Samordningsrådets rolle (1970-1988)

Det knytter seg ofte en viss magi til tall. Åndssvakeomsorgen hadde sin 20-års periode fra 1950-1970 som Helsevern for psykisk utviklingshemmede hadde sin fra 1970-1990.
 
50-tallet var preget av å etablere - bygge opp - en omsorg for åndssvake. Utgangspunktet - Landsplanen av 1952 - skapte et klima preget av full oppslutning om målet.
 
Slik var det også på 70-tallet. Utgangspunktet- Fylkeskommunalt ansvar for omsorgen - skapte full oppslutning om utbyggings- og endringsarbeid i HVPU til et tjenlig og kvalitativt fullverdig omsorgssystem for psykisk utviklingshemmede.
 
60-tallet ble et tiår for omsorgsdebatt og valg av retning både faglig og ideologisk som 80-tallet ble det. Dette tilbakeblikket med utviklingssprang over 10- års perioder har selvfølgelig ingen mening ut over det å tydeliggjøre Samordningsrådets rolle over tilsvarende perioder.
 
Samordningsrådets oppgaver fra starten - å samordne frivillige og offentlige interesser om det mål å etablere en omsorg for åndssvake - fikk som resultat at Samordningsrådet i 1970 hadde et representantskap med betydelige interesser i HVPU, både på eiersiden og personalsiden.
 
Forutsetningen i 1970 var at fylkeskommunene skulle ha alt ansvar for planlegging, drift og videreutvikling av HVPU og at organisasjoner og stiftelser skulle innordnes under dette fylkeskommunale ansvaret. I denne prosessen for ansvarliggjøring av fylkeskommunene ble det aldri reist som en viktig sak at fylkeskommunene skulle overta eieransvaret for institusjonsomsorgen. Tvert imot fylkeskommunene så seg tjent med privat eierskap og bidro ofte aktivt til å organisere nye utbyggingsprosjekter som stiftelser.
 
Lokale foreldreforeninger var også pådrivere i denne utbyggingsfasen, faktisk like frem til 1983, da NFPU vedtok avvikling av HVPU som sin målsetting.
 
Samordningsrådets oppgaver som et forum for informasjon, debatt og samordning av synsmåter, ble over hele 70-tallet sterkt preget av uløste oppgaver innen HVPU. Vi har alt redegjort for utforming av ornsorgspolitikken gjennom statlige utredninger og vedtak og vist trekk i HVPUs utvikling fra en omsorg som prioriterte sentralinstitusjonene til en omsorg som prioriterte utbygging av desentraliserte tiltak.
 
Det å hevde «omsorg for psykisk utviklingshemmede» som det sentrale i omsorgspolitikken fra midten på 70- tallet, var enkelt for alle - politikere, faggrupper, foreldregrupper eller folk flest -, men å prioritere en omfordelingspolitikk som innebar realistiske muligheter for utvidet kommunalt engasjement og strukturendringer i HVPU, var langt vanskeligere. Omsorgssystemene ble videreført og politisk sett målt etter årlig vekst i budsjettsammenheng og ikke etter vedtatte målsettinger for fremtidig omsorgsutforming.
 
Veksten innebar et lappverk av tiltak som over tid viste strukturendringer, men som i liten grad manifesterte radikale endringer i politisk og faglige oppfatninger av nye mål i omsorgen for psykisk utviklingshemmede. At det finnes treghet i omsorgssystemene er velkjent, men når tregheten blir forsterket av byråkratiske spilleregler, blir omsorgssystemene hengende etter og etterslepet blir aktuell institusjonskritikk.
 
Utviklingen i ideologisk erkjennelse og målformuleringer på 70-tallet tålte ikke denne tregheten i endringsarbeidet. Løsningen ble til slutt revolusjon - total endring i omsorgssystemet med avvikling av HVPU og overføring av ansvaret til kommunene. Det er på denne bakgrunn vi skal beskrive Samordningsrådets rolle på 70- og 80-tallet, både som ansvarlig aktør i utforming av en omsorgspolitikk, som pådriver i omorganisering av omsorgen og som et uavhengig forum for informasjon, debatt og samordning av interesser og synsmåter til en felles sosialpolitisk plattform.
 
Samordningsrådets posisjon i denne perioden ble preget av en dobbeltrolle. På den ene siden å ivareta representantskapets sterke interesser i HVPU, og på den andre siden å fremme en politikk som gikk på desentralisert og integrert omsorg med vekt på utvikling av kommunale tiltak og tjenester. Noen oppfattet dette som en ubehagelig situasjon mellom barken og veden, mens andre opplevde at spenninger mellom ulike interesser og synsmåter, var resultat av en helhetlig politikk.
 
Samordningsrådet tok på alvor at sykehusloven skapte et tidsskille i utvikling av åndssvakeomsorgen som et offentlig anliggende og forberedte grundig overgangen til en ny rolle på 70-tallet.
 
Res.kap. Olav Kr. Strømme som hadde vært formann i Samordningsrådet fra 1962, stilte ikke til gjenvalg i 1971 og ble etterfulgt av bestyrer Gunnar Brekke, formann i Bestyrerforeningen fra 1964 og i Institusjonsutvalget fra starten i 1967. Brekke ble i 1983 etter 12 år, etterfulgt av skolestyrer ved Åkershagan skole, Orvar Thorsrud, som representerte Hedmark Foreldre og Støttelag. Orvar Thorsrud hadde tidligere vært medlem av arbeidsutvalget fra 1974, og var fra 1969 sentral i utforming av Samordningsrådets skolepolitiske engasjement gjennom Pedagogisk utvalg, Faglig utvalg og Thorsrudutvalget. Orvar Thorsrud hadde satt som leder i 15 år da han i 1998 ble avløst av Tor Visnes. Thorsrud hadde da en fartstid på 24 år i arbeidsutvalget - litt av en tid, ja, mer enn det, han var til enhver tid oppdatert og aktuell i utforming av SORs mål og oppgaver.

Samordningsrådets mål og oppgaver

 
Samordningsrådet var fra 1969 fullstendig klar over at en videreføring av virksomheten etter 1970 måtte beskrives med nye målformuleringer og andre oppgaver enn det rådet hadde hatt fra 1951. Dette var bakgrunnen for oppnevning av et utvalg under årsmøtet i 1969 som skulle gjennomgå SORs virksomhet og utarbeide forslag til nye målformuleringer og vedtekter for organisasjonen.
 
Utvalget som fikk betegnelsen Brekkeutvalget, la frem sin første innstilling for årsmøtet i Tønsberg i 1970. Utvalgets tilråding var basert på følgende tre hovedgrupper med kollektivt medlemskap i Samordningsrådet:
 
- Foreldre- / pårørende- /klientorganisasjoner og grupper
- Frivillige humanitære organisasjoner og grupper
- Faglige organisasjoner og grupper
 
I utvalgets forslag til vedtekter - formålsparagrafen - lyder § 1 slik:
 
 "Samordningsrådet for de psykisk utviklingshemmede har til formål å samle alle organisasjoner og grupper som på ulike felt arbeider for de psykisk utviklingshemmede, til i fellesskap å kjempe for deres rettigheter slik de er uttrykt i «erklæringen om alminnelige og særlige rettigheter for de psykisk utviklingshemmede» vedtatt av Den internasjonale Liga for de psykisk utviklingshemmede, Jerusalem 24. okt. 1968. Samordningsrådet vil for dette formål ved rådgivning, informasjon og lignende stimulere det enkelte medlem til størst mulig aktivitet innenfor sitt spesielle arbeidsfelt, og utad til med bakgrunn i samarbeid gjennom sine valgte organer opptre med den styrke fellesskapet gir
 
- i sosialpolitisk sammenheng
- i opplysnings- og informasjonsvirksomhet
- i aktiv innsats for intensivert forskning
- om nødvendig påta seg særlige pioneroppgaver
- nøye overvåke at samfunnet oppfyller sine forpliktelser overfor de psykisk utviklingshemmede"
  
I sin redegjørelse til årsmøtet uttalte Brekke, at utvalget hadde gått ut fra det enkle resonnement at sykehusloven på lengre sikt ville medføre endringer i aktiviteten i frivillige humanitære organisasjoner som etter hvert ville møte nye utfordringer innenfor andre felt og som helt ville kreve deres oppmerksomhet.
 
"Den enkelte av oss vil kanskje også stimulere til en slik utvikling"
 
Det primære siktemål må selvfølgelig være å basere alle videre aktivitet på den samling av organisasjoner og grupper som i dag preger rådet, samt tilslutning fra organisasjoner og grupper som i dag står utenfor, men som uten videre vil kunne karakteriseres som sentrale medlemsorganisasjoner i et fremtidig samarbeid.
 
Han opplyste at han hadde hatt kontakt med representanter for NFPU og hadde grunn til å tro at de ville gå med i et samarbeid - vi må vurdere våre egne holdninger til foreldreforbundet, ikke foreldrenes holdninger til Samordningsrådet, avsluttet Brekke» (Hjertebladet 3/70).
 
Under debatten etter Brekkes redegjørelse advarte veisjef K. Oppegård mot omorganisering og navneendring. Han minte om at slik endring av navn og formål ville innebære at vårt arbeid også måtte omfatte de evneveike. Formannen i SOR, Olav Kr. Strømme, var enig i at man fortsatte forhandlingene med NFPU, men at Samordningsrådet ikke kan oppgi sin profil.
 
Kari Bredal, Alfred Græsli, Petter Haugland og Stein Vik, støttet forslaget og argumenterte for nyorientering - endring av profil var en nødvendighet. Innstillingen fikk dermed klar støtte i årsmøtet og det ble fattet slikt vedtak:
 
- Årsmøtet 1970 gir sin prinsipielle tilslutning til utvalgets forslag
- NFPU innbys til å supplere utvalget med 2 representanter, slik at samtlige 3 medlemsgrupper er representert i utvalget.

Om samarbeidet med NFPU

 
Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede ble invitert til å supplere Brekkeutvalget med 2 representanter. NFPU oppnevnte Sigurd Gohli og Arne B. Vangen som sine representanter. En åpen meningsutveksling i utvalget viste klar vilje til samarbeid. Kanskje særlig fordi samhold syntes å være en forutsetning - en nødvendighet - i en meningsfylt kamp for utviklingshemmedes rettigheter. Det var ingen grunn til å legge skjul på at det var ulikt syn på visse problemstillinger og at fortiden hadde skapt visse følelsesmessige vansker som partene måtte ta hensyn til. Etter å ha gjennomgått struktureringsforslaget mente utvalget at det ikke ville være vanskelig å finne frem til et enstemmig forslag - ingen hadde prinsipielle innvendinger utvalget at det ikke ville være vanskelig å finne frem til et enstemmig forslag - ingen hadde prinsipielle innvendinger (Hjertebladet 3/71).
 
Det er for øvrig interessant å legge merke til at utvalgets tilråding til årsmøtet 1970, ble tatt inn i Lossiusutvalgets innstilling (NOU 1973:25 kap. XIII om frivillig innsats) både hva medlemsgrupper og oppgaver angikk. Denne tilrådingen fulgte stortingsmeldingen like fram til Sosialkomiteens tilråding i Stortinget. Som ledd i utvalgets arbeid ble det avholdt et oppklaringsseminar, Granmøtet, høsten 1971, med representanter fra NFPU og SOR, hvor ulike problemstillinger ble drøftet og innarbeidede misforståelser søkt avklart.
 
Nok en gang ble grunnlaget for vidtgående samarbeid fastslått, men det heftet visse historiske forestillinger om holdninger og ideologisk ståsted både innenfor SOR og NFPU, som skapte en viss forsiktighet i opptrapping av samarbeidet.
 
Et utsagn som partene kunne enes om «Det er meget viktig at man ved frivillig innsats unngår en holdning og en arbeidsmåte som virker krenkende - -» (NOU 1973:25 side 91) hadde en slik historisk referanseramme.
 
Begge parter hadde forståelse for denne forsiktigheten og kanskje særlig at NFPU som hadde en kortere historie, hadde et særlig behov for å dyrke sin selvstendige profil som en særlig berettiget interesseorganisasjon for psykisk utviklingshemmedes rettigheter. Det handlet ikke om uvilje til samarbeid, men om strategiske vurderinger: å sikre og å utvikle den uavhengige
posisjon i omsorgsdebatten som forbundet hadde tilkjempet seg fra starten i 1967.
Det ble derfor etter noen møter klarlagt at tiden ikke var inne for foreldreforbundet å gå inn som medlem av Samordningsrådet.
 
Det ble derimot vedtatt å opprette et samarbeidsutvalg mellom NFPU og SOR med det formål å sikre størst mulig fellesskap i omsorgspolitikk og endringsarbeid innen HVPU, gjennom felles informasjon og rådslagning. Samarbeidsutvalget skulle ha 6 representanter fordelt med 3 på hver av partene.
 
Fra NFPU ble oppnevnt: Sigurd Dittmann, Sigurd Gohli og Tor Brandt.
Fra SOR ble oppnevnt: Mogens Rasmussen, Knut Werner og Gunnar Brekke.
 
Orvar Thorsrud ble av utvalget oppnevnt som konsultativt medlem og Kåre Jønsberg som sekretær. Det første møtet ble avholdt 24. november 1972. At NFPU prioriterte dette samarbeidet ble tydeliggjort ved valg av representanter - samtlige var høyt profilerte i NFPU, og hadde hver sine lederperioder i forbundet på 70-tallet. For Samordningsrådet hadde dette samarbeidet uvurderlig betydning i en spennende overgangsperiode på 70-tallet.
 
Det utviklet seg et nært kjennskap til hverandre både personlig og saklig og skapte et klima som i stor grad vedlikeholdt en åpen dialog mellom partene i ettertid. Gjensidig deltagelse i årsmøter, landsmøter, konferanser, kurs og lokale arrangementer som foredragsholdere og gjester, skapte etter hvert et fellesskap om oppgaver selvom partene valgte ulike strategier i sitt arbeid for omsorgsutvikling og like rettigheter for alle.
 
De mer saksorienterte drøftingene i samarbeidsutvalget var også av stor betydning for samordning av synsmåter, orientering om tiltak og opplegg for felles utspill - for eksempel resolusjoner til myndighetene om prioritering av midler til endringsarbeid i HVPU, eller om utvikling av skole og opplæringstiltak for alle.
 
På Samordningsrådets årsmøte i Skogn i 1973 uttalte generalsekretæren i NFPU, Sigurd Gohli, at
 
«vi utmerket godt kan samarbeide på flere felter enn jeg hadde trodd. Man finner likhetspunkter mellom organisasjonene når man først begynner å bearbeide sakene. Han syntes man var kommet ganske langt når årets to årsmøter legger frem likelydende henstillinger til myndighetene. Det kan synes som en bagatell at resolusjonene er skrevet på det samme brevpapiret. Men det var utenkelig for ikke så lenge siden, sa Gohli»
 
(Hjertebladet» 3/73)
 
Det ville selvfølgelig være rart om partene i dette samarbeidet ikke også hadde en særlig prestisje å ivareta, en prestisje som var knyttet til både ulik historisk referanse og ulik profil i ideologisk og sosialpolitisk debatt. Men i et samarbeidsklima lærte partene å respektere hverandres roller og ståsted.
 
NFPU sto fritt i valg av språk og strategi og hva var da mer naturlig enn å videreføre ideologi og retorikk fra «Aksjonen rettferd for de handikappete» som i så stor grad bidro til samling av foreldre i et forbund som alt fra starten fikk sin profil fastlagt med front mot veldedighet og privatisert omsorg.
 

Samordningsrådet var knyttet til en 20-årig historie med omfattende innsamlingsarbeid for etablering av en omsorg for åndssvake i et offentlig og privat samvirke. Selv om dette samvirke mellom det offentlige og private organisasjoner sto for et imponerende nasjonalt løft, måtte «veldedigheten» svare for statens forsømmelser og egne feilgrep som institusjonseiere.

Samordningsrådet mente å kunne dokumentere en pådriverrolle i den omsorg som var en realitet i 1970, men pussig nok - historien ble en belastning.

Om prioritering av oppgaver

Samordningsrådet og organisasjoner og grupper tilknyttet Samordningsrådet hadde sin tradisjonelle bakgrunn i omsorgen for åndssvake. Evneveike var et særlig ansvar for spesialskolene og kommunene. Særlig spesialskolene var opptatt av å dyrke forskjellen mellom åndssvake og evneveike og folk flest ble oppdratt til å forstå forskjellen, selv om forskjellen bare berodde på at noen gikk på spesialskole og noen var i åndssvakehjem

«De ikke opplæringsdyktige åndssvake» var i tillegg en gruppe samfunnet ignorerte fra topp til bunn i det offentlige apparat. Det var denne kjensgjerning som lå til grunn for frivillige organisasjoners engasjement og som legitimerte Samordningsrådets innsats frem til 1970. At Samordningsrådet i denne prosessen pådro seg kritikernes vrede kan forklares og rimeliggjøres, spesielt ut fra det faktum at SOR ikke i tide mestret det språk som var forståelig på 60-tallet.

Grunnleggende holdninger og strategier gikk nemlig hele tiden på ikke bare ansvarliggjøring av myndighetene, men også på å utvikle omsorgsformer som sto for trivse log anstendige levekår. Det var ikke SORs holdninger som i denne sammenheng burde endres, men samfunnets holdninger i prioritering og tiltak og tjenester.

Det var de private institusjonene som på 60-tallet ble kritisert for råflotte løsninger og hotellstandard i institusjonene, mens det i realiteten handlet om å flytte Departementets grenser for standard i boliger og aktivitetsbygg eller å vise at stordriftsfordeler var en teori på avveie i omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Dette er kanskje sterke påstander, men holdbare i forhold til det som virkelig skjedde fram til 70-tallet.

Det kunne nok med rette hevdes at personer i frivillige organisasjoner var lite profesjonelle og hadde sviktende forståelse for sakens følsomme innhold. Det kunne forekomme feilskjær i ulike sammenhenger og noen kunne opptre på en måte som virket krenkende.
 
Dette var imidlertid ikke frivillige organisasjoners uttrykksformer og politikk, verken den gangen eller
senere.
 
Samordningsrådet handlet innenfor de grenser samfunnet satte, og søkte systematisk å tøye disse grensene til bedre standard i institusjoner som demonstrerte praktiske løsninger for ny omsorgsutvikling. Men det var ikke politisk og forvaltningsmessig vilje til endring av standardkrav og økonomiske prioriteringer før man for sent ble lydhør for knusende kritikk på 70-tallet.
 
Det var naturlig for SOR etter 1970 å prioritere utviklingsarbeid i Helsevern for psykisk utviklingshemmede, ikke bare ut fra tradisjonell tilhørighet, men mer ut fra den kunnskap Samordningsrådets representantskap hadde om de faktiske forhold i omsorgen og de muligheter for utvikling som hadde direkte sammenheng med etablering av nye miljøbetingelser i bolig,
dagvirksomheter og fritid, herunder ikke minst en personalpolitikk som forholdt seg til faktiske behov.
 
Det var for øvrig full enighet mellom NFPU og SOR på dette området til slutten på 70-tallet.
NFPU som SOR ønsket en institusjonsomsorg under offentlig ansvar og ledelse og var solidarisk i kravet om styrket prioritering av HVPU og senere om behovet for vidtgående strukturendringer i omsorgen.
 
Sterk vektlegging av HVPU og utvikling av tiltak i bolig, skole, sysselsetting og fritid under overskriften desentralisert, integrert omsorg for de som tidligere gikk under betegnelsen åndssvake, førte med seg mindre oppmerksomhet på å vektlegge «omsorg for psykisk utviklingshemmede» som en overordnet målsetting.
 
Det kan være nyttig å minne om at Helsevern for psykisk utviklingshemmede var en videreføring av åndssvakeomsorgen (åndssvakesaken) og et uttrykk for fylkeskommunenes spesialiserte tjenester og ansvar.
 
Mens omsorg for psykisk utviklingshemmede etter Lossiusutvalgets innstilling i 1973 ble et overordnet begrep for tiltak og tjenester som omfattet alle mennesker med psykisk utviklingshemming også evneveike. Hovedvekten her måtte naturlig nok legges på kommunale
tiltak og tjenester. Dette berodde på den oppfatning at personer med lett psykisk utviklingshemming hadde rett på kommunale tiltak og tjenester og i tillegg at barn skulle ha rett til å vokse opp i egen familie.
 
NFPUfremførte kritikk for Samordningsrådets manglende vektlegging av «omsorg for psykisk utviklingshemmede» som det sentrale mål i utforming av en ny omsorgspolitikk. Dette handlet om strategi i endringsarbeid og holdningspåvirkning.
 
Kritikken var langt på vei berettiget, men SOR fastholdt av flere grunner at HVPU skulle være en særlig prioritert oppgave. SOR var rimelig sikker på at HVPU i omsorgssammenheng var det område hvor skoen trykket. En desentralisert integrert omsorg ville være avhengig av et godtfungerende HVPU og dermed et HVPU som mestret strukturendringer og desentralisering
etter Lossiusutvalgets oppskrift. I tillegg kom at SORs representantskap var sterkt representert på eiersiden i HVPU-institusjonene og også sterkt representert fra sentralinstitusjonene.
 
Som et ytterligere press kom representanter fra faglige organisasjoner som nok hadde stor sans for ideologiske presiseringer, men som erfaringsmessig hadde liten tiltro til en selvstendig utvikling av kommunale tiltak og tjenester uten en styrket økonomi og en sterk pådriverrolle fra fylkesteamene og HVPU-systemet.
 
Resultatet ble at SOR prioriterte følgende oppgaver på 70- og 80-tallet:
 
- Omstillings- og endringsarbeid i HVPU slik det ble konkretisert i NOU 1973:25 og i St.meld. nr. 88
(1974-75) om omsorg for psykisk utviklingshemmede. Dette ble reelle og forpliktende målformuleringer for SOR.
 
- Utviklingsarbeid i skolen med vekt på de som tidligere hadde betegnelsen «ikke dannelsesdyktige», ble en sterkt prioritert oppgave, med sikte på ringvirkninger i hele skolesystemet.
 
- Dagtilbud fra barnehage og skole til sysselsetting og arbeid fikk stor oppmerksomhet og var i noen grad også et område hvor lokalt frivillig initiativ ble akseptert.
 
- Fritid og fysisk fostring hadde vært en merkesak fra tidlig på 60-tallet og ble fulgt opp i nært samarbeid med konsulent Gunnar Mathiessen, STUI. Dette var også et felt som ble anbefalt for lokalt frivillig initiativ.
 
- Omsorg for psykisk utviklingshemmede med vekt på lokale tiltak og tjenester, kom i større grad til å prege SORs målsetting og program på 80-talelt frem til HVPU-reformen.
 
- Kunnskapsutvikling med vekt på forskning og informasjonsarbeid var områder SOR prioriterte høyt fra starten. Rapport (1954), Forskningsfondene (1964) og Kurs- og informasjonsutvalget (1968) var det viktigste redskapene i denne sammenheng.

Om Lossiusutvalget og oppfølging av utvalgets tilrådinger

 
Tre sentrale tillitsvalgte i SOR, Mogens Rasmussen, Orvar Thorsrud og Gunnar Brekke, ble hver for seg oppnevnt som medlemmer av Lossiusutvalget, men ikke som representanter for SOR.
 
Disse tre representantene ble av utvalget utpekt til å gjennomføre en bredt anlagt undersøkelse av hele institusjonssystemet under HVPU og å gi en beskrivelse av situasjonen i dag (NOU 1973:25 kap.V, 1a samt vedlegg 1).
 
Denne undersøkelsen viste veksten i antall plasser fra 1945 -1971, eierforhold, tilnærmet behov for nye plasser samt sanerings- og moderniseringsbehov. Hovedvekten ble imidlertid lagt på kartlegging av rammebetingelser for anstendige levekår i boligene/ avdelingene: bygningsmessig standard, avdelingens størrelse og romprogram, bemanning, opplærings- og aktivitetsnivå i og utenfor boligene, samt registrering av hvordan boligene fungerte.
 
Arbeidsgruppen som fra tidligere hadde inngående kjennskap til HVPU, og som gjennom mange år hadde påvist ressursfattigdom i omsorgen, ble ikke forbauset over resultatet, men hadde forventet sterkere reaksjoner fra offentlige myndigheter, politikere og andre med særlige interesser i omsorgen, da resultatene ble offentliggjort.
 
Lossiusutvalget ville vise hvor skoen trykket og dermed påvise områder som måtte prioriteres - det var behov for et krafttak.
 
Skuffelsen ble ikke mindre da Stortinget behandlet St.meld.88 (1974-75) i 1976 uten å ta reell stilling til økonomiske forhold. Materialet ble senere på 70-tallet lite brukt av andre enn SOR. For oss som var med, ble det en ny og forbausende opplevelse at Johans Tveit Sandvin i sin bok «Velferdsstatens vendepunkt» (s. 165) refererer til denne undersøkelsen. Reaksjonen var -
dette var visst første gang.
 
Var det slik den gangen at myndighetene og folk flest egentlig aksepterte den standard og utrustning HVPU-institusjonene hadde fått. At for stor oppmerksomhet på det undersøkelsen avdekket, ville medføre et nytt søkelys på psykiatrien og pleiehjemssektoren, som var
dårligere stilt både standardmessig og personalmessig enn HVPU. Argumentene var jo, hele tiden at endring i Departementets standardkrav og bemanningsnormer for HVPUville utløse et ras av nye krav i andre sektorer. Lossiusutvalget var i alle fall sikker på at undersøkelsen viste resultatet av politiske og forvaltningsmessige vedtak om standard og bemanningsmessige forhold i
institusjonene, og dermed den omsorg samfunnet var villig å godta.
 
Det var kanskje tjenlig for mange at søkelyset ble rettet mot frivillige organisasjoner og resultatet av veldedighet, eller mot umulige og umælende personalgrupper som innordnet seg under et hierarkisk system med overgrep og trakassering.
 
Det er faktisk på denne bakgrunn litt pussig at undersøkelsen var en klar dokumentasjon av at frivillige organisasjoner og private stiftelser sto for de mest moderne omsorgsformene - de hadde sprengt grenser og vist hvilken standard det offentlige burde tilstrebe i en ny omsorgsutvikling. Dette handlet om erfaringer fra små avdelinger, resultater av tilpasset bemanning og ringvirkninger ved organisering av opplæringstilbud og sysselsettingstiltak.
 
Vi vet også at det i tillegg handlet om grenser mellom institusjoner som mestret fleksibilitet og medbestemmelse og institusjoner som valgte en mer byråkratisk styringsmodell. Samordningsrådet fikk resultatene presentert i sterke formuleringer, på sitt årsmøte i 1972. SORs formann Gunnar Brekke, uttalte bl.a. «at store underbemannete avdelinger var omsorgens dilemma. At
omsorgen lapper på skader som boligene daglig produserer.
 
Er det i det hele tatt mulig å registrere avstanden mellom ideelle synsmåter, store forventninger og det omsorgen disponerer av midler for drift og investeringer? Avstanden det er det presset som daglig kan måles på foreldresiden og omsorgssiden. Vår sosialpolitiske målsetting må være med alle midler, å kjempe for at det i vårt land utvikles en behovstilpasset omsorg med de konsekvenser det har for bolig- og fritidstilbud, for behandlings-, opplærings- og sysselsettingstilbud og at en videre for fremtiden prioriterer lokale løsninger og eksternatløsninger, gjerne på bekostning av store institusjoner og store avdelinger» (Hjertebladet 3/72).
 
Samordningsrådet hadde stor tro på at korrekt informasjon om situasjonen i dag ville påvirke holdningene til den fremtidige utvikling, at det er med utgangspunkt i dagens situasjon vi formulerer retningslinjene, og målsettingen for morgendagens omsorgstilbud.
 
Kanskje dette var et naivt utgangspunkt og i for stor grad preget av lojalitet mot fortiden. Ettertiden viste jo at skandalisering av et omsorgssystem var en mer virksom strategi i det endringsarbeid Lossiusutvalget forutsatte.

Om omsorgspolitikk og endringsarbeid i HVPU

 
Vi har tidligere pekt på 60-talelts habiliteringsdebatt og den sentrale betydning den fikk for fokusering på institusjonenes utforming og organisering eller den institusjonskritikken som oppsto for å presse myndighetene til å endre sine prioriteringer i omsorgen:
 
- større fleksibilitet i utforming av boligenheter / avdelinger
- større fleksibilitet i personalpolitikken
- oppheving av skille mellom sentralinstitusjoner og andre institusjoner
 
Normaliseringsdebatten startet også tidlig på 60-tallet. Som en av de første uttalte Ragnhild Schibbye i et foredrag om arbeidsvirksomhet i observasjons- og treningsverksted, på SORs årsmøte i 1963 «At bak det som skjer, er det nye synet på åndssvake, at man i størst mulig omfang skal gi dem så normale livsvilkår som mulig» (Hjertebladet 4/63). Dette satte fokus på
organisering av boliger og dagvirksomheter, og hvilke rammebetingelser som måtte være tilstede for miljøutvikling, trivselog normallivsutfoldelse.
 
Samordningsrådet måtte i denne forbindelse fra sine egne representanter, tåle kritikk for at de i for liten grad fulgte opp kritikken mot myndighetene som omsorgen selv formulerte. Det var styrerforeningen i HVPU sammen med et ad hoc utvalg oppnevnt av institusjonseierne som sto for
disse angrepene. Resultatet ble at styrerforeningen i 1967 fikk medlemskap i SOR, og at det i samme årsmøtet ble opprettet et fast utvalg kalt «Hjemmenes utvalg» som skulle bearbeide spørsmål som vedrørte institusjonsomsorgen. Utvalget ble sammensatt av 3 representanter fra institusjonsstyrene: Banksjef Halvdan D. Johansen (styreformann Trastad), fru Inger Lofthus-Iversen (styreformann Furuly), Dr. Mikal Frestad (styreformann Brattlia), fra styrerforeningen Gunnar Brekke og fra arbeidsutvalget fru Kari Bredal.
 
Utvalget hadde sitt konstituerende møte 6. oktober 1967 hvor Gunnar Brekke ble utvalgets første formann.
 
«Hjemmenes utvalg» som i 1973 fikk navnet «Institusjonsutvalget» sto for en utvikling i Samordningsrådet som satte sterkere fokus på omsorgens innhold og rammevilkår. Allerede våren 1968 ble avholdt en års-II konferanse som tok opp sentrale problemer i institusjonene.
 
Årskonferansen som ble utviklet til et aktuelt forum for informasjon og debatt, ble en årviss møteplass over hele 70- og 80-tallet.
 
6. november 1969 arrangerte Samordningsrådet en konferanse i Oslo om undervisningstilbud og teoretisk opplæring for psykisk utviklingshemmede. Konferansen som fikk en enorm oppslutning fra hele landet, ca. 400 deltakere, ble åpnet av kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik.
Områdeoverlege Ingolf Gimse holdt foredrag om «undervisningstilbud og teoretisk opplæring», og skolestyrerne Orvar Thorsrud (Åkershagan) og Salve Stuhaug (Bakkebø) samt lærer Anders Sørlie (Bakkebø) holdt foredrag om «mål, midler, erfaringen.
 
Under denne konferansen ble SOR utfordret av skolestyrerne til å organisere et faglig forum hvor opplæringstilbud, organisering og utfordringer, kunne drøftes med tanke på samordning av synsmåter og erfaringer. Arbeidsutvalget tok denne utfordringen på sparket, og allerede samme dag var Pedagogisk utvalg etablert med 3 representanter fra skolestyrerne: Over
Snåhre (Østerbo), Tore Fureberg (Oslo) og Orvar Thorsrud (Åkershagan), fra styrerforeningen: Tom G. Wahl (Fossnes) og arbeidsutvalget: Olav Kr. Strømme. Skolestyrer Ove Snåhre ble utvalgets første formann.
 
Pedagogisk utvalg ble i 1974 avløst av Faglig utvalg, dette av den enkle grunn at alle parter ønsket et tverrfaglig forum for informasjon og debatt. Utvalget fikk denne sammensetning: formann områdeoverlege Mogens Rasmussen, skolestyrer Orvar Thorsrud, høyskolelektor Kjell-Henrik Henriksen og styrer Gunnar Brekke.
 
Faglig utvalg arrangerte allerede i 1976 en landskonferanse i Molde, som handlet om tverrfaglig samarbeid og behovet for drøfting av et landsomfattende opplegg for samarbeid. Dette opplegget avslørte for stor spredning i synsmåter og særinteresser og ble dermed uaktuelt som et nytt tiltak.
Faglig utvalg avgrenset seg til et fast utvalg under arbeidsutvalget og bidrog aktivt i utforming av SORs årlige aktiviteter.
 
Dette innledet en ny arbeidsform i Samordningsrådet som både imøtekom endringer i Samordningsrådets rolle og det perspektiv for videreføring av Samordningsrådets arbeid som kom til uttrykk i S.lnnst. nr. 422 (1975-76) om omsorg for psykisk utviklingshemmede (side 15): «med den alminnelige erkjennelse av omsorgen som et offentlig ansvar, synes det rimelig å regne :
med at den private innsats innen utbyggingssektoren etter hvert vil spille mindre rolle, men at det sosialpolitiske engasjement fra organisasjonenes side vil fortsette usvekket, ikke minst gjennom informasjon, holdningsbearbeidelse og bevisstgjøring av problemer og behov.
 
Samordningsrådets aktiviteter og arbeidsmåter fra midten på 70-tallet frem til reformen kan best illustreres ved bruk av utdrag fra arbeidsutvalgets beretning til årsmøtet 1979 (et tilfeldig valgt år):

Oversikt over medlemsorganisasjoner, fylkeskomiteer m.v.:

 
Frivillige organisasjoner:
  • Norges Røde Kors
  • Nasjonalforeningen for Folkehelsen
  • Norsk Folkehjelp
  • Norske Kvinners Sanitetsforening
  • Redd Barna
  • Norges Bondekvinnelag
  • Husmorforbundet
 
Faglige organisasjoner:
  • Norsk Lærerlag
  • Norsk Sykepleierforbund
  • Diakonforbundet
  • Norsk Hjelpepleierforbund
  • Bestyrerforeningen - HVPU
 
Fylkeskomiteer/ -orqanisasjoner:
  • Nord -Norges Diakonistiftelse
  • Nord -Trøndelag fylkeskomite
  • Sør-Trøndelag støttelag
  • Fylkeskomiteen i Sogn og Fjordane
  • Fylkesnemnda i Hordaland
  • Bergen og Hordaland Støttelag
  • Aust-Agder Støttlag
  • Fylkeskomiteen i Vest Agder
  • Fylkeskomiteen i Østfold
  • Fylkeskomiteen i Buskerud
  • Fylkeskomiteen i Akershus
  • Oslo Støttelag
  • Hedmark foreldre- og støttelag
  • Fylkeskomiteen i Telemark
 
Sentralinstitusjonene (varierte i antall fra år til år):
  • Trastad
  • Vensmoen
  • Hallsetheimen
  • Vestlandsheimen
  • Nærlandheimen
  • Bakkebø
  • Dagsrudheimen
  • Fossnes og Solbø
  • Åkershagan
  • Grime bakken
  • Østerbo
 
Samordningsrådet hadde dermed sin forankring i et representantskap med stor bredde i frivillige og faglige organisasjoner og i tillegg representanter med stor lokalkunnskap i fylkeskommunal og kommunal omsorgsutvikling.
 
Det kan også hevdes at representantskapet representerte stor bredde i synsmåter både faglig og sosialpolitisk og at Samordningsrådets politikk naturlig nok, ble preget av en kompromisslinje. Desto viktigere var det at utforming aven felles plattform, berodde på debatt, faktisk kunnskap og stor åpenhet for nye strømninger i tiden, samtidig som en historisk forankring disiplinerte formuleringer og nye utspill.
 
Utforming av Samordningsrådets holdninger i om sorgspolitikk og endringsarbeid hadde sitt utgangspunkt i et prosessorientert samarbeid med Institusjonsutvalget, Faglig utvalg, Redaksjonsutvalget tidsskriftet Rapport» , Thorsrudutvalget og Forskningsfondene som viktige aktører.
 
De årlige tillitsmannsmøtene som samlet omkring 20 personer, sto for samordning av synsmåter og utforming av en felles politikk. Under tillitsmannsmøtet i 1978 ble det avgitt følgende rapporter:
 
Institusjonsutvalget ved formannen Kjell-Henrik Henriksen rapporterte om Årskonferansen 1978 som hadde to hovedformål. Det ene var å få oversikt over sentrale helsemyndigheters syn på utviklingen innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Foredragsholder var medisinalråd Egil Willumsen.
 
Det andre hovedformål var å gi deltakerne en oversikt over Lov om arbeidsmiljø - påvirkninger og betydning innenfor HVPU. Foredragsholdere var ekspedisjonssjef Kåre Halden, kommunal- og arbeidsdep., sekretær Magnus Fonnes, Sykepleierforbundet, Kjell Marcussen, NKS, og Kjell-Henrik Henriksen, SOR. Konferansen hadde ca. 200 deltakere.
 
Ellers har Institusjonsutvalget drøftet sin rolle innen SOR, uten at en er kommet til noen annen konklusjon enn at den viktigste oppgaven er å avholde årskonferansen 1979, som i opplegg og innhold prioriterer de folkevalgte styrerepresentantene. Nettopp denne gruppens interesser er så omfattende at det overveies å iverksette andre tiltak for å gi representantene bedre basis for styrearbeid. Hovedtema for neste konferanse er: Fylkeskommunenes og primærkommunenes rolle i omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
 
Faglig utvalg avsto fra rapportering ettersom formannen Mogens Rasmussen hadde forfall. Det kan imidlertid føyes til at utvalget har drøftet "De svakestes problemer" som også skal være Mogens Rasmussens tema under kommende årsmøte. På siste møte drøftet vi net,topp dette problemet som basis for et aksjonsprogram for Faglig utvalg.
 
De svakestes - alvorlig eller dypt psykisk utviklingshemmedes - problemer er i stor grad knyttet til den faglige innsats og boligtilbudet. Vi kan forbedre deres boforhold, vi kan forbedre vår faglige
innsats overfor de svakeste. Dette er en forutsetning hvis det er slik at deres rettigheter skal respekteres.
 
Tidsskriftet «Rapport» ved redaktør Åse Staude rapporterte at tidsskriftet har viet opplæring av psykisk utviklingshemmede stor oppmerksomhet i året som gikk. Vi hadde artikler med orientering om hjelpemidler i opplæringen og reportasjer fra spesialskoler, daghjemskole, og Peder Morseths folkehøyskole hvor normalelever og utviklingshemmede arbeider hånd i hånd.
 
Man kunne lese om lærersynspunkter på skolens opplæringstilbud og slik elevene opplever det.
Reiselærervirksomheten var også gjenstand for reportasjer. To jubilerende sentralinstitusjoner ble
behørig omtalt. Om arbeidstilbudet for psykisk utviklingshemmede er mangelfullt, ble i hvert fall første seminar for utviklingshemmede arbeidstakere avviklet og omtalt, sammen med erfaringer fra arbeidsgiverhold og med arbeidstakernes egne synspunkter på situasjonen. Redaksjonen ser det som sin oppgave å påpeke mangler:
 
Undersøkelse av funksjonshemmede førskolebarn avslørte store gap mellom krav og realiteter. Autistene mangler tilbud, er glemt i systemet og omsorgen for utviklingshemmede med epilepsi er tilfeldig og svært mangelfull.
 
«Rapport» utkommer som vanlig med seks nr. pr. år og spalten «Landet rundt» ble også i 1978 omhyggelig ivaretatt av sekretær Kåre Jønsberg. Thorsrudutvalget som ble opprettet i 1973 for å
utrede samarbeidsproblematikken mellom pedagogisk personale og institusjonspersonale, ble presentert av formannen Orvar Thorsrud. Han minnet om at utvalgets arbeid tidligere hadde
vært presentert for Årskonferansen i Molde og SORs årsmøte i Hamar. Tiden var nå inne for avvikling av utvalget ettersom ansvarlige statlige organ, bl.a. som følge av utvalgets arbeid, nå har begynt å arbeide med disse spørsmål.
 
Grunnskolerådet har satt i gang et prosjekt på dette området med en styringsgruppe på fire personer. Grunnskolerådet har oppnevnt følgende: Lars Skålnes, formann, og øvrige medlemmer:
Anne Margrethe Brandt, Orvar Thorsrud og Gunnar Brekke. Videre er spørsmålet om avgrensing mellom opplæring og behandling til drøfting i et utvalg nedsatt av Sosialdepartementet og kirke- og undervisningsdepartementet.
 
Dette utvalget samarbeider med Grunnskolerådets representanter i anledning saken.
Arbeidsutvalget bør derfor drøfte oppløsning av  utvalget, eventuelt at utvalget fortsetter som en referansegruppe  for Arbeidsutvalget.

Forskningsfondene (opprettet 1964)

 
Formannen i styret Chr. Lohne- Knudsen kunne rapportere om stor aktivitet. Norges Røde Kors hadde bevilget kr. 50000,- for 1979, og Norske Kvinners Sanitetsforening og Redd Barna ville i forbindelse med årsmøtet overlevere et større beløp i anledning barneåret 1979.
 
På henvendelse fra styret har Sosialdepartementet bestemt at Varekrigsfond for åndssvake (stort kr. 107.000,-) fra 1. januar 1979, skal ha samme styre som forskningsfondene. Dette fondet kan også brukes til stipend og studiereiser.
 
Norges Røde Kors har 2. januar 1979 opprettet Norges Røde Kors forskningsfond til fordel for psykisk utviklingshemmede, med en grunnkapital på kr. 1000000,-. Styret for forskningsfondene skal være sakkyndige ved utdeling av forskningsmidler og utlysning av forskningsmidler og vurdering av søknader skal samordnes for alle fond.
 
Ved søknadsfristens utløp i mars 1979 var det kommet 24 søknader (søknadsbeløp kr. 833000,-. 16 søkere fikk bevilget forskningsmidler med til sammen kr. 321524,-.

Oppgaver for frivillige organisasjoner

 
Etter innledende orienteringer og debatt fortsatte møtet med drøfting i arbeidsgrupper hvor oppgaven var å liste opp hensiktsmessige oppgaver/aktiviteter for frivillige
organisasjoner og lokale foreninger. Dette endte ut med følgende oppsummering:
 
Om betingelser:
 
Viktige betingelser for utvikling av frivillig innsats er at myndighetene har syn for denne virksomheten. Et hinder kan kanskje være fagfolks holdninger, derfor må tiltak gjennomdrøftes med involverte parter. Det viktigste er imidlertid at foreldre er interessert i innsatsen og de muligheter for kontakt innsatsen innebærer.
  
Om oppgaver:
 
- Fritidstiltak for funksjonshemmede
Skaffe lokaler for fritidsvirksomhet.
Klubbvirksomhet.
Andre fritidsarrangement.
Det bør tilstrebes regelmessighet og faste avtaler.
 
- Ferietilbud for funksjonshemmede
Planlegging av ferieopphold.
Organisering av feriereiser.
Disponering av hytter ved sjøen eller på fjellet.
 
- Transporttjeneste
I forbindelse med fritids- og feriearrangementer.
Faste avtaler viktig.
 
- Organisering av arbeidsplasser og arbeidsoppdrag
Avtaler med offentlige myndigheter er avgjørende.
 
- Organisering av boliger for utleie til brukere som mestrer
egen bolig, men trenger noe service.
Avtaler med kommunene er viktig.
 
- Organisering av tiltak for avlastning eller avkobling.
Hus og personell i weekend og på ukebasis.
Avtaler med kommunen og brukerne er avgjørende.
 
- Delta i personellrekruttering/ -utvikling
Kurssenter på distrikts- eller regionnivå.
Stipend for kurs, ekskursjoner m.v.
Samarbeid med fag- og yrkesorganisasjoner er viktig.
 
- Delta i opplysningsvirksomhet og holdningsskapende
arbeid.
 
Årsmøtet 1979
 
Årsmøtet videreførte diskusjonene fra tillitsmannsmøtet under temaet «Frivillige organisasjoners aktiviteter og tilbud på lokalt plan» med foredragsholdere Inger Melbye, formann i Norske Kvinners Sanitetsforening og Birgit Løvik, distriktsformann i Norges Røde Kors. Dessuten behandlet årsmøtet følgende tema:
 
«Perspektiver på dansk særforsorgs integrering i den alminnelige sosialforsorg» ved Ole B. Munch.
«HVPU-prosjektene - organisasjonsanalyser i HVPU, resultater og praktiske konsekvensen ved prosjektleder Gunnar Brekke.
«De svakestes problemer» ved områdeoverlege Mogens Rasmussen.

Om Samordningsrådets profil i en krisetid for HVPU

 
Samordningsrådet kom inn i en vanskelig periode fra slutten på 70-tallet til intern avklaring i 1981/82. Den utløsende årsaken var skandalesakene om sentralinstitusjonene Fosnes og Dagsrudheimen og senere med alle store institusjoner i søkelyset. Samordningsrådets vektlegging av HVPUsom et prioritert område for SORs aktiviteter, førte oss inn i en bakevje og i en viss grad handlingslammelse, da institusjonskritikken bølget som verst.
 
Dette berørte sterkt vårt representantskap, særlig de som hadde sin forankring i HVPU. Dette skapte en ekstraordinær situasjon.
 
Styrken for Samordningsrådet i denne perioden var Institusjonsutvalgets mer uavhengige rolle i valg av tema for Årskonferansene og redaksjonsutvalgets og Redaktørens friere stilling i valg avartikler og reportasjer i «Rapport»,
 
Samordningsrådet beholdt utad en profil som et aktuelt forum for informasjon og debatt, men navnet Samordningsrådet for åndssvakesaken i Norge som ikke var endret, gav feil signaler.
 
Intern avklaring førte med seg at Samordningsrådet under årsmøtet i 1981, endret navnet til Samordningsrådet for frivillig arbeid for psykisk utviklingshemmede.
 
Dette navnet ble i 1987 endret til Samordningsrådet - Råd for samordning av humanitært og yrkesmessig arbeid for psykisk utviklingshemmede», som var mer dekkende for Representantskapets sammensetning og de interesser som SOR skulle ivareta.
 
At denne navneendringen kom først i 1981, ble nok av mange oppfattet som et konservativt trekk ved SOR og en for sterk binding til HVPU-systemet. Navneendringen kom i denne sammenheng for sent, men det handlet egentlig om at den holdningsendring som kom tidlig på 70-tallet for sent ble markert i en navneendring. Arbeidsutvalgets analyse av situasjonen omkring
1980 kom til uttrykk i følgende utsnitt av rundskriv til medlemsorganisasjonene 6. mars 1980:
 
«Prosessen fra privat til offentlig initiativ og ansvar har vært vanskelig. Det har vært viktig for opinionen å få fastslått de psykisk utviklingshemmedes medborgerlige rettigheter.
Noen organisasjoner har følt seg presset til å revurdere og endre tradisjonelle aktiviteter, mens andre uten besvær har orientert seg til de nye signaler i tiden. For alle har det vært en brytningstid, hvor alle parter også har vært bidragsytere, hver med sin spesielle bakgrunn.
 
Utgangspunktet for frivillig innsats er i dag et annet enn tidligere. Omsorg for psykisk utviklingshemmede er nå blitt et klart og offentlig erkjent ansvar. Lover, forskrifter og regelverk forutsetter at de psykisk utviklingshemmede skal integreres i det alminnelige samfunnsliv, men det er også erkjent at selve integrasjonsprosessen er et medborgerlig ansvar. Dermed er presisert en ny utfordring også for de frivillige organisasjonene, nemlig gjennom sin virksomhet å virkeliggjøre
denne erkjennelsen. I januar 1976 arrangerte Sosialdepartementet et seminar i Sandefjord hvor temaet var «Frivillige, humanitære organisasjoners fremtidige rolle i helse- og sosialsektoren i forhold til de offentlige oppgaven.
 
Det ble her gitt klart uttrykk for at det også i fremtiden er behov for frivillige organisasjoner og at de store oppgavene ligger i nærmiljøet/lokalsamfunnet. En av deltakerne uttrykte det slik:
 
«Den overordnede målsetting for alle som er aktive i sosialt arbeid, må være å skape en mest mulig meningsfylt og verdig tilværelse for den enkelte, hvor han enn bor i landet».
 
Organisasjonene har gjennom sine lokale avdelinger og derved gjennom sin posisjon i lokalsamfunnet (kommunene) store muligheter for å virkeliggjøre det mål å integrere den psykisk utviklingshemmede i det alminnelige samfunnsliv.
 
Dette betyr at personer med psykisk utviklingshemming får oppleve tilhørighet i nærmiljø/lokalsamfunn med alle de aktiviteter og tilbud som der finnes. Tiltakslyst, fantasi og medborgerlig ansvar i frivillig innsats må rettes mot dette mål. Forutsetningen er at alle praktiske aktiviteter/tiltak skjer på brukernes egne premisser og slik at det tydeliggjør det offentliges
ansvar for omsorgsformene (skole, dagsenter, institusjoner etc.)».
 
Under årsmøtet i 1983 trakk Gunnar Brekke seg som formann etter 12 år, og Orvar Thorsrud overtok lederansvaret. Kåre Jønsberg sluttet som sekretær 1. september 1984 - etter 32 år og Tormod Mjaaseth som i noen år hadde vært medlem av Institusjonsutvalget og ellers aktiv i
SOR-sammenheng, overtok sekretærjobben.
 
Christoffer Lehne-Knudsen som i 1984 var blitt 76 år, trakk seg som formann i forskningsfondene etter ni år i denne viktig og tidkrevende jobben. Han ble etterfulgt av lektor Kjell-Henrik Henriksen.
Institusjonsutvalget endret samme år navnet til SORs Kurs- og Informasjonsutvalg. Orvar Thorsruds sluttord til årsmøtet i 1985 markerer overgangen til det nye Samordningsrådet som vi skriver under kap. 7, og som betydde en ny og aktiv periode i SORs historie.
 
Han uttalte bl.a.:
 
"Det ser ut til at SORs plass i dag er mer markert enn det kanskje
har vært i de siste årene. Vi har hatt perioderr da vindene har skiftet og da målsettingene for
SORs arbeid har vært skiftende etter hvilke behov som har vært tilstede og hvilke synsmåter som har vært rådende. De tiltakene som SOR står for i dag synes også å være nødvendige i vårt samfunn. Det viser bare den oppslutning våre konferanser har fått med nærmere 300 deltakere.
Samordningsrådet skal etter sine vedtekter arbeide for psykisk utviklingshemmedes alminnelige og særlige rettigheter i samfunnet, i sosialpolitisk sammenheng, i opplysnings- og informasjonsvirksomhet og i aktiv innsats for intensivert forskning. SOR har gode arbeidsredskap for å realisere sin målsetting og vi har meget dyktige mennesker som står bak denne virksomheten - en virksomhet som skal utvikles videre».

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim