe best å organisere seg i en gruppe med mennesker som er mest mulig lik en selv. For eksempel i en dansegruppe for bare rullestolbrukere, eller pardans for rullestolbrukere og gående dansere. Og det er en helt ærlig sak å like det best! For meg og mange andre, passer det derimot best å møtes i hverandres forskjellighet, unike kropper og uttrykk. Derfor var det så stort for meg å oppdage Danselaboratoriet og alt det sto for. Med Danselaboratoriet fant jeg en filosofi som ligner på den jeg har vokst opp med: At det å ha en annerledes kropp ikke trenger å være begrensende. At man kan pushe seg selv og se løsninger og muligheter samme hvilken kropp man har. Man prøver ut løsninger, og finner andre løsninger hvis det ikke funker. Danse- og scenekunsten er en perfekt arena til å synliggjøre for veldig mange hvordan man kan gjøre ting med alle mulige forskjellige kropper. 

Jeg skulle veldig gjerne ha utdanna meg til dansekunstner selv. Men for å gjøre det, måtte jeg ha flytta til utlandet. For danse­utdanningene i Norge er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere. Og livet mitt åpna ikke, og åpner ikke, for at jeg skal kunne flytte til utlandet. Likevel har jeg opparbeida meg såpass mye erfaring i danse­f­eltet nå, at jeg med stolthet definerer meg selv som dansekunstner. Takket være gode kollegaer og meddansere klarer jeg nå å ta eierskap til det å være dansekunstner, og si det høyt uten å krympe meg selv. 

I Danselaboratoriet fokuserer vi ikke på å være FLINK. Vi setter søkelys på å formidle det vi vil formidle. Med våre kropper, livserfaring, og følelser. Det er ingen opptaksprøver. Alt man trenger for å være med, er et ønske om å danse og formidle.

Det vi driver med i Danselaboratoriet er kroppslig læring. Gjennom så mange menneskelige og kroppslige møter på dansegulvet, blir vi kjent med hverandre. Ikke først og fremst med ord, men gjennom kroppene våre. Det skaper en unik trygghet oss imellom. Vi lærer oss å stole på både oss selv og hverandre. Og vi blir bevisste på våre egne grenser, og på å respektere andres. Som et eksempel kan jeg nevne mitt første dansende møte med dansekunstner Mari Flønes, i 2008 eller 2009. Mari har ingen funksjons­nedsettelse. Første gangen vi dansa sammen, lente hun seg på meg. Hun stolte på at jeg var sterk nok til å takle vekten hennes. Hun behandla meg ikke med silkehansker, slik mange gjør med folk med funksjonsnedsettelser. Dermed fikk jeg trent meg på å kjenne etter hva jeg tåler, og å si fra hvis noe var ubehagelig. Mari visste akkurat hvor mye vekt hun skulle legge på meg, for hun lytta til min kropp. Dette dansende møtet la et godt grunnlag for et samarbeid og et vennskap som har vært bunnsolid siden da. Mari er min venn og mitt forbilde. 

Så altså, Danselaboratoriet handler om menneskemøter, gjennom dans. Mennesker med ulike kropper møtes gjennom dansen. Folk med funksjons­nedsettelser blir ofte vant til å forklare mennesker uten funksjonsnedsettelser om sin kropp, og fokuset blir ofte på begrensninger. Det som er «galt». I Danselaboratoriet lytter vi til hverandres kropper, enten vi har funksjonsnedsettelser eller ikke. Vi lærer om hverandres kropper gjennom dans, berøring, bevegelse, og ved å lytte til hverandre. Vi lytter ikke bare med ørene, men med hele kroppen. Mine grenser og mine muligheter som rulle­stolbruker finner man ut av ved å danse med meg, ikke bare ved å spørre meg med ord. For eksempel: Hvordan vil jeg at folk skal håndtere rullestolen min? Hvor mye tør jeg å tilte eller bli tiltet bakover før jeg blir redd for å falle? Kan rullestolen brukes i dans på nye måter? I Danselaboratoriet tør vi å ta risiko og å eksperimentere. Å ikke tro at vi sitter på alle svarene på forhånd om hva dans er. 

Vi kan si at Danselaboratoriet er en pioner i Norge når det gjelder dans med ulikkroppede dansere. Der forskjellighet er selve drivkraften. Det finnes noen få kompanier som har kommet etter oss. Ett eksempel er 71BODIES, som er et profesjonelt danse- og performance­kompani som inkluderer transpersoner og er basert i Bergen. Kompaniet ble grunnlagt av dansekunstner og koreograf Daniel Mariblanca i begynnelsen av hans kjønnsovergang, ut fra et behov for å både forstå og dokumentere kompleksiteten som ligger i den transkjønnede identiteten. Kompaniet består i likhet med Danse­laboratoriet av dansere med og uten funksjons­nedsettelser. Med kropper man kan si er normbrytende, og som gjerne blir sett på som utradisjonelle dansekropper.

Foto: Thor Brødreskift

My Body My Home

My Body My Home er et unikt samarbeid mellom DansiT, Danselaboratoriet og Danseteateret, og 71BODIES og Daniel Mariblanca. My Body My Home er sentrert og inspirert av det store mang­foldet i bakgrunner, livserfaringer, kropper, kjønn, alder og mobilitets­funksjoner. My Body My Home hadde premiere på Multiplie Dansefestival våren 2024. Da med Danselaboratoriet og Danseteateret. I 2025 ble 71BODIES også med på laget, og sammen viste vi My Body My Home på selveste Festspillene i Bergen og Hedda­dagene i Oslo i juni 2025. 

Å være en del av en minoritet kan skape stress og isolasjon, og møte mikro- og makrodiskriminering daglig. Dette kan manifestere seg i ulike former i livet; tilgjengelighet, jobbmuligheter, representasjon (eller mangel på sådan), institusjonell paternalisme, funksjons­hemninger, symbolisme, blant annet. Derfor fokuserer My Body My Home på å skape kunstneriske strategier for å skape kollektiv kraft – fordi vi er sterkere sammen.

Et annet kompani med lignende modell som Danselaboratoriet, er oslobaserte Kompani D. Kompani D er et nytt profesjonelt kompani innen inkluderende scenekunst for utøvere med og uten funksjonsnedsettelser. Kompaniet skal utforske og utvikle kompetanse innen fagfeltet inkluderende scenekunst, som vil si at alle utøverne skal jobbe likestilt i scenekunstprosjektet og forestillinger.

Tilgjengelige kunstnerskap – Et kunnskaps­prosjekt om kunstnere med funksjonsnedsettelser i Norge

Jeg var medforsker i dette forsknings­prosjektet, og det føltes meningsfylt. Folk med funksjonsnedsettelser blir veldig ofte forska på, men det er sjeldent vi får være de som forsker. Da jeg er kunstner med funksjons­nedsettelse, føltes det ekstra spesielt å få være med som forsker i prosjektet. 

Tilgjengelige kunstnerskap? Et kunnskaps­prosjekt om kunstnere med funksjons­nedsettelser i Norge identifiserer drivkrefter og barrierer for at funksjonshindrede personer skal kunne jobbe som profesjonelle kunstnere i Norge. Fem forskere med og uten funksjonsnedsettelser fra Fafo og NTNU intervjuet 45 aktører fra kunst- og kulturinstitusjoner og 19 kunstnere med funksjonsnedsettelser.

Resultatene viser at barrierene er større enn drivkreftene. Kunstnerne i denne studien erfarer en nærmest normalisert ekskludering fra kunstfeltet. De opplever, med enkelte unntak, å mangle de mulig­hetene som majoritetsbefolkningen har til å ta kunstutdannelse og jobbe som kunstnere i Norge. Til tross for utfordringene er kunstnerne likevel virksomme på sine felt.

Økt bevissthet og handlinger i andre land, kombinert med økt oppmerksomhet om mangfold og likestilling på tvers av ulike marginaliserte grupper i Norge, gir likevel grunn til optimisme og tro på endring. Samtidig avhenger dette av endringsvilje og konkrete, målrettede og langvarige tiltak på tvers av kunst-, kultur-, utdannings- og velferdssektoren.

Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra Kulturdirektoratet og foregikk år 2021–23.

Forskningsrapporten ble lansert 27. april 2023 på Kulturdirektoratets konferanse «Tilgjengelige kunstnerskap?» på Sentralen i Oslo.

La oss håpe at forskningsprosjektet og de ulike tilbudene for dans for mennesker med normbrytende kropper kan åpne flere muligheter for at alle skal få et likestilt tilbud i dans!

Last ned artikkelen som PDF.