Alternativ og Supp­ler­ende Kom­mu­n­ikas­jon (ASK) og Sanse­­stimulering (SANS)

Tekst:
Bjørg Neset, Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB), NTNU
Odd Helge Winje, Trondheim kommune
Elin-Marie Berg, Trondheim kommune
Trude Seivaag, Trondheim kommune
Jan Roger Wevang, Trondheim kommune

Formål og metode
Aksjonsforskning ble benyttet som vitenskapelig ramme for å utarbeide og løse problemstillinger som vil kunne bidra til bedre tjenester til brukere av ASK og SANS. En spørreundersøkelse ble gjennomført med kommunens avdelingsledere for Helse- og Avlastningstjenesten for barn og unge (HABU) og Bo og Aktivitetstjenestene for voksne (BOA).

Resultater
Omtrent 50 % av brukere med utviklingshemming i Trondheim kommune kan ha behov for tilrettelegging knyttet til ASK og/eller SANS. Det var store forskjeller mellom barn og voksne. Mens barn gjennomgående får god tilrettelegging, er det samme ikke tilfellet for voksne.

Konklusjon
Studien viser at overraskende mange i målgruppen har alvorlige vansker med å gjøre seg forstått, og mange har ingen forståelig tale. Det er ikke utviklet kartleggingsredskaper til bruk ved tildeling av ressurser som fanger opp ressursbehov knyttet til utvikling og vedlikehold av språkmiljø, personalopplæring, utvikling og vedlikehold av individuelle språkferdigheter og hjelpemidler.

Nøkkelord: alternativ supplerende kommunikasjon, kommunikasjonsvansker, nedsatt funksjonsevne, sansestimulering

Innledning
Foto: Nathan Anderson, UnsplashKommunikasjon handler om det å dele tanker med andre mennesker på en overlagt og uforbeholden måte. Kommunikasjon foregår ved hjelp av ord eller handlinger eller begge deler. Menneskelig kommunikasjon forutsetter ikke at det brukes ord - det er mulig å kommunisere med gester og fakter. I et nært samspill kan ikke-språklige gester og lyder være tilstrekkelige for å formidle ønsker og behov. Gestene kan bli tolket ulikt, avhengig av hvem som observerer dem, og ikke all atferd som overfører informasjon har en bestemt hensikt (Allot, 2020).

Personer med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) og sansestimulering (SANS) er en heterogen gruppe med kommunikasjonsvansker av ulik kategori og alvorlighetsgrad. Å kunne kommunisere sine ønsker og behov er grunnleggende for god livskvalitet. Mangel på kommunikasjonsmuligheter og problemer med å gjøre seg forstått og påvirke sine omgivelser kan føre til utfordrende atferd, psykososiale og psykiske vansker (Walter og Shnell, 2013). Språkvansker kan knyttes tilutviklingsmessige og/eller biomedisinske tilstander. Tetzchner og Martinsen (2002) anslår at det i Norge kan være rundt 16.000 personer i alle aldre som er uten funksjonell tale. Det omfatter personer med utviklingshemming, Cerebral Parese, autismespekterforstyrrelse eller medfødt/ervervet hjerneskade.

Tilgang til støttetjenester
Kommunale tjenester, uavhengig av hvor tjenestene gis, skal legge til rette for at personer som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for ASK, kan få utvikle og bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler. Det forutsettes at nødvendig utstyr og kunnskap og opplæring av fagpersoner er tilgjengelig. Dette er en rettighet som er nedfelt i lovverket for de ulike institusjonene, og beskrives grundig i det nye forslaget til veileder for «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming –høringsutkast» (Helsedirektoratet, 2020). Den enkelte kan be om å få utarbeidet en individuell plan. I Regjeringens Likeverdsreform pekes det ut en strategi for å koordinere lovverk og tiltak. (Regjeringen, 2020). Habiliteringstjenestene i spesialisthelsetjenesten, Statped og NAV skal etter henvisning fra kommunen gi individuell utredning, opplæring og veiledning til den enkelte, familie og kommunen. (Helsedirektoratet, 2015; Statped, 2020; NAV, 2020).

Individbasert pleie- og omsorgsstatistikk (IPLOS) er et sentralt helseregister for bistandsbehov hos personer som har behov for helse og omsorgstjenester, samt hvilketjenester de mottar. Kommunikasjon er en av variablene i IPLOS (Helsedirektoratet 2, 2018). Trondheim kommune har i tillegg et eget kartleggingsskjema «Helhetlig pasientforløp» HPF, for vurdering av behov for tjenester. Denne informasjonen danner grunnlaget for tildeling av ressurser som kan anvendes til utvikling, opplæring og vedlikehold av ASK.

Språkmiljø
Språkmiljøet forstås her som omgivelsene hvor folk engasjerer seg i sosiale og kulturelle aktiviteter, der språket er redskap for samarbeid og problemløsing, og er drivkraften for språkutvikling. Østvik (2008) nevner flere komponenter som utgjør et språkmiljø; begrepsforståelse, kommunikasjonspartnere, meningsfulle og motiverende aktiviteter, tema, situasjoner, fysisk miljø, kommunikasjonsmateriell og hjelpemidler, språkmodeller, holdninger og barrierer. De ulike komponentene i et språkmiljø må ivaretas på tvers av arenaer og blant ulike kommunikasjonspartnere. For de som er avhengig av ASK, innebærer det at språkmiljøet må være tilrettelagt slik at deres uttrykksmåter kan få støtte og bli forstått (Østvik, 2008).

ASK og SANS – Alternativ og supplerende kommunikasjon og Sansestimulering
ASK og SANS spenner over et vidt felt av metoder og hjelpemidler til bruk for de som trenger støtte til talespråk eller andre måter å kommunisere på. En viktig forutsetning for ASK og SANS, er at alle kommunikasjonsformer og systemer som personen kan ta i bruk for å gjøreseg forstått og forstå andre mennesker blir sett på som gyldige og viktige. Begrepet totalkommunikasjon brukes om alle kommunikasjonsformer hos personen (Østvik, 2004). Tetczhner og Martinsens modell om hovedgrupper av personer med kommunikasjonsvansker omfatter fire grupper ( (2002). Uttrykksmiddel-gruppen omfatter personer som kan forstå og behandle kommunikative innspill, men som selv har vansker med å produsere språk. Støttespråkgruppen omfatter to undergrupper; utviklingsgruppen med personer som har forsinket utvikling og situasjonsgruppen med personer som har lært å snakke, men som har vanskeligheter med å gjøre seg forstått grunnet store uttalevansker. Her kan personen ha behov for å supplere talen sin med støttespråk. I språkalternativgruppen finner vi personer som har liten eller ingen forståelse og bruk av tale. Den alternative kommunikasjonsformen blir deres morsmål uten at de trenger å lære å forstå hva andre sier.Foto: Leo Rivas, Unsplash

Tjenesteytere, tilbud og kompetanse
Effektiv kommunikasjon er basert både på kapasiteten til den enkelte og på omgivelsene. Det kan gjelde læreren på skolen, tjenesteyteren i bolig, lege eller arbeidsleder. Det må sikres at passende ASK-støtte blir gitt. Strategier for å øke bevisstheten om ASK, holdninger hos kommunikasjonspartnere og samfunnet for øvrig er beskrevet hos McNaughton og kolleger (2019). Begrepet «personsentrert planlegging» benyttes for å understreke viktigheten av at det er personens behov som styrer vurderings- og intervensjonsprosessen. Kliniske retningslinjer for ASKvurdering og intervensjon bør i tråd med WHO International Classification of Function – ICF’s klassifikasjoner legge vekt på tverrfaglig teambasert tilnærming der personen med ASK og SANS sine behov spiller nøkkelroller (McNaughton mfl., 2019). Moorcroft og kolleger (2019) peker på at barrierer i tilrettelegging for det meste handler om kontekstuelle faktorer innen ICF. Mest fremtredende var miljøfaktorer; inkludert holdninger og støtte fra fagpersoner, familiemedlemmer og samfunnet generelt. Personlige faktorer og funksjoner spiller også en rolle. I likhet med alle andre mennesker er de som benytter ASK avhengig av en kommunikasjonspartner for at uttrykk kan føre til en respons. Både tverrfaglig team og teoretisk og praktisk erfaring i å benytte hjelpemidlene hos fagpersoner må til for å lykkes (Moorcroft mfl., 2019). Faktorer knyttet til organisasjon og ledelse samt den enkelte ansatte virker inn på tilretteleggingen av ASK. Lederens avgjørelser om hvilke faktorer som skal prioriteres og verdsettes av miljøarbeid er avgjørende for hvordan språkmiljøet blir. Resultater fra en spørreundersøkelse viser at personalets trygghet, kunnskap, praktisk opplæring og erfaring, tid, samt deres egen motivasjon og holdning knyttet til ASKbrukerens rett til er sentrale faktorer for i hvilken grad det legges til rette for bruk av ASK (Dahl, 2015).

Individuell kartlegging av den enkeltes uttrykksmåte danner et viktig grunnlag for omverdenens oppfatning av brukerens muligheter og potensiale. Kartleggingene kan være viktige redskaper for opplæring av nye fagpersoner i teamet (Jacobsen og Gjermestad, 2017)

Mye av kunnskapen om individuelle måter å kommunisere på kan stå i fare for å forsvinne i overganger mellom skoletrinn og i overgangen fra barn til voksen. Det er viktig å videreføre hvilke forutsetninger som må være til stede for at brukerne skal kunne utvikle egen identitet og være en del av det sosiale fellesskapet (Lorentzen, 2013). Aanonsen (2014) fant at det er ulike erfaringer om skolens informasjonsoverføring om ASK til kommunale botilbud. For rundt 60 % av elevene ble det overført kunnskap via ansvarsgruppemøter, mens det for 28 % ikke var noen overføring i det hele tatt. Kun for 11 % ble det brukt kontaktbok. Disse ASK-brukerne var alle avhengig av nærpersoner for å betjene eget kommunikasjonshjelpemiddel.

ASK og hjelpemidler kan fremstå som intuitive og selvinstruerende, noe som kan medføre at det ikke blir gitt opplæring, og i en travel hverdag er det vanskelig å finne tid til å sette seg inn i beboerens ulike hjelpemidler. Tilstrekkelig personalopplæring i ASK bør være et lederansvar, og bør ideelt sett være pensum i relevante bachelor- og masterutdanninger (Mjøen, Andersen og Vik, 2017). Kunnskap om kommunikasjon med målgruppen krever kontinuerlig fornying og et system hvor nye tilsatte kan hente denne kompetansen. Den teknologiske utviklingen medfører store forbedringer i hjelpemiddelutvalget, noe som kan bidra til at flere kan finne hjelpemidler som øker muligheter for kommunikasjon. På den annen side medfører dette en økning i behovet for kompetanseheving i alle ledd,for at de som yter bistand og følger opp skal kunne holde seg oppdatert og gi nødvendig bistand for vedlikehold og utvikling. Tetzchner og Martinsen (2016) anbefaler å gi tjenesteytere en grundig innføring i hva alternativ og supplerende kommunikasjon er, og informasjon om forskningsresultater og kliniske erfaringer med denne typen kommunikasjon.Foto: Olivia Bauso, Unsplash

Metode
I 2015 besluttet Trondheim kommune å opprette et by-omfattende fagnettverk innenfor generelle samspillferdigheter, kommunikative metoder (alternativ supplerende kommunikasjon ASK) og sansestimulering for personer med utviklingshemming. Fagnettverket består av representanter fra helse- og omsorgstjenestene fra alle bydelenes BOA og HABU. En prosjektgruppe ble opprettet i 2017 med medlemmer fra dette fagnettverket og en representant for Regionalt kunnskapssenter for habilitering (RHAB). Målet var å arbeide mer systematisk og målrettet for å løse oppdraget. Prosjektet har mottatt prosjektmidler fra fylkesmannen i Sør -Trøndelag.

Prosjektgruppen valgte aksjonsforskning; en metode som gjennom aktiv deltakelse og samspill med aktører og miljøer i endring, fokuserer på læring og erkjennelse i tillegg til kunnskaps- og teoriutvikling. Metoden forutsetter at prosjektet vokser ut av opplevde problemstillinger i en gruppe som ønsker endring og benyttes som grunnlag for å iverksette tiltak (Stjernstrøm, 2017; Natland, 2019). Fagnettverket og prosjektgruppen har arbeidet systematisk med følgende problemstillinger:

• Hvor mange har behov for ASK/SANS? Prosjektet utarbeidet eget spørreskjema som ble besvart anonymt av primærkontakter.
• Hva er de individuelle behovene? Et semistrukturert intervju ble utviklet med utgangspunkt i faglige anbefalinger. Invitasjon til deltakelse ble sendt gjennom leder/primærkontakt til brukerne.
• Hvordan kartlegges behov for tjenester knyttet til ASK og SANS? Prosjektgruppen møtte ansvarlige for kommunens rutiner for behovskartlegging og deltok på IPLOS-kurs.
• Kompetanseheving hos ansatte og plan for kompetanseutvikling

Personvern
For å få vurdert og sikret ivaretakelse av personvern ble det gjort henvendelser til Regional Komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Prosjektet ble ikke vurdert som fremleggspliktig for REK, da kommunikasjon ikke defineres som helseopplysninger. NSD ble derved kontaktet, og interne personvernansvarlige i Trondheim kommune. Det ble utarbeidet et samtykke for alle deltakerne.

Brukermedvirkning
Brukerorganisasjoner var sterkt involvert for å få gjennomslag for oppretting av Fagnettverk for ASK og SANS i 2015. Organisasjoner har blitt invitert til å delta i møter og seminarer som arrangeres av fagnettverket. Fagnettverket har deltatt på brukerrådsmøter.

Figur 1. Resultater fra spørreundersøkelse om talespråk

Resultater

Resultat fra spørreundersøkelse
Ved kartlegging av talespråklige evner i målgruppen i 2018 fant man at så mange som 254 av 486 personer, altså rundt 50 %, hadde vansker med å gjøre seg forstått for andre enn de aller nærmeste og så mange som 14 % har ikke forståelig tale. Resultatene viser at et overraskende høyt antall av målgruppen har behov for tilrettelegging for å kunne gjøre seg forstått.

Prosjektgruppen besluttet at personer som befinner seg på nivå 3, 4 og 5 (se figur 1) bør utredes nærmere med tanke på behov for bistand og tilrettelegging. Det ble sendt ut invitasjoner til deltakelse i et semistrukturert intervju til 220 personer. Av disse var det kun 20 som svarte; 12 barn og 8 voksne. Det betyr ikke at 200 har takket nei, men hva som gjør at de andre ikke deltar er uklart. Noen pårørende har meldt til prosjektgruppen at de ikke hadde hørt om undersøkelsen; noe som tyder på utfordringer i kommunikasjon mellom de ulike leddene. Ved gjennomgang av intervjuene ble det avdekket at tjenestene som tilbys barn fungerer bedre enn for voksne. Av de få voksne som deltok, var det flere som ikke hadde noen form for oppfølging eller hjelpemidler.

Prosjektgruppen har undersøkt kommunens kartleggingsrutiner når det gjelder tildeling av ressurser for tilrettelegging av ASK og SANS. IPLOS kartlegger kommunikasjon gjennom fem valg, ingen av disse indikerer behov for alternative kommunikasjonshjelpemidler. Kommunens kartlegging av «Helhetlig pasientforløp» HPF, inneholder ikke noenspørsmål om brukers kommunikasjon. Dette kan få betydning for ressurstildeling og oppfølging av behovene til den enkelte.

Kompetansebehovet hos fagpersoner har tre hovedkomponenter:

• Alle ansatte skal ha en grunnleggende kompetanse om kommunikasjon.
• Den som bistår ASK-brukere må i tillegg ha kunnskap om den enkelte brukers behov og dennes individuelle hjelpemidler.
• Fagnettverket ASK og SANS har behov for kompetanse på et overordnet ekspertnivå for å kunne følge opp og utvikle kommunens tjenester og samarbeide med eksterne spesialister.

Fagnettverket startet undervisning om ASK/SANS på «BOA skolen» i Trondheim kommune i 2016. «BOA-skolen» er et kursog undervisningstilbud til alle ansatte som arbeider i tjenester til personer med utviklingshemming, og er et minstekrav for å kunne jobbe hos denne gruppen brukere. Det er et mål i Trondheim kommune å digitalisere denne undervisningen for å nå flere og for å kunne tilby en ressurs som kan benyttes som oppslagsverk i hverdagen.

Drøfting
Det var en stor overraskelse at antallet personer som har behov for støtte til kommunikasjon var såpass høyt. Sammenlignet med Tetzchners anslag ligger imidlertid disse funnene noe i underkant. Dette kan indikere at kartlegging av kommunikasjon ikke er tilstrekkelig dekket ved vurdering av behov for tjenester. Mjøen og kolleger (2017) peker på manglende kunnskap hos fagpersonerog ledere som er ansvarlig for tjenesteyting som en årsak til at behovene ikke dekkes, eller at en tjenesteytere har kompetanse på området.

Ved gjennomgang av Trondheim kommunes kartleggingsrutiner for å avdekke brukernes behov fant en at kommunikasjon enten ikke var tatt med i kartleggingen, eller ikke var tilstrekkelig detaljert til at en kunne identifisere behovene. Selv om individuelle nivåer på selvhjelp kartlegges i IPLOS, mener prosjektgruppen at nivåene i kartleggingen gir lite konkret informasjon man kan bygge tjenestetiltak og ressurstildeling på. Østviks (2008) beskrivelse av komponenter som utgjør et språkmiljø peker på elementer som ikke gjenfinnes i kartlegging av brukerbehov. Når det gjelder kommunikasjon er det essensielt at det ikke bare handler om enkeltindividers funksjonsnedsettelser, men i høy grad også om språkmiljøene og omgivelsenes muligheter til å være samtalepartnere. Prosjektgruppen fant ikke at dette var dekket i kartleggingsrutinene. Flere forskningsmiljøer peker nettopp på manglene i kunnskapsoppgradering i språkmiljøet, omgivelsene og kunnskap og ressurser for tilrettelegging som barrierer for den enkeltes brukers muligheter. (McNaughton mfl., 2019; Moorcroft mfl., 2019). Prosjektet avdekket også at det er utfordrende å få overført kunnskap om ASK-kommunikasjon fra skole til botilbud, noe som samsvarer med Aaning (2014) sin kartlegging. Målet må være at det i ASKbrukeres enkeltvedtak om tjenester fra Trondheim kommune kommer frem hvilke behov den enkelte har til å opprettholde et godt språkmiljø, samt vedlikehold og utvikling av kommunikasjonsferdigheter.

Prosjektet erfarte at det å få brukere med kommunikasjonsvansker til å delta i intervju-undersøkelser var utfordrende. Invitasjon til deltakelse passerte gjennom flere ledd før det eventuelt kom frem til den aktuelle brukeren eller dennes nærperson. Hvorvidt henvendelsen oppfattes som aktuell kan skyldes flere forhold, enten hos «budbringerne» (ledere og ansatte) som kanskje ikke kjenner seg igjen i at dette er aktuelt for vedkommende, eller ikke kan prioriteres. Det kan være at den enkelte eller dennes verge eller pårørende heller ikke ser dette som en mulighet, men heller som en for stor utfordring. Dahl (2015) finner i sin undersøkelse at organisasjon og ledelse, personalets trygghet, tid, motivasjon og holdninger er faktorer som spiller inn på prioriteringer av dette området.

Ved kartlegging av individuelle behov kom det frem at de voksne deltakerne ikke hadde tilgang til ASK-hjelpemidler, eller at disse ikke var i bruk, mens barna som følges tettere av foreldre, og skolesystemet ser ut til å få bedre opplæring og støtte. De voksne i undersøkelsen ble videre henvist til utredning med tanke på årsak og hjelpemiddelbehov. Moorcroft og kolleger (2019) peker på at personalets kunnskaper og praktiske erfaringer må økes for å kunne forstå den enkeltes uttrykksmåte. Dette vil øke begge parters interesse for å utvikle seg videre.

Rettigheter er vel forankret, men det er ikke sikkert at dette forandrer praksis. Hvis personer med behov for kommunikasjonsstøtte skal kunne ta i bruk sinselvbestemmelse og deltakelse, må det bli et større fokus på hvordan tilrettelegging best kan skje. Dahl (2015) nevner kunnskap hos ansatte som en viktig faktor og beskriver at dette innvirker på utvikling av språkmiljø som er levedyktige rundt den enkelte bruker. I Trondheim kommune har en fra 2016 presentert nyansatte for et grunnkurs i kommunikasjon. Dette er positivt, men ikke tilstrekkelig. Jacobsen og Gjermestad (2017) hevder at kartlegging kan være viktige redskaper for opplæring. NAV og Statped tilbyr nettkurs og opplæring i bruk av spesifikke hjelpemidler. Dette må settes i et system hvis tjenesteytere som har ansvar for daglig oppfølging skal ha kunnskap om beboerens ulike hjelpemidler. Kunnskap om kommunikasjon med målgruppen krever kontinuerlig fornying og et system hvor nye tilsatte kan hente denne kompetansen. Etter at prosjektet leverte sin rapport i 2019 ble det besluttet å samle alle kommunens ressurser knyttet til ASK og SANS til ett ressurssenter med faglig og organisatorisk ledelse fra en av bydelene. Ressurssentret skal følge opp hele kommunen og alle kommunens brukere som har behov for alternative kommunikasjonsformer. ASK ressurssenter forankres nå i en bydel og det blir opp til lederne i de andre bydelene at ASK-tiltak følges opp. En mer sentral forankring hadde kanskje sikret et mer likeverdig tilbud og et større fokus på arbeidet.Foto: Volodymyr Hryshchenko, Unsplash

Oppsummering
Prosjektet har ført til øket kompetanse hos deltakere på BOA-skolen og hos fagnettverket. Brukergruppen er identifisert og tiltak vil bli tilbudt den enkelte. Det er implementert endringer i lokale kartleggingsrutiner for å sikre bedre og mer detaljert kartlegging av ressursbehov. Prosjektet har nå konsentrert seg om den gruppen som har de største kommunikasjonsvanskene, men bør ikke glemme de som har mindre vansker; brukere med behov for kommunikasjonsstøtte. Trondheim kommune har satt i gang et svært viktig arbeid. Det er av større omfang og omfatter flere personer, tjenester og strukturer enn man kanskje hadde forutsett. Det videre arbeidet er nedfelt i et beslutningsdokument fra enhetsledere i aktuelle tjenesteområder i Trondheim kommune.

Referanser

• Allott, N. (2020). Kommunikasjon. Store norske leksikon. https://snl.no/kommunikasjon
• Dahl, S. (2015). Alternativ og supplerende kommunikasjon i bolig for utviklingshemmede Faktorer som påvirker i hvilken grad boligpersonalet tilrettelegger for bruk av ASKhjelpemidler. Tidsskriftet Rapport.
• Gjermestad, A. og Jacobsen, K. (2017) Kartlegging av barn og unge med multifunksjonshemminger sine muligheter og potensiale til kommunikasjon. Psykologi i kommunen.
• Helse Vest (2019). Prosjektrapport pasientforløp for barn og unge med ervervet hjerneskade.
• Helsedirektoratet (2015). Prioriteringsveiledere habilitering av barn, unge og voksne i spesialisthelsetjenesten https://www.helsedirektoratet.no/search?searchquery=prioriteringsveiledere
• Helsedirektoratet (2018). Registrering av IPLOS data i kommunen. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/registrering-av-iplos-data-i-kommunen/funksjonsvariablene#kommunikasjon
• Helsedirektoratet (2020). Høringsutkast – Nasjonal veileder - Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personermed-utviklingshemming-horingsutkast.
• Lorentzen, P. (2013). Kommunikasjon med uvanlige barn, Universitetsforlaget.
• McNaughton D., Light J., Beukelman, D.R., Klein C, Nieder D. og Nazareth, G. (2019). Building capacity in AAC: A person-centred approach to supporting participation by people with complex communication needs. Augmenative Alternative Communication. 35:1, 56–68.
• Mjøen, T., Andersen, G. og Vik, T., (2010). Prevalence of Speech Problems and the Use of Augmentative and Alternative Communication in Children with Cerebral Palsy: A RegistryBased Study in Norway. Perspectives on Augmentative and alternative communications. 19:1, 1–28.
• Moorcroft A., Scarinci, N. og Meyer, C. (2019). A systematic review of the barriers and facilitators to the provision and use of low-tech and unaided AAC systems for people with complex communication needs and their families. Disability and Rehabilitation: Assistive Technology, 14:7, 710–731.
• Natland, S. (2019). Aksjonsforskning med potensiale for flere aktører! Fontene forskning 1, 81.
• NAV (2020) https://www.nav.no/no/person/hjelpemidler/hva-har-du-vansker-med/tale-ogsprak
• NOU, Norges offentlige utredninger (2016). På lik linje Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet 3. oktober.
• Regjeringen (2020) Likeverdsreformen. https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-ogomsorg/innsikt/likeverdsreformen/id2680671/
• Statped, Statlig spesialpedagogisk tjeneste (2020). https://www.statped.no/tjenester/
• Stjernstrøm, E. (2017 red.) Aksjonsforskning i Norge. Teoretisk og empirisk mangfold. Cappelen Damm Akademisk
• Tetzchner, S.V. og Martinsen, H. (2002). Alternativ og supplerende kommunikasjon: en innføring i tegnspråksopplæring og bruk av kommunikasjonshjelpemidler for mennesker med språk- og kommunikasjonsvansker. Gyldendal akademisk.
• WHO (2001). International Classification of Function. https://ehelse.no/
• Østvik, J. (2004) Hva er Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) – og hvem har behov for det? Dialog 2, 2004; ISAAC Norge.
• Østvik, J. (2008). Språkmiljø – tanker om prinsipielle og praktiske sider. Dialog 2, ISAAC, Norge.
• Aaning, L.D., (2014). Alternativ- og supplerende kommunikasjon - En kvalitativ undersøkelse om boliglederes erfaringer om informasjonsoverføring. Masteroppgave. Oslo: Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.