Skip to main content

Omsorgsutvikling under sykehusloven (1970 - 1988)

Utbygging av åndssvakeomsorgen som et prosjekt for frivillig og offentlig samvirke var avsluttet, og Samordningsrådets sentrale oppgaver i utviklingen aven omsorg for åndssvake etter Landsplanen av 1952, var også avsluttet. Sykehusloven fastsatte at fylkeskommunene skulle ha ansvar for planlegging, oppføring og drift av institusjoner for psykisk utviklingshemmede fra 1. januar 1970.
 
Fylkeskommunene fikk i tillegg pålagt seg den krevende oppgave å utarbeide fylkesplaner for organisering og utbygging av helsevesenet, herunder helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fylkenes helseplaner skulle godkjennes av Kongen.
 
Samtidig med dette historiske gjennombrudd i ansvarliggjøring av offentlige myndigheter, var velferdsstaten under heftig debatt. Den startet på 60-tallet og kom i stor grad til å prege helse- og sosialpolitikken på 70-tallet. Som sterke innslag i denne debatten, har vi "Rettferd for handikappede" (Skauen, 1965), boken «Det usynlige Norge» (Hans Fredrik Dahl, 1967) og en samling artikler utgitt i boken «Myten om Velferdsstaten» (Lingås, 1970) hvor en rekke bidragsytere tok for seg ulike felt som viste forsømmelser og usynliggjøring av «svake» grupper i samfunnet.
 
Sosialreformkomiteens innstilling Il (NOU, 1972:30) hevder at den politiske diskusjonen «de siste årene har fått et større innslag av målsettingsproblemer som følge aven kritisk analyse av det samfunn vi lever i». (Johans Tveit Sandvin, «Velferdsstatens vendepunkt» kap.9).
 
Sosialdepartementet sendte i mai 1970 brev til landets fylkesmenn, om utbygging av Helsevern for Psykisk utviklingshemmede, hvor departementet så det som viktig at planarbeidet igangsettes snarest mulig. Brevet som straks fikk betegnelsen «hyrdebrevet », hadde som vedlegg et plannotat fra Helsedirektoratet, og var undertegnet av sosialminister Egil Aarvik og helsedirektør Karl Evang.
 
Plannotatet anbefalte en videreutvikling av den omsorgen som var etablert etter Landsplanen av 1952, og la særlig vekt på etablering eller videre utbygging av et faglig administrasjonssenter i området. Områdeoverlegen med et sterkt fagteam (Fylkesteamet) skulle bl. a. forestå:
 
- poliklinisk og ambulant virksomhet
- føre tilsyn med og lede observasjon og behandling i sentralinstitusjonen og mindre hjem, samt familie og privatpleie
- bistå fylkesmyndighetene i planlegging av videre utbygging i fylket/ området
 
Sentralinstitusjonen skulle fortsatt prioriteres, men det ble gitt signaler om størrelse og alternativ utbygging. Institusjonen burde ikke overstige 400-500 plasser og i noen tilfeller kunne det bli tale om 100 plasser. For å sikre best mulig differensiering, ble det anbefalt å bygge små avdelinger med 6-12 plasser. Ellers ble det sterkt anbefalt å satse på bygg/anlegg for skole, trening, sysselsetting og fritid. Hyrdebrevet anbefalte videre å satse på åpne boformer, vernede pensjonater m.v. og daginstitusjoner for barn, ungdom og voksne, fra barnehager til vernede verksteder. Det ble også lagt sterk vekt på alle former for fritidsaktiviteter og fysisk fostring.
 
Hyrdebrevet ble rimelig godt mottatt. Få stilte spørsmål ved en habiliteringsrettet institusjonsomsorg eller ved sentralinstitusjonen som et høyt kvalifisert behandlingstilbud, men mange stilte spørsmål ved områdeorganisering, størrelse på sentralinstitusjonen og hvilken standard en skulle tilstrebe i boliger og dagvirksomheter.
 
I det politiske miljø var organisering av omsorgen og de økonomiske konsekvensene det sentrale, mens omsorgen selv fokuserte på kvalitet i tilbudene - betingelser for pedagogisk arbeid, sosiallæring m.v., og dermed krav om nedbygging av overfylte avdelinger og prioritering av bygg for aktivisering og sysselsetting. Desentralisering, normalisering og integrering var sterke signalord i fag- og foreldrekretser.

Om endringspolitikk og offentlige utredninger

 
Debatten fra slutten på 60-tallet blomstret og en særdeles åpen reportasje i billedbladet «Aktuell» (1970) om Klæbu off. pleiehjem, satte fokus på levekårene i sentralinstitusjonene. Folk ble rystet og Sosialkomiteen reiste på befaring.
 
I april 1970 behandlet Stortinget Sosialkomiteens innstilling om overdragelse av Emma Hjorths hjem og Klæbu off. pleiehjem til respektive fylkeskommuner og i denne forbindelse ble det også ønsket en stortingsmelding om den videre utbygging av åndssvakeomsorgen. Dette utløste en bred debatt i Stortinget, og representanten Østtveit ga en utførlig fremstilling av de punkter han mente burde omtales i meldingen, han uttalte:
 
«Det er såleis sjølve mønsteret for åndsveikeomsorga som er i støypeskeia - - Det er ei rad med spørsmål i denne samanheng som treng ei utgreiing og nyvurdering. Det er såpass mykje nytt og det skjer så mykje til ei kvar tid at eg kunne tenkja meg at det rettaste opplegget for ei slik stortingsmelding, ville vera å få sett ned eit allsidig samansett ekspertutval til å vurdera mønsteret for vår framtidige åndsveikeomsorg ».
 
Og slik ble det. Sosialdepartementet oppnevnte i oktober 1970 et utvalg med mandat å fremme forslag til retningslinjer og målsetting for den videre utbygging av åndssvakeomsorgen. Utvalget fikk denne sammensetning:
 
  • Ole Petter Lossius, områdeoverlege (formann)
  • Gunnar Brekke, styrer (medlem av SOR)
  • Sigurd Dittmann, lektor (formann i NFPU)
  • Mogens Rasmussen, områdeoverlege (medlem av SOR)
  • Eiliv Solum, skolepsykolog
  • Orvar Thorsrud, skolestyrer (medlem av SOR)
  • Grethe Aas, sosialkonsulent
Utvalget som fikk betegnelsen «Lossiusutvalget», avleverte sin innstilling, NOU 1973:25, i desember 1972 og Stortingsmelding nr. 88 (1974-75) ble fremmet for Stortinget i april 1975. Dette ble de viktigste dokumentene for utvikling av Helsevern for psykisk utviklingshemmende på 70- og 80-tallet.
 
Lossiusutvalget formulerte omsorgens målsetting slik:
 
«På grunnlag av det syn at den psykisk utviklingshemmede er et medmenneske, en person i utvikling og en medborger med de samme rettigheter som andre i samfunnet, må hans behov for trygghet, trivsel og stimulering oppfylles slik at hans utvikling kan foregå optimalt. Målet for den enkeltes utvikling må være optimal selvrealisering og integrering i en sosial sammenheng som ikke er diskriminerende.»
 
For å sikre at denne målsettingen var realistisk, presiserte utvalget at omsorgen må inngå som et ledd i en total og tverrfaglig integrert omsorg for alle funksjonshemmede. Prinsippet var en desentralisert integrert omsorg hvor samfunnets vanlige serviceorganer (etatene) beholder det fulle ansvar for alle funksjonshemmede og hver for seg bygger ut de nødvendige spesialiserte tilbud (omsorgsformer) .
 
Omsorgen tar sitt utgangspunkt i klientens og familiens omsorgsbehov og hovedansvaret for den direkte omsorg for den enkelte må ligge på lokalplanet (kommunen). Tilbudene må koordineres og et fast organisert samarbeid mellom etatene både lokalt, regionalt og sentralt må etableres.
 
Omsorgen for psykisk utviklingshemmede kan best utvikles etter de prinsipper som er skissert for en desentralisert og integrert omsorg. Utgangspunktet må naturligvis være det bestående omsorgssystem:
  • hva kan utnyttes som det er
  • hva kan utnyttes bedre
  • hva må endres
  • hva må fjernes
  • hva må vi ha av nytt.
 
Målt mot prinsippene for endring:
  • mer vekt på lokale løsninger
  • mer vekt på eksternatløsninger
  • mindre vekt på store institusjoner og store avdelinger
  • mer vekt på tverrfaglig teamarbeid
  • mer vekt på tverretatlig samarbeid og koordinering lokalt, på fylkesplan og statsplan.
 
Den fundamentale betingelse for optimal utvikling for den enkelte er trygghet realisert i en liten primærgruppe  hvor medlemmene gjensidig aksepterer hverandre. Stortingsmeldingen som fikk full tilslutning av sosialkomiteen, slo fast at Helsevern for psykisk utviklingshemmede skulle ha en kapasitet på ca. 11.000 plasser og at det dermed ville være aktuelt med en utbygging av 4.000 nye plasser, samt ca. 1.000 erstatningsplasser for overbelegg og saneringsmodne avdelinger.
 
Men sosialkomiteen slo også fast at de ønsket en ny landsplan før økonomiske konsekvenser ble vurdert. Det ble altså ikke bevilget penger for et nytt krafttak i omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
 
Lossiusutvalgets sterke vektlegging av at tiltakene så langt som mulig skulle integreres i lokalsamfunnets ordinære tjenestesystem og at institusjonsomsorgen skulle utvikles etter prinsippene om normalisering og små primærgrupper, skapte en ny debatt fra midten av 70-tallet.
 
Det var mange forhold som forsterket denne debatten, særlig kravet om integrering i grunnskolesystemet og retten til spesialpedagogisk undervisning alt fra førskolealder. Blomkomiteens innstilling og senere Ot.prp. nr. 64 (1973-74) Om lov om brigde i lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen, åpnet mulighetene for en felles grunnskole for alle, en grunnskole med lik rett for funksjonshemmede som for alle andre elever.
 
Spesialskoleloven ble opphevet og spesialskolerådet ble nedlagt fra januar 1976 og deres oppgaver sammen med Folkeskolerådets oppgaver ble overført til det nye Grunnskolerådet. Det kan for øvrig tilføyes at skolestyrer ved Åkershagan skole, Orvar Thorsrud, som var sentral i SORsammenheng, ble oppnevnt som medlem av Grunnskolerådet, og valgt som leder av Grunnskolerådets utvalg for spesialundervisning.
 
I 1976 kom NOU 1976:24 om undervisning ved sosiale og medisinske institusjoner (Skålnesutvalget) og i 1977 St.meld. 98 om spesialundervisning.
 
I 1980 kom NOU 1980:27 om arbeid for psykisk utviklingshemmede og nok et budskap om integrering, uten at innstillingen tok for seg en reell integreringspolitikk som vedrørte arbeidstakere i HVPU-institusjonene.
 
Innstillingen skapte heftig debatt spesielt innenfor HVPU og de produksjonsverksteder som var etablert i I tilknytning til institusjonene eller som selvstendige bedrifter utenfor institusjon.
 
Innstillingen skisserte fem nivåer på sysselsettingstiltak:
  • Nivå 1 Omfattet aktivitetstiltak for personer med dårligst arbeidsevne. Dette var tiltak som kommunene og fylkeskommunene skulle ha ansvar for. De fleste HVPU-brukerne ble definert med behov for slike aktivitetstiltak.
  • Nivå 2 omfattet sysselsettingstiltak organisert i arbeidssamvirke under en bedrift for vernet arbeid (ASV) eller under offentlig virksomhet (ASVO). Noen HVPU-brukere ble definert med arbeidsevne for slik sysselsetting. Fossheim verksted ble gitt som eksempel.
  • Nivå 3 omfattet arbeid i bedrift for vernet arbeid.
  • Nivå 4 omfattet vernet arbeidsplass i vanlige bedrifter (senere kalt arbeid med bistand).
  • Nivå 5 ordinært arbeid.
 
Det forarget mange at krav om arbeidsevne innenfor systemet av arbeidsmarkedsbedrifter, ble satt for høyt, eller at for få tilbud skapte et konkurranseklima som var vanskelig å takle for personer med psykisk utviklingshemming. Innstillingen bidro imidlertid til debatt og sterkere utvikling av treningsverksteder og produksjonsbedrifter innenfor HVPU, men uten arbeidsmarkedsmyndighetenes medvirkning.
 
I 1978 fastsatte Helsedirektoratet (endelig, mente mange) nye normer / standardkrav for internatinstitusjoner /vernede boliger og daginstitusjoner under HVPU, gjeldende fra 1. november 1978. Internatinstitusjonene skulle ikke ha høyere plasstall enn 32 og 75% av klientene skulle ha enerom. Soverommene skulle være minst 8 kvm. for enerom og minst 16 kvm. for dobbeltrom. Daginstitusjonene skulle ha høyst 40 plasser.
 
Det var en forutsetning at samtlige institusjoner under HVPU, ble brakt i samsvar med kravene innen utgangen av 1983. Men i august 1983 ble det - av økonomiske årsaker - sendt ut et nytt rundskriv som gav igangværende institusjoner, på visse betingelser, forlenget frist til utgangen av 1988. Men denne fristen ble ikke aktuell ettersom
 
Midlertidig lov om avvikling av HVPUble vedtatt 25. mai 1988. I april 1979 kom helsedirektørens rundskriv 1- 1032/79 om forskrifter for Fylkesteam og Overlege- HVPU. I 1980 var alle fylker med unntak av Finnmark, etablert med Fylkesteam. Samme år kom rundskriv 1-2063/79 om Psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet/lokalsamfunnet, det såkalte 4-departementale rundskriv som handlet om kommunenes ansvar i omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Men rundskrivet hadde ingen løfter om økonomiske overføringer og kommunenes treghet eller tradisjonelle holdning i utvikling av tiltak og tjenester, endret seg - stort sett - først gjennom etablering aven serie samarbeidstiltak mellom HVPU og kommunene i 10-årsperioden fra slutten på 70-tallet.
 
I 1982 kom Nyhusutvalgets innstilling NOU 1980:10 om spesialistene i helsetjenesten, pleiehjemmene m.v., og i 1983 ble lov om helsetjenesten utenfor sykehus vedtatt. Under Samordningsrådets årsmøte i 1983 redegjorde overlege Nyhus for innholdet i innstillingen. Han pekte på vår komplette fallitt når det gjelder å snu institusjonsutbyggingen til fordel for tiltak utenfor institusjon og viste dermed et politisk dilemma som ikke minst var følbart i omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
 
Et flertall i Nyhusutvalget gikk inn for at kommunene skulle ha ansvaret for ikke bare de somatiske sykehjemmene, men også for psykiatriske sykehjem, mindre HVPU-institusjoner (i sykehusloven definert som sykehjem) og privatpleie inntil denne ble avviklet. Nyhusutvalget konkluderte med overføring av de somatiske sykehjemmene og HVPU-institusjoner som var definert som sykehjem til kommunene.
 
Statens overlege i psykiatri Ingrid Lycke Ellingsen, holdt under samme årsmøte foredrag om aktuelle utviklingslinjer i omsorgen, og uttalte:
 
«Vi er i dag inne i en utviklingsfase der tyngdepunktet når det gjelder omsorg for psykisk utviklingshemmede, forskyves fra det fylkeskommunale plan - gjennom HVPU - til det kommunale plan, den såkalte åpne omsorg».

Utviklingstrekk i Helsevern for psykisk utviklingshemmede

 
Sykehuslovens ansvarliggjøring av fylkeskommunene skapte forestillinger om en ny satsing på omsorgen for psykisk utviklingshemmede og NOU 1973:25 gav retningen for både videre utbygging og endringer i bestående omsorgsformer.
 
Det er ikke tvil om at diskusjonen om desentralisering og integrering tidlig på 70-tallet, skapte forventninger som myndighetene ikke maktet å følge opp. Overgangen fra statlig til fylkeskommunal administrasjon av HVPU samt nye budsjettprosedyrer med kurpengerådets ambisjoner om standardisering av kurpengesatsene for ulike institusjonstyper, førte med seg stagnasjon og driftsmessige problemer.
 
Sykehuslovens gunstige overgangsordninger for investeringer i nye prosjekter, ble ikke utnyttet og Lossiusutvalgets tilrådinger om ny satsing på lokale tiltak, mindre institusjoner og mindre avdelinger ble ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad.
 
I perioden 1969-1974 ble Møre og Romsdal og Nord- Trøndelag fylker skilt ut som egne områder, men utbygging av områdeteam - senere kalt fylkesteam - i samtlige fylker, ble først gjennomført i 1980. Sentralinstitusjonene hadde i samme periode en netto tilvekst på 311 plasser. Dette vedrørte i hovedsak nye avdelinger som ble ferdigstilt i perioden. Det ble etablert ti nye, mindre hjem med en netto tilvekst på 26 plasser, dette som følge av betydelige justeringer av plasstallet, sanering av overbelegg og overgang til mindre avdelinger. Det ble i tillegg etablert to ettervernshjem (Vernede boliger) med 28 plasser og 11 daghjem med til sammen 696 plasser. I tillegg kom to produksjonsbedrifter med 53 arbeidsplasser.
 
Personalstyrken økte i samme periode med ca. 1.000 årsverk, hvorav 845 årsverk med fagutdanning fra hjelpepleiere tilleger og psykologer. Så vel tilveksten av nye heldøgnsinstitusjoner eller avdelinger som tilveksten av daginstitusjoner, må i større grad betraktes som en utbygging etter 60-tallets intensjoner, enn som uttrykk for 70-tallets nye målsettinger - skal vi kalle det et etterslep med visse justeringer.
 
Mange fullfinansierte byggeprosjekter i 1969/70 ble ikke realisert etter planene fordi fylkene ikke hadde «råd» å utnytte sykehuslovens overgangsordninger. Skole- og aktivitetsbygg ved Østerbo sentralhjem ble for eksempel ikke bygget selvom finansieringen var ordnet. Flere fylker etterspurte private midler eller egenkapital som forutsetning for godkjenning, men tiden for innsamlingsaksjoner var forbi selvom noen fulgte opp med egenkapital for mindre prosjekter.
 
HVPU var fra starten i 1970 under et sterkt press fra mange hold. Det handlet både om press i forhold til ventelister og nye søknader om plass i HVPU. Men også om et sterkt press som gikk på strukturelle forandringer som innebar både bedre betingelser for habiliteringsrettet arbeid og bedre levekår for beboere i institusjonene - systemet ble målt etter nye forestillinger om normalisering og integrering.
 
Normaliseringsdebatten på 60-tallet handlet om normalisering av livet i institusjonene mens debatten etter hvert kom til å kjennetegnes av kravet om større likhet mellom livet i institusjonene og livet utenfor - det vanlige samfunnet ble idealet. I tillegg kom mangler og kritikkverdige forhold som omsorgen selvavdekket, fra «Aktuells» reportasje om Klæbu i 1970 til konflikter på Emma Hjorths hjem og så i 1973 «Gro-saken».
 
For å bøte på kritikken fremmet Sosialdepartementet 11. oktober 1974, St.prp. nr. 1 (1974-75) tillegg nr. 3, om ekstraordinære tiltak i Helsevern for psykisk utviklingshemmede.
 
Tiltakene omfattet følgende:
 
1. Den gunstige finansieringsordningen for HVPU-prosjekter utvides til å omfatte fem nye år (1975-1980).
2. Det bevilges 25 mill. kr. til delvis finansiering avekstraordinære tiltak i institusjoner hvor forholdene for beboerne er vanskeligst. Målet er bygningsmessig rehabilitering og uttynning av plasstallet i store avdelinger.
3. Ordningen med tilsynsutvalg for HVPU utvides.
4. Det skalopprettes 100 nye stillinger og ytes statstilskudd til kursvirksomhet og intern opplæring med undervisningsledere i hvert område.
5. Organisasjonsanalyser i HVPU og gjennomgang av forskrifter og regelverk.
 
Men fremdeles manglet oppdaterte standardkrav til institusjoner under HVPU, særlig med tanke på størrelse, boligutforming, romprogram, m.v., som omfattet både nye og igangværende institusjoner.
 
Helsedirektoratets rundskriv kom først i 1978, med krav om å oppfylle alle pålegg innen utgangen av 1983. I brev til Sosialdepartementet i april 75, skrev Samordningsrådet bl.a.:
 
"Tilliten til internatinstitusjonene,særlig de store, er betydelig svekket de siste år. Dette har nok sin begrunnelse i alminnelig økt kjennskap til institusjonenes indre oppbygging så vel administrativt, personalmessig som bygningsmessig, og økt innsikt i samspillet mellom den psykisk utviklingshemmedes egne ressurser og det livsmiljø han tilbys i bolig, sysselsetting og fritid.
 
Inntrykket av sviktende tillit til de store institusjonene blir ytterligere forsterket jo nærmere en kommer debatten om integrering, desentralisering, lokale tiltak m.v. hvor tradisjonelle institusjoner fremstår som nødløsninger, menneskefientlige og uten særlig status i forhold til skole og lokale omsorgstilbud. Ekstraordinære tiltak i HVPU må ha som mål styrket tillit til institusjonstyper som et stort antall klienter har behov for. Institusjonene må hver for seg få status som det beste tilbud. En fornuftig og realistisk nedbygging og endring av boligstrukturen i større institusjoner vil bare kunne skje i nær sammenheng med utbygging av nye omsorgstiltak på distrikts- og lokalplan».
 
Handlingsplanen for ekstraordinære tiltak skapte ringvirkninger, kanskje ikke først og fremst gjennom tilskudd til rehabilitering av dårlige plasser, men gjennom det program for intern opplæring og organisasjonsanalyser som utviklet seg på slutten av 70-tallet. Utvikling av metoder for kartlegging av individuelle ferdigheter, behov og utviklingsmuligheter, bevisstgjorde krav til organisering av tiltak og tjenester og ikke minst til drøfting av organisasjonsmodeller som fremmet tverrfaglig samarbeid og tverretatlig samordning.
 
Fra midten på 70-tallet spilte også Tilsynsutvalgene en sentral rolle med sin påvisning av mer åpenbare mangler ved institusjonene og en prosedyre som i de fleste tilfeller medførte omforente endringer til beste for beboerne. En kan i ettertid få et inntrykk av at ordningen med tilsynsutvalg var konfliktfylt og sto for svære kontroverser med institusjonene, mens virkeligheten var mer preget av samspill og rådgivning til beste for både institusjonene og de som bodde der.
 
Tiden etter 1976 med nye mål og retningslinjer (St.meld. nr. 88, 1974-75) i omsorgen for psykisk utviklingshemmede, ble en periode for bevisstgjøring av HVPUsrolle og kommunenes primære ansvar. Det mest bemerkelsesverdige i denne perioden og frem til midten på 80-tallet var alle konkrete tiltak over hele landet for gjennomføring av strukturelle endringer i HVPU. Det handlet om en omfattende boligreform med nedbygging av store avdelinger og nedtrapping av plasstallet i store institusjoner. Dette langt på vei i samsvar med Helsedirektoratets rundskriv om standardøkning.
 
Ja, utviklingen gikk lenger, ettersom drøfting av planer for avvikling av store sentralinstitusjoner, ble akseptabelt - planlegging av fylkessenter som kunne ivareta sentralinstitusjonsfunksjonen, ble for eksempel fremstilt som et realistisk alternativ, men ble ikke utprøvd i praksis.
 
Det er forresten merkelig, mange hadde jo Oslo Observasjonshjem som et forbilde alt fra 1957, uten at det ble skapt noe lignende. Kanskje det berodde på Helsedirektoratets konsekvente prioritering av store sentralinstitusjoner og en langvarig tro på stordriftsfordeler.
 
Moderniseringsprosessen i HVPU fra midten på 70- tallet, fikk større omfang etter 1980, da rammetilskuddsordningen kom på plass og Fylkeskommunene kom i en friere stilling med tanke på prioritering av tiltak. Men det manglet både en nasjonal plan for gjennomgripende strukturendringer etter vedtatte mål i omsorgen og økonomi for endringsarbeid i større skala.
 
Under spesialseminaret om HVPU, under NORMedex messen på Sjølyst i 1983, ble det av de tre hovedinnlederne til debatt, brukt direkte tale om perspektivene for HVPU. Vi kan tenkte oss en ny omsorgsstruktur i Hordaland, fremholdt adm.sjef i Fylkesteamet, Gunnar Brekke (leder i SOR) og tok tilhørerne med på en tur i fylket, skisserte opp ønsker og mål på grunnlag aven lomfattende behovskartlegging gjennomført i fylket.
 
Skal vi ta en individorientert og desentralisert omsorg på alvor, er tiden inne for et klart politisk svar. Vi kan tenke oss et HVPU med et fylkessenter på ca. 70 plasser for observasjon og behandling, et system av distriktshjem og lokale institusjoner med ca. 540 plasser og vernete boliger for ca. 200 personer. Øvrig omsorgsorganisering må bli kommunenes oppgaver. Store institusjoner er utviklingshemmende sa generalsekretæren i NFPU, Sigurd Grohli.
 
Bakgrunnen for plassering i sentralinstitusjoner for mange var ikke et enormt behov for behandling, men fordi ingen andre alternativer fantes. Personlig ønsket han alle sentralinstitusjoner nedlagt. Institusjonssystemet er foreldet og diskriminerende, sa han.
 
Psykolog Paulus H. Steen (tidligere sjefspsykolog på Vensmoen) hevdet at det finnes oppgaver for HVPU, som best kan løses innenfor et storinstitusjonsmiljø, og delte oppgavene i tre hovedkategorier:
 
1. Høyt spesialisert klientbehandling og opplæring.
2. Opplæring av personell, med bakgrunn i fag- og metodeutvikling.
3. Samfunnsutvikling. Han advarte mot overforenkling i omsorgsdebatten

(Rapport 2/83).

I løpet av 80-årene ble det imidlertid satset både penger og energi på videreføring av strukturendringsprosessen. Store avdelinger ble erstattet med leiligheter for mindre grupper - etter hvert med egen husholdning.

Samtidig ble det opprettet lokalbaserte småinstitusjoner som avlastet sentralinstitusjonene og åpnet for ny kontakt med familie og nærmiljø. Men parallelt med denne utviklingen i HVPU, blomstret institusjonskritikken - nesten sagt uansett hva som skjedde av positive endringer.

«Det institusjonsbaserte omsorgssystemet var kommet i prinsipiell strid med normalisering som ideclogi.»

(Johans Tveit Sandvin 1998).

To forhold spilte nok en viktig rolle i denne sammenheng. Fra slutten på 70-tallet fikk institusjonskritikken en ny oppblomstring gjennom voldsom kritikk rettet mot sentralinstitusjonene Fossnes og Dagsrudheimen.

Kritikken som ble reist av Gunnar Steinmoen og Tor S. Halvorsen, ble samlet i boken «I voldens verden» (1983) og generalsekretær Sigurd Gohli skrev forordet. Kritikken skapte et voldsomt rabalder som etter politigranskning og statsadvokatens henleggelse, førte til et stadig sterkere krav om offentlig granskning.

I 1983 under NFPUs landsmøte i Bodø, ble avvikling av HVPU, vedtatt som forbundets målsetting.

Fra midten på 70-tallet til avvikling i 1990, ble det stadig presisert at HVPU var en del av omsorgen for psykisk utviklingshemmede - ja, gjerne med den tilføyelse: en liten del av den totale omsorg.

Historien viser at i forhold til personer med moderat til alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming var HVPU den sentrale instans, men også i forhold til utvikling aven desentralisert omsorg med lokale forgreninger av avgjørende betydning for realisering av kommunale tiltak, var HVPU sentral og hadde i tillegg en viktig pådriverrolle.
 
HVPU avslørte gjennom sin virksomhet kommunenes manglende økonomiske evne
å prioritere tiltak for psykisk utviklingshemmede - ja, av og til kunne det også handle om manglende vilje eller tradisjoner for slik organisering. Tiltak for personer med lett psykisk utviklingshemming eller tiltak for barn som var hos sine foreldre, kunne for eksempel bli et gråsoneproblem som havnet i media eller på annen måte belastet HVPU.
 
Utviklingen innenfor omsorgen for psykisk utviklingshemmede handlet ofte om systematisk videreføring av den kompetanse som ble utviklet innenfor HVPU-systemet - i boligsektoren, dagsenter, skole og sysselsetting - gjennom lokale tiltak enten som rene HVPU-prosjekt
eller som samarbeidsprosjekt med kommunene.
 
Ny kunnskap og nye erfaringer syntes å ha en iboende dynamikk som sprengte HVPUsgrenser og skapte både institusjonskritikk og ringvirkninger ved etablering og styrking av omsorgsformer i lokal sammenheng.
 
En oversikt over utviklingen i HVPU den siste 10-års perioden før HVPU-reformen, viser forhold som lett druknet da institusjonskritikken overtok:
 
Sentralinstitusjonene ble nedbygget med 1053 plasser (28%) til 2713 i 1985. Mindre internatinstitusjoner hadde derimot en dobling i antall fra 78 til 156. Samtidig ble plasstallet i mindre institusjoner redusert fra gjennomsnittlig 20 i 1974 til 15,6 i 1985.
 
Vernede boliger økte fra fem i 1975 til 39 i 1985 med til sammen 305 beboere. Utviklingen i dagsektoren viser samme sterke trend i desentralisering av tilbud.
 
Tilbudene i produksjonsbedrifter økte fra to i 1975 til 43 i 1985 med til sammen 1125 arbeidsplasser. Disse tilbudene omfattet et stort antall arbeidstakere som bodde hjemme eller i vernede boliger.
 
Daghjemstilbud, avlastningstiltak og tiltak for enkeltpersoner, ble i stor grad realisert som samarbeidsprosjekt med kommunene.
 
Det kan tilføyes at boligsektoren i HVPU-perioden ble endret fra gjennomsnittlig 22 beboere i hver boligenhet/ avdeling i 1971 til gjennomsnittlig 5,6 beboere i 1987. Personalstyrken ble i samme periode endret fra gjennomsnittlig 0,41 årsverk pr. beboer i 1971 til 1,27 årsverk i 1987.

Det er også verdt å merke seg at HVPU fra 1970 til 1987 hadde den sterkeste kostnadsvekst i hele institusjonshelsetjenesten, først knyttet til utbygging og senere til ombygging.

Bare fra 1980 - 1987 hadde HVPU en realvekst på 33% mot 18% for helseinstitusjonene totalt i samme periode.

Det er blitt hevdet at institusjonskritikk utløste nye tiltak og betydelige strukturendringer innen HVPU- at kritikken kom først så endringene og at dette var HVPUs svakhet.

En tør våge den påstand at utviklingsarbeid i HVPU regi - utprøving av nye tiltak så vel i bolig som i dagvirksomheter - dokumenterte så vel den enkelte klients utviklingsmuligheter som den betydning små primærgrupper hadde for bolig- og aktivitetsmiljø.

HVPU sammen med skolen utviklet kunnskaper som kunne beskrive betingelser for utvikling og trivsel i bolig, daghjem, skole, sysselsetting og fritid, og dermed også hvilke rammevilkår som måtte være tilstede hvis omsorgsformene skulle stå for utvikling og trivsel.

En kan spørre seg hva som kom først - om det har noen mening.

En annen side var økonomiske muligheter for utvikling av nye tiltak i større skala - dette ble knyttet til et omfattende planarbeid og budsjettprosedyrer som tok tid og skapte utålmodighet og det som så ofte skjer, krisemaksimering.

Det kan vel også hevdes at institusjonskritikk og krisemaksimering utløste økte bevilgninger - som i etterkant skapte nye og bedre tilbud. Den voldsomme kritikken som startet med Fossnes og Dagsrudheimen, utviklet seg til å omfatte hele HVPU-systemet og ble den direkte årsak til at Sosialdepartementet i desember 1982, oppnevnte et utvalg for å gjennomgå Helsevern for psykisk utviklingshemmede.

HVPU-utvalget ble ledet av Ole Petter Lossius, som også gav navnet til den første gjennomgangen av HVPU (NOU 1973:25), derfor Lossius Il.

Øvrige medlemmer av utvalget var:
 
- Informasjonskonsulent Sigurd Gohli, NFPU
- Førsteamanuensis, journalist Gerd Benneche
- Direktør Kåre Høye, Østfold psykiatriske sykehus
- Sekretariatsleder, vernepleier Rolf Wiggen, NVF
- Fylkesordfører William Engeseth (til 26.03.85) NKS
- Avdelingssjef Knut Langfeldt (fra 26.03.05) NKS
- Psykolog Sigrid Strand
 
Utvalget avga sin innstilling i okt. 1985, NOU 1985:34, om levekår for psykisk utviklingshemmede.
Innstillingen som var en knusende dom over HVPUomsorgen, konkluderte med at kommunene gjennom styrt avvikling av HVPU, overtar ansvaret for allmenne tjenester til psykisk utviklingshemmede, mens fylkeskommunene beholder ansvaret for spesialiserte tjenester
som for den øvrige befolkning.
 
Utvalget hadde et tidsperspektiv på 10-15 år for styrt avvikling av HVPU og overføring av ansvar for alternative tiltak og tjenester til kommunene. Innstillingen ble sendt på høring i 1986 og utvalgets
forslag om styrt avvikling av HVPU og overføring av ansvaret til kommunene, ble støttet av de fleste, mens utvalgets beskrivelse av HVPU og begrunnelse for avvikling av HVPUfikk kraftig motbør.
 
Johans Tveit Sandvin har i sin bok «Velferdstatens vendepunkt» kap. 3.3 en omfattende analyse av reaksjoner og vurderinger av Lossius Il.
 
Han konkluderer med at
 
«utvalgets innstilling må leses som et uttrykk for den kritiske holdning til institusjonsomsorg og autonome profesjonsinteresser som eksisterte i samtiden. Likevel endte også utvalget opp med en noe mer kategorisk innstilling enn det flere av utvalgets medlemmer hadde håpet. Her representerte tydeligvis NFPU sin representant Sigurd Gohli, de mest
radikale synspunkter, og presset utvalget mot klare og entydige anbefalinger om en rask og ufravikelig avvikling.»