Tid for ettertanke og omveltning - Et historisk vendepunkt (1945-1951)

1945 og de første etterkrigsårene skulle bli et avgjørende historisk vendepunkt i omsorgen for åndssvake. Bruddet med en taus fortid skjedde på 40-tallet. Den historiske arven var en gryende sosialpolitisk debatt og større åpenhet i helse- og sosialpolitiske spørsmål siste årene før krigen, en åpenhet som ble forsterket gjennom krigsårene.

Så snart krigen var over ble spørsmål om videre utbygging av sosiale tiltak et tverrpolitisk tema som kom til uttrykk i fellesprogrammet som ble vedtatt ved dannelsen av samlingsregjeringen i 1945, hvor det bl.a. heter:

«Sosiallovgivningen utvikles med sikte på å gjøre fattigvesenet overflødig - - De sosiale trygdene samarbeides så vi får en felles trygdeordning ved sykdom, uførhet, arbeidsløshet og alderdom».

Denne nye sosialpolitiske bevissthet hadde sin nære forankring i folks opplevelser av dyrtid, bankkrakk, arbeidsløshet og krigstid, eller kanskje det aller mest handlet om folks verdsetting av samhold og solidaritet. Førkrigstidenssterke oppfordring i Dagbladet (1938).

« - - Dette spørsmål må løses i fellesskap av oss alle, utenfor de politiske partigjerdene - -»

ble tatt på alvor av det frivillige organisasjonslivet i Norge. I de første etterkrigsårene vokste det fram en folkelig opinion med forankring i de store humanitære organisasjonene, støttelag, fagforeninger og lokale politiske miljø.

Ragnhild Schibbye og Heddy Astrup vil bli stående som fremragende representanter for mobilisering av støtte for åndssvakesaken i de store humanitære organisasjonene. Begge hadde sin forankring i Norges Røde Kors.

Dr. Ole Bull Munch ble i 1946 ansatt som adm. overlege ved Emma Hjorths hjem og som Statens konsulent i åndssvakesaker. Med sine erfaringer fra Emma Hjorths Hjem og utlandet, takket være sitt nordiske og internasjonale kontaktnett, ble han en viktig støttespiller i det frivillige arbeidet for åndssvake.

Christofer Lohne-Knudsen ble i 1948 utnevnt som statens overlege i psykiatri. Han forteller selv om sin første arbeidsdag i Helsedirektoratet, høsten 1948:

«Så satt jeg da om morgenen den første dag i min nye stilling med blankt skrivebord, da den senere bispinne Margrethe Wiig, trådte inn og ville drøfte om det kunne etableres et åndssvakehjem i den gamle presteboligen på Sortland. Vi var begge i samme villrede og ble enige om å tenke nærmere på saken. Senere samme dag ble jeg kalt ned til helsedirektør Evang og pålagt å delta i utredningen av en betalingslov for åndssvakehjemmene. På en og samme dag, sier Lohne-Knudsen, ble jeg kastet på hodet inn i en ny verden, en verden som har betydd noe vesentlig for meg i alle år siden».

Fra sin første arbeidsdag i 1948. ble Christofer Lohne-Knudsen åndssvakesakens mann i departementet. Hans første opplevelser skapte en ekte interesse for saken og dermed fikk åndssvakesaken en forstående embetsmann som pioner og leder. Han var nok en konservativ type, men ville fremskritt og nytenkning. I den sammenheng kunne han være både lyttende, fleksibel og ubyråkratisk og fortjente så absolutt ikke den karakteristikk hans kritikere brukte: «en handlingens mann med ryggen mot fremtiden».

Landets første støttelag for åndssvake ble stiftet i Bergen, 9. april 1949, med brannmester Brynjulf Bertelsen som initiativtaker og første formann. Dette ble et av mange sterke signal om mobilisering for åndssvakesaken og som i Bergen førte til oppslutning fra foreldre og pårørende, lokale fagforeninger og politiske kvinnelag.

Før året var omme hadde Støttelaget nær på 1000 medlemmer. Dette ble startskuddet for dannelse av Støttelag i andre landsdeler. Drammen og Oslo var først ute. Det skjedde i 1950 med dr. Anders Smith som initiativtaker og første formann i Drammen og Ragnhild Schibbye i Oslo.

Oslo Røde Kors Barnehjelp åpnet i 1944, Bjerka Barnehjem for 14 barn i alderen 6-15 år, og i 1947 kunne Grimebakken på Grime gård i Søndre Land åpnes med 24 plasser. Norges Røde Kors fikk i 1946, tilbud om å overta en tidligere tyskerleir ved Egersund og åpnet i 1948 Bakkebø, som før 1950 hadde 129 plasser. Norges Røde Kors hadde dermed før 1950, etablert tre institusjoner med til sammen. 185 personer under omsorg.

 Diakonforbundet med Isak Mjanger og Ådne Steensnæs som frontfigurer, hadde alt før krigen i 1936, sikret seg den gamle radiostasjonen på Nærbø for å etablere et pleiehjem for åndssvake. Alt sto klart for realisering da krigen kom og stedet ble rekvirert av tyskerne.

Nærlandheimen ble åpnet i 1948 med 60 plasser for sterkt pleietrengende. Før 1950 hadde institusjonen 75 plasser. Det ble i disse årene samlet inn betydelige beløp for finansiering av utbyggingsoppgaver. Innsamlingsaktiviteten handlet både om store landsdekkende aksjoner for Nærlandheimen og Bakkebø, og mindre aksjoner for lokale tiltak.

Rakel Seweriin, formann i Stortingets sosialkomite og senere statsråd, uttalte i 1950 til avisen «1. mai:

"Oppgavene er så veldige at staten neppe kan overkomme dem alene - - de organisasjoner og privatpersoner som driver arbeidet, har satt alt inn og beviser at det går an å bygge ut åndssvakeomsorgen. Men dernest kommer et viktig moment som jeg vil understreke meget sterkt: Disse tiltakene er opinionsdannende i den grad at de helt har snudd folkemeningen."

Det var dette som skjedde de første etterkrigsårene. Store frivillige organisasjoner sammen med engasjerte privatpersoner, startet et folkeopplysningsarbeid som fikk store konsekvenser. Mange husker styrer Leiv Tveit ved Bakkebø., en eminent pedagog, idealist og folketaler, eller Diakonforbundets sekretær Godfred Rekkebo, tidligere misjonær i Kina og hjemvendt fra japansk krigsfangenskap, som reiste landet rundt og informerte om situasjonen for åndssvake på en måte folk forsto.

Ved utgangen av 10-året var det til sammen 760 plasser fordelt i to gamle og tre nyetablerte sentralinstitusjoner, samt åtte mindre institusjoner. Dette sto for en tilvekst på ca. 300 plasser i perioden 1944-50. Bygging av institusjoner var et økonomisk vågestykke ettersom forsorgsvesenet i hjernstavnskommunene eller pårørende hadde betalingsplikt for opphold i institusjon.

Det ble i Statsbudsjettet fastsatt en kurpris institusjonseierne måtte forholde seg til. Denne kurprisen omfattet ikke betjening av lånegjeld eller investeringskostnader. I tillegg kom som et vesentlig punkt at kommunene vanligvis var dårlige betalere og institusjonene måtte selv forskottere driften.

Betalings loven


Lov av 28. juli 1949 om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring, ble selve symbolet på fremskritt og en ny tid for åndssvakesaken. Mange oppfattet Betalingsloven som svaret på opinionens krav om en ordnet omsorg for åndssvake, men det var nok mange forhold som medvirket til at lovforslaget ble fremmet for Stortinget våren 1949.

Sosialreformkomiteen av 1935 hadde i august 1945, lagt fram sin innstilling nr. VIII, om Lov om omsorg for åndssvake. Komiteen baserte sine forslag på at det per desember 1940 var minst 12.860 åndssvake i Norge og at 8-9.000 av disse hadde behov for omsorg i institusjon, men presiserte at dette var et svært nøktern anslag.

Etter svenske og danske beregninger burde tallet vært det dobbelte. Komiteen ville ha lovfestet at «Staten skal se til at de åndssvake som trenger det, kommer inn under offentlig omsorg, og sørge for at de nødvendige anstalter og heimer blir opprettet». Omsorgen skulle etter dansk og svensk mønster omfatte alle grupper åndssvake (også evneveike i spesialskolene).

Det ble videre foreslått at landet skulle deles opp i så mange opptaksdistrikter som departementet fastsetter. Komiteen mente at utgangspunktet burde være tre distrikter/regioner, hver med sin sentralanstalt (ca. 1500 plasser) organisert etter medisinske og pedagogiske prinsipper på en måte som muliggjør en rasjonell differensiering. Sentralanstalten skal ledes av en overlege (direktør) og undervisningen skal ledes av en pedagog (overlærer). Begge utnevnes av Kongen.

Lovforslaget med sine økonomiske konsekvenser ble nok for ambisiøst for regjeringen, som også skulle håndtere gjenoppbyggingen av landet etter krigen og utvikle et velferdssystem som kunne gjøre fattigvesenet overflødig.
I tillegg hadde regjeringen på det tidspunkt den erfaring at det frivillige organisasjonslivet i Norge kunne mobiliseres for utbyggingsoppgaver, men var særdeles oppmerksom på behovet for koordinering og styring. Resultatet ble Betalingsloven, men under forarbeidet særlig etter 1948 modnet også et opplegg for koordinering og styring forankret i et organisert samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter og en landsplan for utbygging av omsorgen.

 I sin innstilling til Odelstinget understreker Helsekomiteen (senere Sosialkomiteen) at omsorgen til nå har vært sett på som et pedagogisk anliggende. Den er imidlertid også en sosial-medisinsk oppgave, sier Helsekomiteen og uttaler videre:

 «Omsorgen for de personer som i den nåværende lovs §8 (Spesialskoleloven av- 1915) betegnes som ikke dannelsesdyktige åndssvake og som Sosialdepartementet nå tar seg av, skal etter forslaget - som bygger på Sosiallovkomiteens Inst. nr. VIII - skje i store sentralanstalter, ledet av spesialutdannede leger, eller være knyttet til og stå under tilsyn av slik sentralanstalt».

 

To viktige hensyn ble understreket:

  • Det er nødvendig at utgiftene ved opphold i institusjon overtaes av staten og fylkeskommunene fra forsorgsvesenet og forsørgelsespliktige foreldre. Staten skulle utrede alle godkjente utgifter og kunne kreve 6/10 refusjon fra hjemfylkene.
  • Betegnelsen"ikke dannelsesdykfige åndssvake" er forlatt både fordi den er misvisende og for snever. Den er misvisende fordi åndssvake kan være mottagelig for opplæring og følgelig er de dannelsesdyktige, selvom de ikke kan følge den teoretiske undervisningen i åndssvakeskolene.

Betalingsloven fastsatte at hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring, skulle godkjennes av departementet dersom det skulle mottaes flere enn to i samtidig omsorg. Departementet skulle godkjenne styreren og forøvrig fastsette oppholdsutgiftene. Loven sa derimot ingenting om offentlig ansvar for planlegging og utbygging av institusjoner. Dette skulle komme først 20 år senere.

Betalingsloven skapte et endelig brudd med alle forestillinger om en enhetlig omsorg etter dansk og svensk mønster, som Sosialreformkomiteen hadde foreslått. Ved justering av spesialskoleloven i 1951 ble dette bruddet endelig da betegnelsen evneveik (som hadde vært i bruk lenge) ble tatt inn i loven. Vi fikk spesialskoler for evneveike og institusjoner med pleie, vern og opplæring for åndssvake. Det må understrekes at loven fastsatte et nytt innhold for institusjonene. Målsettingen skulle være pleie, vern og opplæring.

Pleie og opplæring var og er kjente begreper, mens ordet «vern» var nytt i denne sammenheng og er blitt tolket på forskjellige måter i ettertid. Tidlig på 50-tallet opplevde en et innhold i ordet «vern» som gikk på samhandling og trivsel i institusjonen og som fordret en særlig kompetanse hos pleierne. Det var denne kompetansen som senere på 50-tallet, ble bygget inn i vernepleierutdanningen.

Betalingsloven markerte et vendepunkt og ble selve startskuddet for institusjonsomsorgen i Norge.

Hva hadde Norge å tilby åndssvake i 1950

Et tidsbilde fra Hordaland viser litt av bakgrunnen for de forhåpninger som knyttet seg til betalingsloven: Fylkeslege Knut Engedal gjennomførte i 1951 et større kartleggingsarbeid, som også var representativt for situasjonen i 1949. Kartleggingen ble gjennomført av samtlige distriktsleger og lærere i Hordaland, som den gang hadde 56 kommuner og 511 skolekretser.

Folketallet var 198 000. Det ble registrert 455 navngitte personer med moderat til alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming.

33 personer hadde opphold i sinnsykeasyl.
46 personer var i åndssvakehjem utenfor fylket. (36 av disse hadde fått plass etter 1948.)
123 personer var i privatpleie under psykiatrien.
95 personer var i privatpleie under forsorgsvesenet.
158 personer bodde hjemme.

Antall hjemmeboende viste store mørketall. Senere beregninger viser at tallet måtte være minst 400. I Landsplanen regnet med at 10-11 tusen personer hadde behov for omsorg i institusjon eller under omsorg tilrettelagt av institusjonsomsorgen.

I 1949 fikk 4400 personer en eller annen form for offentlig omsorg. 704 av disse var i åndssvakehjem og 519 i psykiatriske sykehus, mens 3176 (72%) var utsatte i privatpleie under forsorgsvesenet eller psykiatrien.

Kan vi på denne bakgrunn tolke hvordan situasjonen var i 1950 - skape et bilde av hva foreldre opplevde når de fikk et barn med utviklingshemming: Ingen rett (eller mulighet) til barnehage, ingen rett til opplæring i skole, ingen rett til sysselsetting eller arbeid, ingen tilbud om støtte eller hjelp hjemme, ingen avlastning for foreldre, ingen faglig veiledning og dertil manglende kompetanse i alle helsetjenestetilbud og ofte manglende trygghet og forståelse i nærmiljø og lokalsamfunn.

Folk flest hadde et alvorlig handikap før de kvittet seg med fordommer og myter knyttet til den åndssvakes tilstand og adferd. Det var sterkt for foreldre og søsken å oppleve barnet som ungdom eller voksen «svive rundt i samfunnet som bunnfall» for å sitere Sosiallovkomiteens utsagn i 1945.

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim