ASK handler også om psykisk helse
Hvordan kan vi snakke om psykisk helse med mennesker som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon? Det var et av spørsmålene Jørn Østvik fra NTNU løftet da han gjestet SOR-konferansen "Fra deres til vår".
Alternativ og supplerende kommunikasjon, ofte forkortet ASK, handler om alle former for kommunikasjon som støtter eller erstatter talespråk. Det kan være blikk, mimikk, gester og håndtegn. Det kan også være bilder, symboler, kommunikasjonsbøker eller talemaskiner.
I foredraget tok Østvik opp et tema som fortsatt får lite oppmerksomhet, både i forskning og i praksis: sammenhengen mellom ASK og psykisk helse.
For psykisk helse handler ikke bare om diagnoser, behandling og symptomer. Det handler også om relasjoner, tilhørighet, selvbestemmelse, mestring og muligheten til å sette ord på hvordan livet faktisk oppleves.
Å ha språk for hvordan man har det
Østvik var tydelig på at ASK ikke bare må forstås som et hjelpemiddel eller et tiltak. For mange er ASK selve språket de bruker for å forstå verden, uttrykke seg og delta i fellesskap.
Da blir det også avgjørende hva dette språket gir tilgang til.
Finnes det ord for redsel, uro, ensomhet, sinne, glede, smerte og behov for hjelp? Finnes det symboler og uttrykksformer som gjør det mulig å fortelle hvordan man egentlig har det?
Hvis ikke, kan viktige signaler bli oversett. Og da blir det også vanskeligere å gi riktig hjelp.
Østvik pekte på at mange kommunikasjonsløsninger har for lite vokabular knyttet til følelser og psykisk helse. Det betyr at mennesker som bruker ASK, kan mangle nødvendige ord for å beskrive egen helse og eget følelsesliv.
Hovedpersonen må få komme til orde
Et sentralt poeng i foredraget var betydningen av selvrapportering. Mange vurderinger rundt mennesker som bruker ASK bygger på det andre sier på deres vegne. Foreldre, fagpersoner og tjenesteytere kan ha viktig kunnskap, men de kan ikke erstatte personens egen stemme.
– Det er den som bruker ASK som er hovedperson og har skoen på, sa Østvik.
Derfor må tjenestene legge bedre til rette for at mennesker som bruker ASK får fortelle om seg selv, sitt liv og sin egen helse. Det krever tid, kompetanse og en kultur der samtaler om psykisk helse faktisk blir mulig.
Et viktig ansvar for tjenestene
Mot slutten av foredraget pekte Østvik på flere viktige innsatsområder. Vi må styrke oppmerksomheten rundt psykisk helse hos personer som bruker ASK. Vi må utvikle språk, vokabular og kommunikasjonsformer som gjør det mulig å snakke om følelser og helse. Og vi må sørge for mer likeverdig tilgang til psykisk helsehjelp.
Foredraget minner oss om noe grunnleggende: Alle har en psykisk helse. Også mennesker som ikke bruker talespråk.
Spørsmålet er om vi gir dem gode nok muligheter til å fortelle hvordan de har det.
Hele forelesningen kan ses i opptak gjennom SOR Digital+ for alle abonnenter.
