Dagsenter, vekstbedrifter og ordinært arbeidsliv – tre virkemidler for gode og meningsfulle liv

Tekst: Ingrid Vengen Hansen

Sturim er leder for anbud og tjenesteutvikling i Sens as. Hun har en master i psykologi fra NTNU, og har fulgt Oslo-satsingen av arbeidsinkluderingsordningen HELT MED fra starten med stor interesse.

Sturim starter presentasjonen med å slå fast at det er begrenset med muligheter som venter utviklingshemmede når de er ferdig med skolegangen. Det er også vanskelig for dem og deres pårørende å få oversikt over mulige arbeidstilbud.

Vi får se et bilde av en blid jente. Hun heter Anniken. Hun har lett utviklingshemming, og går på Ullevålsveien skole, en spesialskole i Oslo, i tiende klasse. Anniken har en drøm om å jobbe på et bibliotek når hun er ferdig på skolen. Anniken elsker å lese og er glad i struktur og systemer. Hvordan skal Anniken nå dette målet? Hvem skal ta ansvar for at Anniken finner ut hva hun skal bli og hvordan hun skal komme seg dit? Hvem skal bidra til å sørge for at hun får prøve ut ulike ting og delta i kvalifiserende løp? Hvem skal gi henne karriereveiledning når hun kanskje vil bytte jobb utover i voksenlivet? Hvem har lyst til å fortelle henne at drømmen om bibliotekjobb ikke blir virkelig?

Sturim snakker om sømløse muligheter i spekteret fra dagsenter til ordinært arbeid, og hun vil løfte det opp til et drømmenivå. Hun inviterer med seg publikum til å delta i en realistisk drøm, et lite pusterom fra å prate om byråkrati, finansiering og politikk. Tanken er ikke å snakke om et utopisk drømmesamfunn som aldri vil la seg realisere eller finansiere, men å presentere et par enkle grep som kan bidra til at Anniken får gode tilpassede tilbud, og at hun finner de tilbudene.

Vi skal se for oss at det finnes et karrieresenter for utviklingshemmede mennesker, og på dette karrieresenteret får de mulighet til å bli kjent med egne ressurser, kartlagt sine ferdigheter, drømmer, interesse for arbeid, de kan få arbeidstrening, de kan få bistand av karriereveiledere til å prøve ut ulike bransjer i arbeidslivet. Dette senteret kan benyttes flere ganger i løpet av et liv.

Et typisk tidspunkt for å benytte seg av senteret, kan være rett etter videregående, når man er klar for et nytt tilbud, eller for eksempel en periode på dagsenter eller i VTA (varig tilrettelagt arbeid). Det kan også være når man har en jobb, men har lyst på en ny yrkesvei.

Sturim stiller spørsmål til publikum: Hvor mange har byttet jobb minst en gang i livet? Samtlige av publikum rekker hånden i været. Dette er sjelden realiteten for utviklingshemmede. Dersom vi tilstreber en gjennomstrømning hos VTA-bedriftene, hos dagsentertilbudene, slik at de som er klare for å gå videre gjør det, så vil det frigjøre plass til mennesker som trenger det gode tilbudet som er på dagsentrene og hos VTA-bedriftene.

Foto: Mikkel EknesSturim sa at hun ikke skulle snakke om politikk, byråkrati eller finansiering, men nevner at i tillegg til dette tilbudet må det selvfølgelig bevilges mer penger til eksisterende tilbud. Dagsenter-tjenesten må styrkes, vi trenger mange flere VTA-plasser enn det forslaget regjeringen kom med nå, og så trenger vi HELT MED inn på statsbudsjettet slik at de mennesker med utvikingshemming som kan og vil jobbe, får nyttiggjort seg de ressursene i et ordinært arbeidsliv. På skjermen vises det fine bilder av HELT MED-ansatte.

Hva betyr det at noe er sømløst? For Anniken og foreldrene hennes betyr det at ting henger sammen. At Anniken har mulighet til å bevege seg mellom tilbud som passer for henne på ulike tidspunkt i livet, uten unødige indre.

Sturim forteller om KAM-nettverk (Key Account Manger). KAM har som oppgave å etablere, sikre og utvikle samarbeid med bedriftens aller viktigste kunder. Det er et nettverk av nøkkelpersoner som kan kalles brobyggere, som sørger for å legge til rette for at Anniken enkelt kan finne og ta i bruk de tilbudene som finnes.

KAM-nettverkets funksjon er å knytte alle disse tilbudene sammen, og med hvert tilbud som utviklingshemmede bruker, skal det være en KAM. Det skal da være en person som allerede jobber på det dagsenteret eller i VTA-bedriften eller i HELT MED, som da kjenner de menneskene som benytter seg av dette tilbudet veldig godt. De kan følge progresjonen og motivere den enkelte til å tørre å prøve seg i ulike tilbud.

Der er også en KAM-sentral. Den holder i alle trådene, og har oversikt over alle tilbud som finnes. Den sørger for opplæring, slik at de jobber likt og tilbyr menneskene som bruker deres tjenester like god kvalitet.

Sturim viser fram et bilde av hvordan et KAM-nettverk som er i full sving kan se ut. KAM-ene har kontakt med hverandre, det går på kryss og tvers, og de kan undersøke muligheter og ventelister, kapasitet og så videre, på vegne av de menneskene som kanskje kan ha nytte av et nytt tilbud.

Hvordan kan dette bidra til at Annikens yrkesdrømmer blir en realitet, og at hun og hennes foreldre opplever et sømløst og godt tjenestetilbud på veien dit? Sturim tar oss med videre inn i drømmemodus, og spoler noen år fram i tid:

Hun forteller historien som om det er nåtid når hun beskriver drømmen. «Anniken er nå ferdig med videregående skole. Hun er fortsatt en bokorm, og tanken om å jobbe på bibliotek er fortsatt med henne. Ikke ulikt unge voksne flest, så er hun ikke helt bombesikker på hva hun vil bli.» Sturim forklarer hvordan de ulike KAM-ene har kontakt med hverandre, og sammen finner de ut at hun skal få prøve seg via noe som kalles «jobbsmak». Hun får da prøve seg først i et bibliotek, men opplever det hele som overveldende. Anniken ønsker å prøve seg i et annet yrke, og får muligheten til å arbeide som frokostvert. Bibliotekdrømmen har aldri sluppet taket, og etter hvert blir det også muligheter for Anniken å prøve seg på nytt.

Historier som dette er ikke utopiske eventyr, presiserer hun. Slike karriereløp for utviklingshemmede mennesker eksisterer blant annet i Vejle kommune i Danmark. Det er en foregangskommune når det kommer til å bedrive arbeidsinkludering for mennesker med utviklingshemming. Et suksesskriterium er at de har kontaktpersoner som jobber i de ulike tilbudene og som har god kontakt med hverandre. Det bidrar til at mennesker enkelt kan flytte seg mellom de ulike tilbudene, uten unødige hindre. Et slikt løp vil selvfølgelig ikke være rett for alle utviklingshemmede, ettersom alle er forskjellige.

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 3/2019.

Last ned artikkelen som PDF.