• Hjem
  • Om SOR
  • Historikk
  • SORs første år: Etablering av Samordningskommiteen for åndssvakesaken (1951 - 1956)

SORs første år: Etablering av Samordningskommiteen for åndssvakesaken (1951 - 1956)

I 1949 annonserte Helsedirektoratet at en landsplan for åndsvakeomsorgen (som det het den gang) var under utvikling. Usikkerhet rundt dette skapte frustrasjon i frivillige organisasjoner som samlet inn penger til og realiserte tiltak til målgruppen. De krevde at staten skulle koordinere de ulike organisasjonenes innsats. Sosialminister Aaslaug Aasland innkalte til møte om dette 13.september 1950, Det ble besluttet å opprette en landskommite. 10. januar 1951 nedsatte statsråden et utvalg for å lage retningslinjer for kommiteen. 12. juni 1951 ble "Samordningskommiteen for Åndssvakesaken" opprettet, organisasjonen som i dag bærer navnet "SOR".

Betalingsloven var ikke et tilstrekkelig instrument for utforming av en fremtidig omsorg, den forutsatte som tidligere nevnt, en landsplan for omsorgen og et samarbeidsorgan som kunne koordinere frivillige og offentlige interesser.
 
Helsedirektoratet annonserte allerede i 1949 at en landsplan var under utarbeiding, og at den ville
bygge på en regionalisert omsorgsmodell, etter samme prinsipper som Sosialreformkomiteen fremmet i sin innstilling nr. VIII, 1945.
 
Dette førte med seg at frivillige organisasjoner overalt i landet ble sterkt opptatt av både antall og størrelse på regionene. Dette gikk i første rekke på innsamling av penger og lokalisering av prosjekter. Norges Røde Kors og Diakonforbundet drev for eksempel hver for seg landsinnsamlinger til Bakkebø og Nærlandheimen som lå i Rogaland.
 
Det bredte seg en betydelig usikkerhet i organisasjonenes lokale avdelinger om hvordan en skulle forholde seg til pågående landsaksjoner og sterke interesser for lokale prosjekter. Resultatet ble svært ofte at innsamlete midler ble avsatt på konto i påvente av en avklaring.
 
Norges Røde Kors var bekymret og på sitt representantskapsmøte på Bakkebø i april 1950 ble fortsatt arbeid med åndssvakesaken drøftet inngående. Det ble fastslått at Røde Kors ville innordne seg landsplanen, men savnet sterkt en avklaring. Staten burde tre tydeligere frem i åndssvakeomsorgen og i tillegg forestå all koordinering.
 
Det kom dessuten fram en alvorlig bekymring i forhold til støttelagene og overlege Ole B. Munchs aktive arbeid for etablering av flere støttelag og på sikt en landsforening. I mai 1950 sendte presidenten brev til Departementet hvor han uttaler: «Når Norges Røde Kors gjør denne henvendelsen til Departementet, er det på grunn av den interesse saken har vakt over hele landet, og på grunn av de mange spørsmål og tilbud om å holde innsamlinger til formålet - - Representantskapet mente at den slags innsamlinger må koordineres under den
alminnelige landsplan, oppsatt av Sosialdepartementet, som forutsetter at landet inndeles i soner med hver sin sentralanstalt. Man mener derfor at innsamlinger til åndssvakesaken bør holdes tilbake inntil saken har vært forelagt for Departementet og spørsmål om det videre arbeid og Norges Røde Kors rolle innen den offentlige landsplan, er mer klarlagt.»
 
Denne henvendelsen la nok et sterkt press på Departementet. Flere personer med forankring i det frivillige arbeidet for åndssvake, kom til å bety mye i utviklingen av et offentlig ansvar for åndssvakesaken, noen må nevnes:
 
Ragnhild Schibbye, en meget ressurssterk kvinne og selv mor til en åndssvak pike, hadde alt fra 30-tallet engasjert seg sterkt i spørsmål som angikk åndssvake. Sammen med Sigrid Helliesen Lund og med Edith Garder (senere Arnesen) som styrer, organiserte hun i 1936 landets første arbeidsstue for åndssvake piker. Hun ble også oppnevnt som særlig sakkyndig medlem i Sosialreformkomiteens arbeid med Innst. nr. VIII - Lov om omsorg for åndssvake. Hun var også initiativtaker og første formann i Oslo Støttelag for Åndssvake, som ble stiftet i mai 1950.
 
Heddy Astrup var en entusiastisk og handlekraftig kvinne som fra tidlig på 40-tallet engasjerte seg sterkt i spørsmål som angikk åndssvake. Hun var sentral i opprettelsen av Bjerka barnehjem i 1944 og senere en krumtapp i oppstart og videreutvikling av Bakkebø, fra 1946/47.
 
Begge hadde tilhørighet til Norges Røde Kors og var sterke pådrivere for åndssvakesaken både innen egen organisasjon og i forhold til Sosialdepartementet.
 
Diakon Ådne Steensnæs var aktiv i Diakonforbundets arbeid for åndssvake fra 1935, og var sentral i gjenoppbyggingen av Nærlandheimen etter krigen. Han ble i 1947 ansatt som forstander for institusjonen som åpnet i 1948. Ådne Steensnæs ble utad oppfattet som en meget beskjeden person, men var innad en målrettet og handlekraftig leder. Det var allment kjent at han hadde en spesiell troverdighet i Helsedirektoratet.
 
Det er utvilsomt slik at disse personene formidlet informasjon, synsmåter og sterke appeller som påvirket både sosialministeren og statens overlege i psykiatri i deres arbeid med utforming av statens engasjement i åndssvakesaken.

Sosialministerens initiativ i 1950

For å bringe orden i en etter hvert svært uklar situasjon, innbød sosialminister Aaslaug Aasland de frivillige helseorganisasjonene og andre interesserte til et møte i Oslo, 13. september 1950.
 
På møtet stilte representanter fra Norges Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norsk Folkehjelp, Nasjonalforeningen for Folkehelsen, Diakonforbundet og Hålogaland bispedømmeråd.
 
Dessuten hadde Statsråden invitert Brynjulf Bertelsen fra Bergen Støttelag for Åndssvake og overlege Ole B. Munch.
 
Statsråden redegjorde for de saker departementet så som viktig å få drøftet, og presiserte følgende punkter:
 
- Departementet vil gå sterkere inn for åndssvakesaken.
- Interessene bør samles og koordineres.
- Det må utarbeides en landsplan for omsorgen.
 
Statsråden avsluttet med å understreke at Sosialdepartementet så med glede på den interesse som organisasjonene har vist. Åndssvakeomsorgen må bygges ut så det holder, derfor en landsplan og en landskomite.
 
Samtlige representanter støttet opp om statsrådens forslag og forsikret at organisasjonene ville medvirke til løsninger.
 
Presidenten i Norges Røde Kors, direktør Erling Steen, overrakte statsråden kr. 100 000,- som startkapital for en landskomite.
 
Møtet vedtok enstemmig å be departementet sette ned et lite utvalg som skulle utarbeide forslag til retningslinjer. Sosialdepartementet tilskriver de fem organisasjonene om å utpeke representanter til utvalget.
 
10. januar 1951 nedsatte statsråden et utvalg med mandat å fremkomme med forslag til retningslinjer for en samordningskomite for åndssvakesaken. Utvalget fikk følgende sammensetning:
 
Fru Heddy Astrup, Norges Røde Kors
Kontorsjef Øystein Egeland, Norsk Folkehjelp
Kontorsjef Ole M. Larsen, Nasjonalforeningen
Diakon Thorolf Seierstad, Diakonforbundet
Fru Asbjørg Skøyen, Sanitetsforeningen
Overlege Chr. Lohne- Knudsen, Helsedirektoratet
 
Utvalget avholdt sitt første møte hos statsråden 12. januar 1951 og hadde senere i alt 5 møter. Det siste møtet ble avholdt 16. mars, hvor utvalget etter å ha mottatt høringsuttalelser fra organisasjonene og overlege Ole B. Munch, ble enige om å fremme følgende forslag for godkjenning hos statsråden:
 
1. Forslag til retningslinjer for Samordningskomiteen for Åndssvakesaken
 
2. Prosedyre for konstituering av komiteen
 
a. Utvalget vil straks henvende seg til de fem organisasjonene med anmodning om å oppnevne to representanter.
 
b. Utvalget antar at de to representantene fra hver av de syv regionene bør utpekes av statsråden etter forslag fra utvalget.
 
c. Samordningskomiteen bør nedsettes så snart råd er fordi den allerede står fremfor viktigeoppgaver.
 
d. Inntil Samordningskomiteen er konstituert, er utvalget villig å påta seg de oppgaver som ikke kan utsettes.
 
Utvalgets forslag ble anbefalt av helsedirektør Karl Evang, den 29. mars 1951, og ble endelig godkjent av statsråden den 7. april 1951.

Samordningskomiteen konstitueres

I april ble helseorganisasjonene og Diakonforbundet anmodet om å oppnevne to representanter med personlige varamenn til Samordningskomiteen. Samtidig ble fylkeslegene i samtlige fylker, samt støttelagene og andre som hadde markert sin interesse for åndssvakesaken, anmodet om å foreslå representanter til Samordningskomiteen fra landets syv regioner. Disse representantene skulle etter forslag fra utvalget, utpekes av sosialministeren.
 
I mai hadde overlege Chr. Lohne- Knudsen fått klarert følgende liste over representanter til Samordningskomiteen:
 
Norges Røde Kors:
1. representant - Fru Heddy Astrup, Oslo.
varamann - Dr. Johs. Benestad, Kristiansand.
2. representant - Fru Ragnhild Schibbye, Oslo.
varamann - Dr. Thorleif Speilberg, Larvik.
 
Norsk Folkehjelp:
1. representant - Direktør John Caspersen, Oslo.
varamann - Dr. Otto Johansen, Oslo.
2. representant - Fru Marie Skau, Borre.
varamann - Fru Ruth Thomassen, Horten.
 
Norske Kvinners Sanitetsforening:
1. representant - Fru Asbjørg Skøyen, Oslo.
varamann - Generalsekretær Evy Klem, Oslo.
2. representant - Fru Ida Rømcke, Drammen.
varamann - Fru Ella Hesselberg, Oslo.
 
Nasjonalforeningen for Folkehelsen:
1. representant - Fylkeslege Hans Chr. Bjelke, Moss.
varamann - Leif Eggan, Asker.
2. representant - Kontorsjef Ole M. Larsen, Oslo.
varamann - Fru Ingeborg Schjelderup, Bekkelaget.
 
Diakonforbundet:
1. representant - Forstander Ådne Steensnæs, Nærbø. l varamann - Klokker Bernt E. Tveit, Stavanger.
2. representant - Inspektør Isak Mjanger, Oslo.
varamann - Diakon Petter Haugland, Oslo.
 
Nord-Norge (Nordland, Troms, Finnmark):
1. representant - Banksjef Oscar Høyersteen, Tromsø.
varamann - Diakon Rubert Kleiven, Tromsø.
2. representant - Overlege Gunnar Rohde Moe, Bodø .
 
Trøndelag og Møre:
1. representant - Advokat Kjell Bugge, Trondheim.
varamann - Fru Nina Eik-Nes, Sparbu.
2. representant - Forstander Rolf Gundersen, Klæbu.
varamann - Fru Kielland, Kristiansund.
 
Vestlandet ( Bergen, Hordaland, Sogn og fjordane):
l. representant - Brannmester B. Bertelsen, Bergen.
varamann - Sosialrådmann Walther, Bergen.
2. representant - Lærer Magne Eide, Florø.
varamann - Fylkeslege Knut Engedal, Bergen.
 
Rogaland, Vest -Agder, Aust-Agder og Telemark:
1. representant - Overlege H. C. Andersen, Sandnes.
varamann - Distriktslege Pedersen, Dalen.
2. representant - Styrer Leiv Tveit, Egersund.
varamann - Fru Clara Clasen, Arendal.
 
Sørlige østland
(Østfold, Vestfold, Buskerud og Akershus):
1. representant - Dr. Anders Smith, Drammen.
varamann
2. representant - Dr. D. C. Martens, Fredrikstad.
varamann - Fru Halse, Tønsberg.
 
Oslo:
1. representant - Dr. Alf Seweriin, Oslo.
varamann - Grosserer Erling Moe, Oslo.
2. representant - Fru Tupsi Molstad, Oslo.
varamann - Fru Astrid Møgelstue, Oslo.
 
Nordlige østland (Hedmark og Oppland):
1. representant - Fylkeslege Sindre Lunde, Hamar.
varamann - Diakon Leiv Blindheim, Hamar.
2. representant - Fylkeslege C. Grimsgård, Lillehammer.
varamann - Dr. Johann Vevatne, Reinsvoll.
 
 
26. mai innkalte Chr. Lohne-Knudsen, til konstituerende møte på Bakkebø, Egersund, 12. og 13. juni 1951. Møtet ble satt i Bakkebøs forsamlingssal, 12. juni kl. 11.
 
Ved navneopprop var samtlige representanter tilstede. Chr. Lohrie- Knudsen åpnet møtet og ga en oversikt over bakgrunnen for Samordningskomiteens opprettelse og statsråd Aaslaug Aaslands initiativ i september 1950. Han redegjorde videre for det arbeid utvalget hadde utført og avsluttet slik: «Før utvalget nå trer tilbake og overlater plassen til Samordningskomiteen og dets arbeidsutvalg, har det bare en funksjon igjen: Å legge fram følgende forslag til valg av formann, viseformann og arbeidsutvalg:
 
Formann: Fru Heddy Astrup
Viseformann: Advokat Kjell Bugge
 
Øvrige medlemmer i Arbeidsutvalget:
 
Fru Asbjørg Skøyen, direktør John Caspersen, kontorsjef
Ole Martin Larsen, og inspektør Isak Mjanger.
Varamenn: Fru Ragnhild Schibbye og grosserer Erling Moe. I tillegg skal Helsedirektoratet være representert med et konsultativt medlem.
 
Chr. Lohne- Knudsen ønsket Samordningskomiteen lykke og fremgang i det arbeid som nå starter og som forhåpentlig vil bidra sterkt til å løfte vår åndssvakeomsorg opp fra å være vårt sosialmedisinsk mørkeste kapittel - ved siden av epileptikeromsorgen - til et nivå som er en kulturnasjon verdig.
 
Formann, viseformann og arbeidsutvalg ble enstemmig valgt etter utvalgets forslag og Chr. Lohne-Knudsen skulle tiltre arbeidsutvalget som Helsedirektoratets konsultative medlem. Dermed var Samordningskomiteen for åndssvakesaken konstituert.
 
I påfølgende forhandlinger ble arbeidsutvalget pålagt å arbeide med følgende saker:
 
- Gjennomgå vedtektene for Samordningskomiteen og eventuelt foreslå endringer.
- Undersøke mulighetene for skattefritak for gaver til åndssvakesaken.
- Undersøke fremdriften i arbeidet med landsplanen og om mulig påvirke det videre arbeid.
- Bearbeide diverse forslag vedrørende innsamlingsaksjoner og opplysningsarbeid og drøfte nye ideer / tiltak som kan iverksettes i denne sammenheng.
 
Forhandlingsmøtet ble avsluttet med foredrag om «Registrering av åndssvake» av dr. C.V. Semb-Jacobsen, som på oppdrag av Sosialdepartementet skulle kartlegge antall åndssvake i Østfold (valgt som prøvefylke). Forøvrig foretok Samordningskomiteen en omfattende og interessant befaring på Bakkebø og Nærlandheimen.
 
Samordningskomiteens sammensetning og funksjon blir fastlagt
 
Samordningskomiteen holdt sitt første ordinære årsmøte i Trondheim, 26.-27. april 1952, og det andre ble avholdt i Oslo, 1.-2. juni 1953.
 
På årsmøtet i Trondheim ble Norges Bondekvinnelag og Norges Husmorforbund opptatt som nye medlemmer.
 
St. meld. nr. 71, Om landsplan for åndssvakeomsorgen, som ble godkjent i Statsråd, 25. april, ble naturlig nok et sentralt tema under årsmøtet i Trondheim. Det som i første rekke fanget årsmøtets interesse, var prinsippene for områdeinndeling, sentralinstitusjonens størrelse og lokalisering, organisering av bi-hjem og daginstitusjoner m.v. Diskusjonen kom i liten grad til å gå på ekspertenes modell for organisering med en stor sentralanstalt som det faglige tyngdepunkt innen regionen.
 
Fravær av ideologiske presiseringer og faglig usikkerhet i forhold til behov og størrelse, førte med seg større oppmerksomhet på rent praktiske spørsmål enn på overprøving av faglig aksepterte modeller for omsorgsstruktur.
 
Rådende faglige argumenter og politiske beslutninger, ble godtatt som utgangspunkt for Samordningskomiteens virksomhet, nemlig å bidra til økt tempo i utbyggingen av institusjonsplasser og øvrige tilbud for åndssvake, eller kanskje enda klarere: bidra til å skape en ordnet omsorg for åndssvake.
 
Det ble i denne sammenheng vedtatt to resolusjoner, den ene til Sosialdepartementet om Statens ansvar for økonomisk støtte til bygging av sentralinstitusjoner, og den andre til Oslo kommune om snarest mulig å avgjøre sitt forhold til områdeinndeling og lokalisering.
 
Forsker Johans Tveit Sandvin hevder i sin bok «Velferdsstatens vendepunkt» (kap.7.4.5.) følgende:
 
«Samordningskomiteens første store arbeid var utarbeidelsen av Landsplan for åndssvakeomsorgen»
 
Dette er ikke korrekt. St.mld.nr.71:1952, var Helsedirektoratets verk, men Samordningskomiteens arbeidsutvalg ble nok involvert som høringsinstans.
 
Dette var vel også litt av Sosialdepartementets strategi: først få på plass Samordningskomiteen, så presentere Landsplanen og dermed sikre at frivillige organisasjoner fikk et visst eierforhold til landsplanen i det videre arbeid. En vil for øvrig støtte Johans Tveit Sandvins fremstilling og vurderinger.
 
Det andre store tema på årsmøtet var ordningen med representasjon fra de syv regionene. Årsmøtet var opptatt av at større nærhet mellom frivillig initiativ og aktuelle prosjekter, ville stimulere aktiviteten og på en bedre måte imøtekomme behovet for nærhet til familie. I dette lå også en skepsis til den foreslåtte områdeinndeling og sentralinstitusjonens størrelse. Alternativet Bakkebø og Nærlandheimen, som til sammen skulle være sentralinstitusjon for Rogaland, Telemark og Agderfylkene, ville bety mindre sentralinstitusjoner og samme mulighet for differensiering.
 
Representantene kunne berette om stor aktivitet i områdene og om en aktuell debatt som gikk på etablering av mellomstore institusjoner med fylkestilhørighet. Årsmøtet i Trondheim fattet derfor vedtak om at arbeidsutvalget skulle gå inn for å opprette fylkeskomiteer i samtlige fylker i landet.
 
Fylkeskomiteene skulle baseres på samme rekruttering og utvalg av representanter som Samordningskomiteen, men i tillegg rekruttere støttelag og andre lokale krefter som arbeidet aktivt for saken. Det var ønskelig at Fylkeslegen kunne være medlem av fylkeskomiteen og at medlemstallet ikke oversteg 10 representanter. Fylkeskomiteen skulle så oppnevne 1 representant med varamann til Samordningskomiteen.
 
Både under årsmøtet i Trondheim og året etter i Oslo, ble det heftig diskusjon om støttelagenes rolle. Sterke krefter gikk inn for at støttelagene skulle få en sentral plass i Samordningskomiteen, enten gjennom en landsforening av støttelag, eller i alle fall gjennom sine fylkeskommiteer.
 
De store organisasjonene sammen med noen andre, var redd en slik utvikling - den kunne
svekke deres engasjement. Resultatet ble at en anbefalte oppretting av fylkeskomiteer som i hovedsak var basert på Samordningskomiteens medlemsorganisasjoner, samt fylkeslegen.
 
Samordningskomiteens formann sendte i september 1952 brev til fylkeslegene med anmodning om at han tok initiativ til oppretting av fylkeskomite. Dette sikret fylkeslegene samme sterke rolle i fylkeskomiteene som Helsedirektoratet hadde i Samordningskomiteen, og dermed et nært samspill mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. På årsmøtet i Oslo var samtlige fylker representert,
med unntak av Nordland, Troms og Finnmark som var representert gjennom Hålogaland Bispedømmeråds representant (Det ble senere opprettet fylkeskomiteer) .
Forslag til organisasjonsstruktur og vedtekter ble fastsatt av årsmøtet, og dermed ble det satt sluttstrek for det arbeid som startet på Bakkebø i 1951, nemlig gjennom organisasjonsutforming å legge tilrette for styrking og koordinering av det frivillig arbeid for åndssvakesaken i nært samspill med offentlige myndigheter.
 
Samordningskomiteen var etablert med et arbeidsutvalg som utøvende organ og et aktivt kontaktnett i samtlige fylker i landet. Virksomheten ble så å si garantert av medlemsorganisasjonene og offentlige myndigheter.
 
Vedtekter for Samordningskomiteen for åndssvakesaken
 
§ 1. Oppgaver:
a. Komiteen skal søke å fremme og samordne det frivillige arbeid for åndssvakesaken i vårt land.
Den skal ta opp felles spørsmål til hjelp for de åndssvake og deres pårørende.
b. Komiteens medlemmer skal holde arbeidsutvalget underrettet om det arbeid og de innsamlinger til åndssvakesaken de respektive organisasjoner og andre organer driver eller har tenkt å ta opp.
c. Komiteen kan ikke gripe direkte inn i de forskjellige instansers indre anliggender. Den kan derimot stille forslag til endringer der den mener det er berettiget. Hver organisasjon må fritt kunne drive innsamlinger til reising av anstalter, konf. Punkt b. Kommiteen søker å oppnå at disse midler blir anvendt innenfor rammen av en samlet landsplan.
 
§ 2. Medlemskap
Komiteen består av:
a) 1 representant med personlig varamann for hver av de følgende landsomfattende organisasjoner som er interessert i å arbeide for åndssvakesaken:
 
Norges Røde Kors
Nasjonalforeningen for Folkehelsen
Norsk Folkehjelp
Norske Kvinners Sanitetsforening
Diakonforbundet
Norges Bondekvinnelag
Norges Husmorforbund
 
b. Andre landsomfattende organisasjoner som er interessert i å arbeide for åndssvakesaken, kan taes opp i komiteen.
c.1 representant med personlig varamann for hvert fylke, oppnevnt av fylkeskomiteen. Oslo skal ha to representanter. (§2c trer først i kraft etter ett år.)
 
De øvrige paragrafene handlet om valg, økonomi, uttreden av komiteen og oppløsning.
 
Årsmøtet 1956 besluttet enstemmig å endre navnet til:

Samordningsrådet for Åndssvakesaken i Norge (SOR)

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim