Anete Lusina fra Pexels
Historien om Agnes Waade - en TryggEst-sak
NRK har nylig publisert dokumentaren Gåten Agnes. Agnes Waade ble født døv i 1927, og på grunn av vanskene hun hadde med å kommunisere med andre ble hun kategorisert som åndssvak. Med kun én skoledag i bagasjen, blir hennes arbeidskraft utnyttet på gården hun vokste opp på. En dag begynner hun å rømme. Men fra hva? Bygda vet det ingen tørr å snakke om. Kan dette skje i 2022?
Tekst: Linn Løvlie Slette, rådgiver i Stiftelsen SOR,
TryggEst er en modell som skal bidra til å forhindre, avdekke og håndtere vold, overgrep og omsorgssvikt hos voksne personer som trenger hjelp til å beskytte seg. Modellen er utviklet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Forskningen som er gjort på nevnte modell viser tydelig at kvinner med funksjonsnedsettelser er langt mer utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt sammenlignet med menn. Vi vet også at det finnes en rekke faktorer som øker den enkeltes risiko for å bli utsatt for integritetskrenkende handlinger. Blant annet gjelder det å ikke ha mulighet til å se eller høre voldsutøver, å ikke bli trodd, å ikke ha et sosialt nettverk, og at man har en oppfatning om at voldsutøver er «snill og god». TryggEst kunne hjulpet Agnes.
Personer med funksjonsnedsettelser mer utsatt
Nina C. Dahl, seniorrådgiver i BufdirNina Christine Dahl, du jobber som seniorrådgiver i Bufdir, og har lang fartstid på voldsfeltet generelt, og med TryggEst spesielt. Er historien om Agnes unik, eller er dette bare én av mange tilsvarende historier?
- Jeg kjenner saken om Agnes kun gjennom NRK-serien og fremstillingen i media når serien gikk på tv. Ut ifra det jeg har lest, hadde Agnes flere behov som ikke ble ivaretatt. Det ene gjaldt hørselshemmingen. De barrierene Agnes møtte som følge av hørselshemmingen, var sannsynligvis større enn de hun ville møtt som barn i dag. Med det sier jeg ikke at funksjonshemmede barn ikke møter barrierer, for det gjør de. Men hørselshemmede barn blir fanget opp på et tidlig tidspunkt, og de har rettigheter i barnehage og skole. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt rettighetene innfris i praksis, vil jeg vise til forskere som påpeker at den typiske norske barnehage og skole er utviklet for å passe typiske barn og unge. Interesserte kan for eksempel lese en kunnskapsoversikt av Patrick Kermit (NTNU) med tittelen «Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole» fra 2018.
- I dag ville nok Agnes fått hjelp til å utvikle sitt språk. Så synes jeg at vi godt kan reflektere litt over våre egne kommunikasjonsferdigheter: Ville vår forståelse og våre ferdigheter vært tilstrekkelig for å kommunisere med Agnes?
- Agnes sin historie om manglende opplæring er ikke unik. Hun delte nok skjebne med mange på den tiden. Som ung jente fikk hun diagnosen «åndssvak», og mistet dermed skolegangen. Å miste skolegangen er jo en tragedie i seg selv. Etter det jeg har lest, ble diagnosen «åndssvak» trukket tilbake, og hun fikk diagnosen «hørselshemmet». I dag har vi en opplæringslov i Norge. Men ikke minst har vi FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som i artikkel 7 fremholder at barn med nedsatt funksjonsevne har like rettigheter til å bli hørt og til deltakelse som andre barn. Artikkel 24 i CRPD slår fast retten til deltakelse i et inkluderende utdanningssystem. Til tross for dette deltar funksjonshemmede barn i Norge mindre i ordinær undervisning og skoleaktiviteter enn andre barn. Og globalt sett er manglende utdanning for funksjonshemmede et enormt problem. I 2022, altså!
- Når det gjelder overgrep mot funksjonshemmede er forskningen tydelig: Det å ha en funksjonshemming øker risikoen for at andre utsetter deg for overgrep. Faktisk er risikoen flere ganger høyere. Sånn er det i dag. Og sånn var det sannsynligvis når Agnes vokste opp også.
Risikoutsatte samfunn
Gåten Agnes har berørt hele Norge. I ettertid viser det seg at mange visste om overgrepene Agnes ble utsatt for. De som visste, forble tause. Er det fortsatt slik i små bygdesamfunn i 2022? Og hvorfor melder vi ikke bekymring angående voksne, og gjerne risikoutsatte mennesker?
- Vi har jo kjente saker som omhandler overgrep i mindre samfunn også fra nyere tid. Vi kan kalle dem risikoutsatte samfunn. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av samfunnet Agnes vokste opp i. Kanskje var det den tids utilstrekkelige kunnskap om overgrep, som sammen med holdningene til funksjonshemmede utgjorde risikoen for Agnes. For så vidt kunne bare av en faktorene alene utgjøre en risiko.
- Når det gjelder situasjonen i mindre samfunn, må vi se kompleksiteten og sammenhengene i en historisk helhet, og ikke redusere det til å omhandle et gitt religiøst eller kulturelt problem. Mindre tilgjengelig hjelpeapparat, mindre tillit til myndigheter gjennom krenkelser eller liten interesse fra disse, patriarkalske strukturer og taushetskulturer er også trukket frem som forklaringer for hvodan overgrep kan skje i mindre samfunn og forties. Avmakt, skam og manglende åpenhet om for eksempel seksualitet er andre faktorer.
- Jeg tror vi ofte er redde for å melde på feil grunnlag, og redde for å blande oss. Privatlivets fred står sterkt hos oss nordmenn. Dette gjelder uansett hvem som er den utsatte. I tillegg er det dessverre sånn, at enkelte mennesker blant oss kan ha sårbare posisjoner i samfunnet. Det kan handle om menneskers tillagte verdi, og manglende sådan. Også har nok mange av oss vansker med å se for seg at personer de anser som hjelpetrengende blir utnyttet av andre, for eksempel seksuelt.
Unngåelsesatferd helt normalt
Agnes ble gjentatte ganger utsatt for alvorlige seksuelle overgrep. For å slippe unna lidelsen rømte hun over 30 ganger fra gården hun hadde vokst opp på, men hun vendte alltid tilbake. Gården var det eneste hun kjente til, selv om lidelsen hun ble påført der var usedvanlig stor. Hvor vanlig er slik type unngåelsesatferd i TryggEst-sakene du har vært involvert i, Nina? Og hvordan fanger vi opp særlig risikoutsatte mennesker fra krenkende, og mulig livsfarlige handlinger?
- Mennesker som opplever seksuelle overgrep vil ofte få sterke reaksjoner. Mange får plagsomme minner, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer eller psykiske helsevansker som angst og depresjon. Noen utvikler også en unngåelsesatferd, som handler om å unngå for eksempel steder, situasjoner eller personer. Mennesker som opplever problemer med å bli forstått av andre, vil sannsynligvis heller ikke bli forstått når de viser gjennom sin atferd, gjennom tegn og sitt språk at de har vært utsatt for overgrep. Jeg kan forstå at Agnes rømte, men jeg kan bare lage en hypotese om hvorfor. Unngåelsesatferd er menneskelig, og de fleste som har opplevd noe veldig vanskelig vil nok kunne kjenne hvor lett det er å utvikle denne. Jeg har ikke vært borti hyppige rømminger i TryggEst-sakene, men unngåelsesatferd er normalt etter overgrep.
TryggEst kan bistå mennesker som Agnes, eller personer som mistenker at det foregår noe straffbart. TryggEst forankres hos de folkevalgte og hos den øverste ledelsen i kommunene. Men hvordan blir man en TryggEst-kommune?
- Alle landets kommuner er invitert til å starte med TryggEst! Både ansatte, politikere, innbyggere, pårørende og kommunens ledelse kan ta initiativ til dette. Ta kontakt med oss i TryggEst hos Bufdir på
