Målet var en ordnet omsorg for åndssvake (1951-1970)

Startskuddet for utviklingen på 50-tallet var først og fremst Betalingsloven som sikret driftsøkonomien i godkjente institusjoner. Men selve instrumentet for regulering og samordning av frivillig og offentlig innsats, var Landsplanen, som ble vedtatt av Stortinget 1. desember 1952.
 
St.meld.nr.71 (1952) ble ifølge Chr. Lohne-Knudsen (1954) utarbeidet av Helsedirektoratet med utgangspunkt i overlege Munchs forslag til rammeplan for utbygging av omsorgen i syv regioner (1946) og som departementet senere hadde arbeidet etter. Stortingsmeldingen regnet med at 10-11000 hadde behov for omsorg og at ca. 5 200 hadde behov for plass i sentralhjem. Det ble foreslått at omsorgen ble organisert i syv opptaksområder eller regioner. Hvert område skulle være selvforsynt med en sentralanstalt, bi-anstalter, arbeidshjem, småhjem, familiepleie og daginstitusjoner m.v. under sentralanstaltens tilsyn og ledelse
 
Sentralanstalten ble beskrevet som den store åpne kombinerte anstalt (etter dansk mønster) med minst 400-500 plasser (ideell størrelse 600-800 plasser). Den skulle ledes av en overlege og være det faglige og organisatoriske tyngdepunkt i området.
 
Stortingets behandling av meldingen fikk stor betydning for senere forståelse av landsplanen. Ettersom meldingen ikke forutsatte at staten skulle ta initiativ eller reise de forskjellige institusjoner som det er behov for, uttalte komiteen at utviklingen vil kreve at planen tilpasses de muligheter som er til stede utover landet. Sosialkomiteens opplevelse av stor usikkerhet både med hensyn til omfanget av institusjonsomsorgen og behovet for spesialiserte tilbud eller hvor mange som på sikt burde få tilbud i arbeidshjem, privatpleie m.v. ble et ytterligere argument for fleksibilitet.
 
Også med hensyn til områdeinndeling, var komiteen usikker. Det ble fastsatt åtte områder, men samtidig presisert at dette bare måtte være retningsgivende. Sosialkomiteen håpet at «det vil bli mulig å få til et såpass omfattende samarbeid at de forskjellige oppgaver blir løst på en forsvarlig måte innenfor områder av en rimelig størrelse». Det ble her pekt på avstander for besøkende og de åndssvakes tilhørighet til oppvekstmiljø m.v. Komiteen var opptatt av at åndssvakeomsorgen innenfor hvert område samordnes under en enhetlig medisinsk ledelse, områdeoverlegen, men ville ikke slå fast som noen regel at en lege skal være administrativ leder av den sentrale institusjon.
 
Komiteen finner det naturlig at den medisinsk ansvarlige, som skal ha den endelige avgjørelse i spørsmål om passende behandling og plassering av de åndssvake, samarbeider med personer som har den daglige ledelse av institusjoner og avdelinger. Komiteen var i tillegg bekymret for sentralinstitusjonens størrelse og satte en grense ved høyst 500 plasser. Komiteen hadde også sans for oppdeling av den sentrale institusjon til flere mindre, men likeverdige sentralinstitusjoner innenfor samme område, men under en felles faglig ledelse (Områdeoverlegen).
 
Forøvrig var komiteen opptatt av at staten støttet utbygging av åndssvakeomsorgen, gjennom for eks. bidrag til reising av nødvendige økonomibygg, personalboliger m.v.
 
 Sosialkommiteen slutter seg til departementets uttalelse om at hvis den store og påkrevde utbygging av åndssvakeomsorgen skallykkes, kreves det innsats og samarbeide fra så vel stat, fylker, kommuner, som fra de private organisasjoner og lag.

Trekk i utviklingen under Betalingsloven og landsplanen

 
50-tallet ble et tiår preget av den målsetting å skape en omsorg for åndssvake. Den oppslutning åndssvakesaken fikk i alle lag av befolkningen - ikke bare innen frivillige organisasjoner, men også i politiske og faglige miljø - fikk Samordningsrådet til å tro at målsettingen kunne innfries om ikke alt for mange år. Det handlet om en nasjonal dugnad hvor oppgaven var å bygge ut åndssvakeomsorgen. For Samordningsrådet handlet det også om legitimitet i det frivillige arbeid.
 
Aner vi et ekko fra 30-tallets avisoppslag: «Skammen må ikke bli sittende på oss et eneste år Ienger»?
 
Det ble oppfattet som et særdeles sterkt signal da Hjemmefrontens ledelse i 1955, på eget initiativ organiserte en landsinnsamling - kalt 7. mai innsamlingen - til fordel for åndssvake barn. Dette for å markere 10- årsdagen etter frigjøringen i 1945.
 
Det ble våren 1955 sendt ut et opprop «Tildet norske folk» undertegnet av Einar Gerhardsen, Paal Berg og lederne for de store organisasjonene i næringslivet, landbrukssamvirket og fagbevegelsen. I en pressemelding uttalte aksjonskomiteens formann dr.philos. H.O. Christophersen at «7. mai innsamlingen » skal gå til å reise hjem for åndssvake barn i hvert område, iflg. den landsplanen Stortinget har godkjent.
 
«- Å skaffe de penger som trengs til å realisere disse planene, er et ærgjerrig mål, men det bør ligge innenfor det muliges grenser. - Burde ikke omsorgen for de åndssvake være en oppgave for den offentlige sosiale omsorg? - Det burde være det, og er det også rent prinsipielt. Men selv om statens årlige bevilgning til dette formålet er åttedoblet siden 1946, strekker den ikke til. Bidragene fra private reduserer imidlertid ikke det offentliges tilskudd til åndssvakearbeidet. De kommer på toppen av dette. Og da de i sin helhet går til å reise nye hjem, fører de til en ekstraordinær økning av statens utgifter til åndssvakeomsorgen, slutter H.O. Christophersen. »
 
«7. mai innsamlingen» resulterte i kr. 2.040.000,-, som ble fordelt på 14 prosjekter i landets åtte områder. Hvert område fikk ca. kr. 250.000,- Det er ikke å undres over at denne markeringen fra en gruppe mennesker med så høy grad av troverdighet og med støtte av landets ledere innen næringsliv, jordbruk og fagbevegelse, kom til å bety en ekstra fremdrift i det offentlige og frivillige arbeid for åndssvakesaken.
 
Under Samordningsrådets årsmøte i 1955 uttalte statsråd Rakel Seweriin i sin redegjørelse til årsmøtet blant annet:
 
«I 1945 hadde staten to heimer med til sammen 480 pasienter - det var ikke skikkelige plasser, men derimot et veldig overbelegg, især på Emma Hjorths hjem - Ved siden av hadde vi et lite privat barnehjem, Oslo Røde Kors Barnehjelps hjem Bjerka på Grorud, slik at vi ved frigjøringen hadde i alt 495 plasser, mens vi regnet med å trenge 10-11 tusen plasser. I dag 10 år etter, er antall åndssvakeheimer 11-doblet. Vi har nå i alt 33 heimer, dertil to dagheimer. Antall plasser har økt fra 495 til i dag ca. 1650».
 
Statsråden uttalte følgende om sentralinstitusjonene:
 
«Jeg har ikke kunnet bli overbevist om nødvendigheten av kjempestore institusjoner for åndssvake. Det er ikke til fordel hverken for det enkelte åndssvake menneske eller deres pårørende».
 
Og om personalutdanning sa hun bl.a.:
 
«Dere er blitt stilt overfor store vanskeligheter når det gjelder å skaffe utdannet pleiepersonale. Departementet fikk en henstilling fra forrige landsmøte, og en arbeider nå med det. - - Vi må få en opplæring som skjærer vekk unødvendige ting og bygge på opplæring i de spesielle fag som det blir behov for i et fremtidig spesialyrke. Med andre ord vi kan ikke bygge den ene fullverdige utdannelsen opp på den andre, f.eks. først sykepleierutdannelse og så i tillegg en spesialopplæring for åndssvakeomsorgen - -».
 
Ellers forsikret hun årsmøtet om følgende:
 
«Det betyr fra min side at jeg er interessert i og villig til å drøfte ethvert nytt tiltak, ethvert nytt prosjekt, ut fra de forutsetninger som til enhver tid er tilstede for å kunne bygge ut vår åndssvakeomsorg på en forsvarlig måte og skaffe flere plasser så hurtig som mulig».
 
 
Utviklingen gjennom 50-tallet hadde et særdeles enkelt utgangspunkt: Utbygging i åtte områder med sentralinstitusjon og områdeoverlege i hvert område. Det var en forutsetning at antallområder var et foreløpig utgangspunkt, at funksjonen som sentralinstitusjon kunne deles på flere institusjoner og at behovet skulle dekkes med 5.200 plasser i sentralinstitusjoner og ca 6.000 i andre institusjoner, daghjem og privatpleie.
 
For øvrig var det meste uklart.
 
Det ble hentet inspirasjon og kunnskaper fra Danmark og Sverige, men det fans ikke en helhetlig modell som kunne overføres til norske forhold, derimot fikk en mange nyttige erfaringer og tips som gikk på standardkrav og driftsforhold. Men vi manglet i stor grad faglig erfaring og kompetanse som kunne beskrive behov, innhold og målsetting for den enkelte institusjon og avdeling. Og i tillegg en politisk og administrativerfaring og kompetanse som kunne fastsette utviklingslinjer og kvalitetskrav eller bedømme organisatoriske og økonomiske konsekvenser av de målomsorgen hadde satt seg.
 
All erfaring var i hovedsak knyttet til andre typer sosiale og medisinske institusjoner, hvor innhold og standardkrav etter de fleste fagfolks oppfatning, ikke burde overføres til institusjoner for åndssvake. Mange var overbevist om at relevant kompetanse best kunne utvikles innen området når sentralinstitusjonen og områdeoverlegen var på plass. Dette ble også linjen i prioritering av utbyggingsoppgaver både i fylkene og i Helsedirektoratet.
 
«Den faglig funderte differensieringen som både Sosiallovkomiteen og Landsplanen forutsatte, blir i liten grad fulgt opp. Årsaken til dette er nok hovedsaklig at det organisatoriske systemet mangler den ideologiske begrunnelse den hadde før krigen. Systemet mangler en Chr. Keller eller en Wildenskov, som ideologisk og faglig var i pakt med denne modellen, som trodde på den og gav den liv» (Johans Tveit Sandvin, 1998).
 
Ja, slik var det, men det kan tilføyes at «Det kellerske prinsipp» både ideologisk og faglig hadde utviklet seg over en 100-års periode fra presten, Chr. Keller på 1850-tallet til legen, Wildenskov på 1950-tallet.
 
Det var i første rekke denne erfarings- og utviklingsbakgrunn Norge manglet. Landsplanen slik Stortinget og folk flest tolket den, både i 1952 og årene etter, var mer preget av krisehåndtering, enn av en ideologisk og faglig vel fundert strategi.
 
Folk hadde tatt skjeen i egen hånd og forlangte resultater. Det handlet om flest mulige plasser på kortest mulig tid - målet var en ordnet omsorg for åndssvake. Fravær av ideologisk debatt plaget ingen, Imens derimot fravær av faglig og organisatorisk kompetanse plaget mange, etter hvert som veksten i antall nye plasser avslørte stadige nye problemer både faglig og driftsmessig.
 
Vi sakser et lite glimt fra denne perioden:
 
Område 3 (Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane) hadde registrert 918 personer med moderat til alvorlig og dyp utviklingshemming (Fylkeslege Engedal, 1952). Området hadde i 1954 tre institusjoner med til sammen ca. 70 plasser (Furuly, Skjørsand, Helgeseter). Sentralinstitusjonen kom med sin første avdeling i 1962. I Bergen og Hordaland Støttelags 50-års beretning leser vi følgende om den første tiden på Furuly:
 
Under planlegging av Furuly var det Støttelagets forutsetning at hjemmet skulle gi plass for 12 lavtfungerende, men rolige og mobile åndssvake mekkom 3 og 12 år. Idealet for Støttelaget var et vanlig hjem med den omsorg, tone og rytme som preger et vanlig hjem. Institusjonen var planlagt og utstyrt med dette for øyet. (Men Institusjonen ble godkjent med 16 plasser pluss rom for to arbeidsføre piker.)
 
Beboerne ved Furuly skulle allerede første året vise seg å ha helt andre behovog særtrekk enn det planleggerne hadde forutsatt. I november -53 hadde hjemmet 17 barn, den yngste var ett år og den eldste 12 år, bare en av alle kunne snakke, syv kunne ikke gå, fem hadde betydelige adferdsproblemer, ingen mestret av- og påkledning eller personlig hygiene.
 
Dette ble forresten et typisk trekk ved Furuly gjennom alle år. Støttelaget hadde det prinsipielle syn at de som trengte plassen mest, skulle få plassen uansett tilstand og ferdigheter. Ledelsen ved Furuly fulgte opp og videreutviklet denne holdningen. Allerede ijanuar -54, hadde hjemmet 19 beboere og i 1956 var antallet økt til 22 beboere, det hendte at den 23. ble tatt med i personalboligen for å avhjelpe akutt nød. Ventelisten økte og alle muligheter for overbelegg ble utnyttet. Det er ikke rart at slike forhold skapte driftsmessige konsekvenser som gikk på plassforhold, arbeidsforhold og mye mer - men motivasjonen var i orden, fortelles det.
 
I 1954 hadde Furuly en personalstyrke på fem årsverk: Styrer, kokk og tre pleiersker, dvs. 0,26 årsverk pr. beboer. Et rimelig anslag i dag ville ha vært det 10- dobbelte.
 
Kurpengene var kr. 15,25, dvs. en årskostnad per beboer på kr. 5.565,-. Til sammenligning var styrerlønnen i 1954, kr. 12.264,-. Ser en tilbake på disse årene, er det utrolig at folk kunne trives - ha det bra. Men rapportene forteller at det var en tid som engasjerte - midt oppe i alt hadde personalet trivsel og arbeidsglede.
 
Det kan føyes til at Furuly på slutten av 50-tallet, hadde omtrent 130 personer på venteliste som senere ble overtatt av Områdeoverlegen. Som et karakteristisk trekk i samtiden kan nevnes at et pleie- og aldershjem i nabolaget som var mer trangbodd enn Furuly, samtidig hadde en kurpris stor kr. 250,- pr. mnd. altså kr 8,30 pr. døgn og for utsatte i privatpleie betalte Forsorgsstyret i Bergen 7-8 kr. pr. døgn.
 
Det var i dette klima, preget av folkelig optimisme og faglig usikkerhet, at åndssvakeomsorgen hadde sin startperiode.
 
Ved utgangen av tiåret, per 31.12.1959, var 3.059 personer under åndssvakeomsorg. 1.647 hadde tilbud fordelt i 12 sentralinstitusjoner, 959 i 47 mindre institusjoner, 230 i seks daghjem og 223 i privatpleie under tilsyn av Områdeoverlegen.
 
Seks områder hadde fått sine sentralinstitusjoner og i to områder var sentralinstitusjon under bygging. Syv  områder hadde fått områdeoverleger. Det er interessant å legge merke til at fem områder allerede da, ble bygget ut med flere sentralinstitusjoner.
 
Diskusjonen på slutten av 50-tallet handlet om utbygging av institusjoner, statlige tilskottsordninger, standardkrav og innhold i institusjoner/avdelinger som skulle godkjennes eller var i drift. De som sto for utbygging av institusjonene var opptatt av at institusjonene skulle utbygges for «pleie, vern og opplæring» og dermed også sikre nødvendige rammevilkår for miljøutvikling, opplæring og arbeidstrening. Denne debatten skapte prosesser som endret utviklingen på 60- tallet.
 
Helsedirektoratet hadde tidligere utarbeidet standardkrav for institusjonene og fastsatt minimumsnormer for romprogram etter svensk, dansk og finsk mønster. Disse normene festet seg som praktiske retningslinjer ved helsemyndighetenes behandling av byggesaker. Det var svært kontroversielt at minimumskrav ble praktisert som en grense (med lokale tillempninger) og at avdelingsstørrelse skulle tilfredsstille krav til rasjonell drift.
 
«Stordriftsfordeler» var et aktuellt perspektiv for å holde statens utgifter på et lavest mulig nivå. Det var også svært kontroversielt at helsemyndighetene ikke prioriterte bygg/lokaler for trening, opplæring og arbeid.
 
Dette hadde selvfølgelig en politisk begrunnelse, myndighetene måtte sikre at veksten i driftsøkonomien ikke kom ut av kontroll. De skulle jo samtidig sikre at psykiatrien ikke kom med tilsvarende krav, for ikke å snakke om forholdene i pleiehjemssektoren. Presset på myndighetene om renter og avdrag på anleggskapital og økte tilskuddsordninger, ble sterkere på slutten av 50-tallet og fremmet som en betingelse for fortsatt vekst i åndssvakeomsorgen Inovember 1960 fremmet Sosialdepartementet St.prp. nr.36 om videre utbygging av omsorgen, som i korthet gikk ut på at Sosialdepartementet gis fullmakt «til å godkjenne at renter og avdrag på lån, som det blir nødvendig å oppta for videre utbygging av de større åndssvakehjem, dekkes over hjemmenes driftsbudsjetter».
 
I Sosialkomiteens behandling av saken ble det lagt stor vekt på Samordningsrådets brev til komiteen, hvor det blir tatt opp forskjellige spørsmål som vedrører selve utbyggingsprogrammet. Rådet har blant annet forelått  at ikke bare nye, men også tidligere lån som er tatt opp (ca. 11.000.000), må komme inn under den samme ordningen. Dette ble også Sosialkomiteens tilråding, som ble vedtatt i Stortinget i mars 1961. Sentralinstitusjonene hadde dermed fått et ordnet finansieringsgrunnlag, men det sto igjen ordnede forhold for andre institusjoner.
 
Samordningsrådets fortsatte lobbyvirksomhet i Storing og departement sammen med en stadig mer nyansert debatt i områdene, gav resultater. I tillegg kom at Kirke- og Undervisningsdepartementet etter påtrykk fra Samordningsrådet, i mai 1962 gav klarsignal for organisering av grunnskoleopplæring i institusjoner for åndssvake. Dette startet en helt ny utvikling og dertil aksept av behovet for opplæring og ysselsetting.
 
Under budsjettbehandlingen i Stortinget i desember -63, hevdet flere representanter at låneordningen for sentralinstitusjonene også burde omfatte alle mindre institusjoner og at utviklingen hadde vist et betydelig behov for opplæring og sysselsetting. Det ble uttrykt ønske om en ny stortingsmelding om utbygging av åndssvakeomsorgen. Statsråd Gjærevold uttalte i sitt sluttinnlegg «Vikan i dag gjøre mye mer når det gjelder opplæring og sysselsetting av de åndssvake». Han lovte dessuten en ny melding som tok opp alle spørsmål ((Hjertebladet)) 1/64).
 
I april 1964 fremmet Sosialdepartementet St. meld. nr. 89. Om utbygging av åndssvakeomsorgen. Under overskriften «Mindre åndssvakehjem», kunne departementet ikke tilrå endring av låneordningene, dette fordi de ville prioritere utbygging av store institusjoner. Under overskriften «Noen utviklingslinjer» var Helsedirektøren derimot svært lydhør. Han redegjorde for behandlingsformer som bl.a. omfattet:
 
- Miljøbehandling
- Spesialpedagogikk
- Sosial trening
- Psykoterapi
- Arbeidsvirksomhet, arbeidstrening og attføring.
- Logopedi og fysioterapi
 
Han understreket at behandlingen bør settes inn tidlig for å sikre best mulige resultater. Han poengterte at alle kan dra nytte av tilpasset behandling.
 
«Selv de lavtstående pleiepasienter har man erfaring for kan gis en slik behandling at stellet av dem blir betydelig lettere og at de selv får en rikere tilværelse».
 
Det ble videre opplyst i meldingen at Departementet, under arbeid med utbyggingsplaner, har kommet fram til at Sentralinstitusjonene bør utbygges til ca. 4.850 plasser. Denne reduksjonen (ca. 400 plasser) skyldes at utviklingen har ført med seg større vektlegging av daghjem og beskyttede verksteder. Det ble elles hevdet at «viktige finansielle og institusjonelle spørsmål som vedrører denne sektor, må bli avklart bl.a. i forbindelse med behandlingen av Sykehusordningskomiteens innstilling».
 
Sosialkomiteens innstilling, som ble vedtatt i Stortinget i juni 1964, fulgte ikke departementets tilråding, men besluttet at Sosialdepartementet får fullmakt til å etablere en avdragsordning for mindre åndssvakehjem. I tillegg fremholdt komiteen at forholdene bør legges til rette for arbeidsvirksomhet, arbeidstrening, skole, sosial trening og sosial aktivitet av meget ulik karakter ved våre åndssvakehjem. Det må være et prinsipp i den videre utbygging, sa komiteen, at de åndssvake må ha rett til å stille de samme krav til samfunnet som alle andre om undervisning, opplæring og trening.
 
Samordningsrådet og ikke minst institusjonene opplevde full avklaring i spørsmål som gikk på behandling, opplæring og «livet»i institusjonene og følte vel kanskje også at avklaringen var en seier for de krefter som fra tidlig på 50-tallet hadde beskrevet de behov som i 1964 ble avklart på høyeste nivå. Alle var smertelig klar over at avklaringen kom ti år for sent og skapte et etterslep som ville kreve ti nye år i utvikling av fagstab, erfaring og bygningsmasse for hensiktsmessige aktiviteter.
 
Selvom de fleste institusjonene hadde ordnet seg lokaler for skole og sysselsetting m.v. ("kjeller-virksomheten" var en dagligdags betegnelse) hadde de fleste også ferdige planer for bygging av mer permanente bygg for ulike virksomheter. Men dette ble både en betydelig økonomisk utfordring for institusjonseierne og en utbygging i konkurranse med institusjonsplasser. Valget var ikke enkelt, selvom noen trodde det. Hvert område og hver institusjon ble konfrontert med ventelister - ikke bare det, de utviklet som en nødvendighet, kontakt og et nært kjennskap til de som sto på venteliste.
 
Mange tok seg vann over hodet i denne prosessen.

Alternative institusjonstilbud

 
Samordningsrådet hadde fra starten av et mer folkelig syn på utbygging av omsorgen, enn det som var linjen i Ole B. Munchs rammeplan i 1946 eller senere i Landsplanen for åndssvakeomsorgen. Dette gikk i første rekke på størrelsen av områder/regioner og skepsis til store anstalter, men også på ønsket om en mer presis utforming av systemet utenfor sentralinstitusjonene.
 
En tvilte ikke på en institusjonsbasert omsorg, men hadde forestillinger om nytten av mindre institusjoner og så vidt mulig, lokalbaserte tiltak, forestillinger som også omfattet avdelingsstørrelse, standard og kvalifisert bemanning (Årsmøtene 1955, 56). Arbeidslinjen ble preget av oppfølging av «ekspertenes » tilrådinger, men politikken var hele tiden å bidra til en nyansert og fleksibel omsorgstenkning.
 
Ragnhild Schibbye var eksponent for denne linjen og hadde stor påvirkningskraft. Hun tok initiativet til bygging av Oslo Observasjonshjem og skapte dermed en viktig begrunnelse for oppdeling av sentralinstitusjonsfunksjonen. Oslo endte ut med fem sentralinstitusjoner. Oslo Støttelag for Åndssvake med fru Schibbye som formann, opprettet i 1953 Ragna Ringdals Daghjem (Ble godkjent som selvstendig institusjon i 1957).
 
Samordningsrådet gikk deretter sterkt inn for reising av daghjem overalt i landet hvor tettbebyggelse skapte grunnlag for slike prosjekter. Helsedirektoratet hevdet at et opptaksområde for daghjem burde ha fra 30.000 til 50.000 innbyggere. Modellinstitusjonen Ragna Ringdals Daghjem med Edith Arnesen som styrer, forsvarte sitt rykte og fikk etter hvert avleggere mange steder.
 
I 1960 startet kampanjen for vernete boliger. Igjen var det Oslo Støttelag som var først ute med Granbo pensjonat for unge piker. De fulgte opp med pensjonat for unge menn i 1964. Røde Kors Barnehjelp i Trondheim, etablerte Tyberg ungdomspensjonat i 1966.
 
Kampanjen for vernede verksteder ble for alvor aktuell etter Samordningsrådets årsmøte i 1962, hvor dr. N. Speijer fra Nederland, holdt foredrag om mentalt tilbakestående i beskyttede verksteder.  Ledelsen ved Ragna Ringdals Daghjem etablerte et i nytt produksjonsverksted i 1963 og i 1967 ble denne virksomheten flyttet ut til nye lokaler som «Fossheim verksted», med Tormod Larsen som styrer. Dette var landets første selvstendige produksjonsbedrift for arbeidstakere med utviklingshemming.
 
Det ble tidlig satset på fysisk fostring og fritidsaktiviteter. Grimebakken fikk idrettsplass allerede i 1952 og Bakkebø i 1953. Sommeren -61 kom svømmebasseng på plass. Fra 1953 ble det etablert et nært samarbeid mellom Statens Ungdoms- og Idrettskontor ved Gunnar Mathiesen og Bakkebø ved styrer Leiv Tveit, som senere førte til boken «Helsesport for utviklingshemmede» (1966).
 
Bakkebø ble pioneren for idrett blant åndssvake. Fysisk fostring ble en merkesak for Samordningsrådet. Alle sentralinstitusjonene i landet ble etablert med forsamlingslokaler og rom for fysisk aktivitet og alle hadde svømmebasseng og utendørs anlegg på ønskelisten. Aktiviteten var stor.

Sluttresultatet i 1969

 
Ved utgangen av 1969 var det 7.024 personer under åndssvakeomsorgen her i landet, fordelt med:
3736 personer i 15 Sentralinstitusjoner.
1624 personer i 73 mindre institusjoner.
1164 personer i 34 daginstitusjoner
500 personer i familiepleie/privatpleie
 
Resultatet i denne 10-års perioden var en tilvekst på 57 institusjoner med tilsammen 3497 mye» personer under omsorg. Vesentlige mål i Landsplanen av 1952, var oppfylt. Gjennom samvirke mellom offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner hadde en fått en ordnet omsorg for åndssvake. Følgende tabell som viser antall plasser i forhold til eierskap, sier noe om realitetene i dette "samvirke":
 
Tabellen viser institusjonseiere i forhold til antall plasser i ulike institusjonstyper. Men det er verdt å merke seg at innsamlete midler gjennom landsomfattende eller lokale aksjoner, ble fordelt på tvers av eierforhold. Statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner fikk betydelige beløp overført gjennom innsamlinger iverksatt av fylkeskomiteer og organisasjoner. Samtidig som organisasjonseide institusjoner fikk betydelige overføringer fra stat, fylker og kommuner.
 
Men det kan med sikkerhet hevdes at organisasjonenes initiativ og aktivitet i stor grad var avgjørende for utviklingen av åndssvakeomsorgen på 50 og 60-tallet.

Omsorgskritikk på 60-tallet 

I 1945 var Statens to hjem for åndssvake i bokstavlig forstand under enhver kritikk. Det var åpenbart for alle at myndighetene gjennom år hadde sabotert ethvert forsøk på forbedringer. Det folk flest visste og det mange kritiserte var en total mangel på omsorg for åndssvake. En voksende opinion forlangte endringer og statlige myndigheter fulgte opp.
 
På 50-tallet var det samstemt oppslutning om såvel åndssvakesaken som om utbygging av institusjoner, ja, ikke bare det, tempoet i utbyggingen måtte økes. Fra statsråden til mannen i gaten var parolen: flest mulige plasser på kortest mulig tid.
 
Omsurgakritikken på 60-tallet hadde sine røtter i selve utviklingen av omsorgen for åndssvake. Stadig flere institusjoner og personer under omsorg, involverte stadig flere ansvarlige både i og utenfor institusjonene. Den åpne diskusjonen i alle områder mot slutten av 50-tallet, om institusjonenes lokalisering, standard og sosiale funksjon, sammen med diskusjonen om rekruttering av fagpersonell i alle ledd, skapte også debatt om omsorgskvalitet og rammevilkår.
 
Omkring 1960 hadde omsorgen fått et omfang som skapte muligheter for en bredere og mer kompetent debatt om institusjonenes formål og utforming, enn noen gang tidligere. Samtlige områder hadde i 1963 sentralinstitusjon, områdeoverlege og rekrutterte fagfolk om enn i beskjeden grad.
 
Vernepeierutdannelsen var etablert på Emma Hjorths hjem og det første kull vernepleiere kom i 1960 (i 1969 var det 62 vernepleiere i full stilling og tilsammen ca. 450 personer med høyere utdannelse). I tillegg kom skoleverket inn i institusjonene fra 1963, med en raskt voksende gruppe pedagoger. Gjennom rekruttering av fagfolk med nye faggrupper og gjennom praktisk arbeid i institusjonene ble det bygget opp en faglig kompetanse som kunne beskrive individuelle behov og rammebetingelser, og evaluere omsorgsstruktur, arbeidsmåter og personalstyrke.
 
Gjennom planlegging, finansiering, bygging og drift, ble det bygget opp en administrativ, forvaltningsmessig og politisk kompetanse som kunne definere krav til behovskartlegging, planlegging, styring og samordning. Resultatet av økende faglig og administrativ kompetanse i omsorgen, kunne tydelig spores i aktuell omsorgsdebatt.
 
Samordningsrådets årsmøter var ikke bare åpne for kritikk, men fremmet selv tema som i høyeste grad reflekterte aktuell debatt og stimulerte til ettertanke og kritikk. Fra årsmøtet i Trondheim, våren 1963, kan vi for eks. ta med oss følgende tema og utsagn:
 
Helsedirektør Karl Evang: «Fyllinstitusjonene med liv og målrettet aktivitet».
Overlege Chr. Lohne-Knudsen: «Vi må gjennom vernepleierutdanningen skape grunnlag for rekruttering av fagfolk».
Fru Ragnhild Schibbye: «Bak det som skjer er det nye syn på se åndssvake: at man i størst mulig omfang skal gi dem så normale livskår som mulig».
 
Debatten om innhold og kvalitet i omsorgen var en debatt som sprang ut av omsorgen selv. Det ble reist kritikk og stilt krav om vidtgående endringer i personalstyrke, faglig orientering og avdelingsstruktur m.v.
 
Den «lille gruppens prinsipp» og krav om en habiliteringsrettet virksomhet ble nye innslag i debatten. Vi fikk på 60-tallet en omsorg i bevegelse, en omsorg som hadde vokst forbi Aaslaug Aaslands ambisjoner på 50-tallet. Åndssvakeomsorgens Bestyrerforening, som ble dannet i 1959, uttrykte misnøye med Sosialdepartementets prioriteringer i omsorgen og Samordningsrådets linje i utbyggingssaker. De savnet en sterkere oppslutning om institusjonenes krav om standardforbed- ringer, dette gikk særlig på avdelingsstørrelse, bemanningsstruktur og bygg for skole og sysselsetting.
 
I Sosialkomiteens innstilling nr. 254 (1963-64) Om utbygging av ånsdssvakeomsorgen, blir det gitt tydelige signaler om nyorientering - sterkere offentlig ansvar og styring, sterkere vektlegging av at de åndssvake må ha rett til å stille de samme krav til samfunnet som alle andre om undervisning, opplæring og trening. 1960-tallet ble en brytningstid både sosialpolitisk og faglig. Det ble en tid for evaluering, kritikk og nyorientering, en tid for formulering av nye mål og idealer.
 
Aksjonen «Rettferd for de handikappede» med journalist Arne Skouen som initiativtaker og frontfigur, skapte fra 1965 et nytt innhold i omsorgskritikken. Jan Tøssebro har drøftet dette i sin artikkel «Da tidevannet snudde», hvor han skriver:
 
«Til slutt et poeng det er verd å merke seg. Habiliteringsdebatten vokste mer eller mindre direkte ut av det eksisterende systemet, enten en snakker om institusjoner eller spesialskoler. Når det gjelder institusjonene var overlegene, ofte barnepsykiatere, de dominerende aktørene. Velferdsstatsdebatten derimot kom utenfra. Den fikk mye av sin kraft gjennom en ad hoc organisasjon med høy mediaprofil og med en betydlig kjendisfaktor blandt talsmenn og støttespillere - «Rettferd for handikappede».
 
Det er nok slik at Arne Skouens utspill på 60-tallet hadde stor påvirkning på omsorgsdebatten og skapte nye perspektiver for den interne diskusjonen i institusjonene. Hans spissforrnuleringer forarget mange, men ble i realiteten en alvorlig spore til forbedringer. Den delen av debatten som gikk på verdige eller anstendige levekår i avdelingene (boligene) var nok allerede i gang før Skouens utspill, men innspill utenfra ble opplevd som støtte og spore til ny innsikt.
 
Samordningsrådet og frivillige organisasjoner opplevde kritikken som urettferdig, særlig fordi tillitsvalgte hadde stått på og var medansvarlige, men de var likevel stolte over at det i det hele tatt fantes en omsorg å kritisere.
 
Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede ble stiftet i 1967 som et direkte resultat av aksjonen «Rettferd for de handikappede». En dypere årsak var nok at det alt i mange år hadde vært organiserte foreldrelag i tilknytning til institusjonene, særlig sentralinstitusjonene.
 
Emma Hjorths venner med Nils A. Nilson i spissen, hadde alt i 1960 forsøkt å danne en sammenslutning av foreldrelag, men forsøket strandet.
 
NFPUs første formann Sigurd Dittmann (Gunnar Søyland var leder i interimsstyret som forberedte dannelsen av NFPU) uttalte følgende i sirkulære nr. 1/68:
 
« - - La oss imidlertid si klart ifra at grunnleggelsen av forbundet ikke på noen måte betyr en desavuering av det arbeid for de psykisk utviklingshemmede som hittil er utført i vårt samfunn av de humanitære organisasjoner. Uten deres energiske innsats gjennom mange år, ville forholdene innenfor denne del av sosialomsorgen stått langt dårligere enn i dag. - - Vi er også på det rene med at når de samme myndigheter i løpet av de siste år langsomt har fått øynene opp for den utfordring de psykisk utviklingshemmede representerer - - så har også dette å gjøre med et årelangt press fra de samme organisasjoner. - - Men like klart vil vi si ifra at tiden nå er moden for en reservasjonsløs innsats over de offentlige budsjetter for å løse de oppgaver innenfor åndssvakeomsorgen som altfor lenge har vært forsømt. Reising og drift av institusjoner for psykisk utviklingshemmede må fra nu av bli det offentliges sak».
 
Selv om NFPU fulgte opp Arne Skouens kritikk, brukte Sigurd Dittmann forsiktigere formuleringer, men han skjulte ikke hva NFPU mente. Han var rakrygget. Det var nok en følsom tid. Chr. Lohne-Knudsen skrev i margen på sin private kopi av rundskrivet:
 
«Klapp på skulderen til de humanitære organisasjonene. Samordningsrådet er ikke nevnt».
 
Dette kan ha sin gode grunn i det forhold at rådets formann Olav Kr. Strømme og formannen i interimsstyret (NFPU) Gunnar Søyland, kom skjevt ut i sine samtaler, hvorpå Samordningsrådet anbefalte sine samarbeidspartnere å ikke støtte dannelsen av NFPU. Dette ble en belastning som tok lang tid å reparere.
 
«Erklæring om alminnelige og særlige rettigheter for de psykisk utviklingshemmede» ble vedtatt av Den Internasjonale Liga for Psykisk Utviklingshemmede under kongressen i Jerusalem, oktober 1968. Både Samordningsrådet og NFPU var medlemmer av Ligaen, og stemte for erklæringen med hver sin 1/2  stemme. (SOR ga senere NFPU full stemmerett).
 
Jerusalemserklæringen ble en rettesnor og et felles referansepunkt for alle som ønsket eller krevde reformer på slutten av 60-tallet og langt inn på 70-tallet.

Ot. prp. nr. 36 (1967-68). Om lov om sykehus m.v.

 
Sykehusloven ble vedtatt i Odelstinget 21. mai 1969 med ikrafttredelsesdato 1. januar 1970. Den gjelder alle godkjendte helseinstitusjoner som sykehus, sykehjem m.v. Den gjelder også daginstitusjoner, private forpleiningssteder m.v. Alle institusjoner i åndssvakeomsorgen som er godkjendt i medhold av lov av 28. juli 1949 om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring, skal høre under sykehusloven. Betalingsloven skal oppheves fra samme dato.
 
Det ble videre fastsatt at sentralhjem skal defineres som sykehus, mindre hjem som sykehjem og daghjem og vernete verksteder som daginstitusjoner. Loven fastsatte videre at fylkeskommunene skal sørge for planlegging, oppføring og drift av institusjonene, slik at behovet for undersøkelse, behandling og opphold i slike institusjoner blir dekket for befolkningen innen området.
 
Fylkeskommunene ble pålagt å utarbeide fylkesplaner for tilpassing og utbygging av institusjoner i fylket, herunder planer for utbygging av åndssvakeomsorgen. Planen skulle godkjennes av kongen.
 
Ja, så var det gjort, 20 år etter Betalingsloven, ble det endelig fastsatt hvem som skulle ha ansvaret for planlegging, utbygging og drift av institusjoner for åndssvake. I 1969 ble dette sett på som desentralisering av omsorgen og et opplegg for ytterligere desentralisering gjennom fylkeskommunens helseplan. For Samordningsrådet var dette å komme i mål - se resultatet av årelangt press på myndighetene om å ta ansvar.
 
For mange var det vanskelig å godta at omsorgen skulle administreres under sykehusloven, men en trøstet seg med at fylkeskommunene hadde fått ansvaret. 1. januar 1970 var startdatoen for nyorientering og ny innsats for åndssvake, eller for å bruke den nye betegnelsen som allerede var innarbeidet i mange kretser: psykisk utviklingshemmede.

Samordningsrådets rolle i en brytningstid

 
Samordningsrådets rolle på 50-tallet var uproblematisk, men krevende. Åndssvakesaken var det sentrale og oppslutningen var representativ for de krefter som ville fremme saken.  Samordningsrådet ble egentlig - allerede da - et forum for informasjon, debatt og nytenkning med landets fremste politikere, fagfolk, representanter fra organisasjonene og departementene samt utenlandske gjester, som aktører.
 
Informasjonsarbeidet ble høyt prioritert og Samordiningsrådet stilte med egne krefter landet rundt når folk flest skulle utfordres for nye prosjekter eller når medarbeidere trengte informasjon og støtte. Samordningsrådet var representativt for dem som var direkte involvert i planlegging, finansiering og utbygging av omsorgen og dem som samlet inn penger. De var også etter etablering av fylkeskomiteene, representative for helsemyndighetene og organisasjonene, lokalt. Men opplevde nok at Stortingets Sosialkomite og Kontoret for psykiatri var mer lydhøre enn de som satt på pengesekken.
 
Saker som ble reist av Samordningsrådet ble tatt på alvor og i koordinering, rådgivning og megling ble rådet tillagt den autoritet som var nødvendig, men rådet hadde ingen myndighet ut over dette - det var vedtektsfestet at rådet ikke kunne «gripe direkte inn i organisasjonenes indre anliggender».
 
Kanskje det var dette som var Samordningsrådets styrke.
 
60- tallet ble et tøffere tiår. Den sentrale rollen i pionerfasen var basert på løpende kontakt mellom representantene og konsultative medlemmer (Chr. Lehne-Knudsen og Ole B. Munch) i arbeidsutvalget, og ellers utstrakt kontakt med stortingsrepresentanter og andre i inn- og utland. Gjennomlesning av referater m.v. gir selvfølgelig ikke innsyn i omfanget av den personlige påvirkning og uformelle kontakt som lå til grunn for arbeidsutvalgets virksomhet eller Helsedirektoratets valg og prioriteringer. Men det er tydelig nok at dette samarbeidet hadde avgjørende betydning for utvikling av omsorgen.
 
Omkring 1960-63, var områdene kommet så langt i etablering av institusjoner og områdeledelse at de selv med orådeoverlegen som ansvarlig, valgte sin egen strategi i frivillig og offentlig samarbeid og i utvikling av omsorgsplaner skreddersydd for området.
 
Institusjonenes ledelse og områdeoverlegene ble viktigere premissleverandører for organisasjonene og fylkeskomiteene enn Samordningsrådet. Men behovet for informasjon og en felles møteplass hvor aktuelle problemstillinger kunne drøftes, ble bare større. Informasjon og støtte i enkeltsaker ble også stadig etterspurt.
 
For å imøtekomme dette behovet ble bl. a. arrangert store dagskonferanser et par ganger i året - oftest i Oslo, men også i Bergen og Trondheim, som samlet omkring 300 deltakere til tema som for eks.: undervisning og opplæring, sysselsetting og vernet industri; hverdagen i åndssvakehjemmene, fysisk fostring og fritid.
 
Samordningsrådets oppgaver hadde endret karakter. Men dette var forventet og selve prosessen på 60-tallet, var i denne sammenheng uproblematisk. Den offentlige debatt endret også karakter. Fra tidlig på 60-tallet kom omsorgskritikk i stadig økende grad til å prege debatten og dermed ble også kravet om nyorientering et særdeles viktig tema som handlet om fremtiden. Signaler om nyorientering gikk på ansvarliggjøring av myndighetene og vektlegging av de åndssvakes rettigheter - helt ut i tråd med Sosialkomiteens innstilling i 1964. Men samtidig anbefalte Sosialkomiteen en låneordning for mindre institusjoner mot departementets tilråding - det lå jo en ansvarliggjøring i dette vedtaket. Men det var også en tilrettelegging og oppfordring om videre utbygging.
 
Fire år tidligere i 1960, gjorde Stortinget vedtak om låneordninger for sentralinstitusjonene, som en oppfølging av Landsplanen. Samtidig fikk noen bygge institusjoner som var foreldet før den sto ferdig eller i alle fall før tiåret var omme. Vestlandsheimen som var fylkeskommunenes ansvar, ble ferdigprosjektert i 1953-54, men første avdeling ble åpnet først i 1962, og 1. byggetrinn ble ferdigstilt i 1966. Kanskje fylkeskommunen også opplevde at noe var foreldet før prosjektet ble avsluttet.
 
På 60-tallet fikk landet 57 nye institusjoner med 3.437 plasser, Riktignok var det mange som tolket nye signaler og sørget for gode prosjekter som fikk lang levetid. Men en periode med brå endringer i synsmåter og holdninger, fikk mange på glattisen. Omsorgskritikken fikk et dobbelt budskap. Først kom kravet om bedre levekår gjennom oppgradering av institusjonsomsorgen. Dette handlet i hovedsak om mindre og bedre boliger, styrket bemanning og bedre betingelser for opplæring og sysselsetting. Dette var punkt for punkt saker Samordningsrådet hadde kjempet for i lang tid, men som i for liten grad fikk gjennomslag hos myndighetene.
 
Dette påvirket selfølgelig Samordningsrådet til i enda større grad å hevde oppdaterte krav til kvalitet i dag- og døgntilbud.
 
Deretter kom kritikken til også å omfatte det sterke innslag av frivillige interesser i åndssvakeomsorgen og dermed kravet om at staten måtte ha det hele og fulle ansvar. Særlig fra 1965 kom spissformuleringer fra mange hold til å prege deler av debatten og noen ord fikk større gjennomslag enn andre. Veldedighet var et slikt ord og utlegning av hva veldedighet sto for, skapte spenning i debatten.
 
Ut fra den forestilling at frivillig innsats eller veldedighet var en sovepute for staten, må veldedigheten opphøre slik at staten får hele ansvaret. Veien ble veldig kort til det resonnement at frivillige organisasjoner hadde skyld i statens forsømmelser - og dermed var Svarteper på plass.
 
En kan undres på hva de tenkte, Hjemmefrontens ledelse eller folk flest som hadde støttet store og små aksjoner med milde gaver. Samordningsrådet var klar i sin holdning og ga sin fulle støtte til ansvarliggjøring gjennom sykehusloven. Årsmøtet i Harstad i 1969, som samlet 55 stemmeberettigede representanter og minst like mange deltakere, hadde som hovedtema Sykehusloven og Samordningsrådets rolle i en omsorg som ville bli et fylkeskommunalt ansvar. Byråsjef Ole Ulleberg hadde innledningsforedraget og svarte på spørsmål. Det ble en livlig debatt og representantene vedtok tre resolusjoner:
 
1) Til fylkeskommunene med henstilling om at det snarest mulig blir utarbeidet og vedtatt fylkesplaner for en fullverdig og hensiktsmessig åndssvakeomsorg slik at lovens gunstige overgangsperiode, kan utnyttes. I tillegg ble det fremholdt at det burde opprettes et samarbeidsorgan på fylkesplan mellom skoleverk og helsevesen.
 
2) Til Rikstrygdeverket om en forenklet oppgjørsordning til institusjonene.
 
3) Til Sosialdepartementet om styrking av Helsedirektoratets plan- og økonomifunksjoner for å oppnå en smidig saksbehandling i overgangsperioden.
 
Dessuten ble Samordningsrådets rolle grundig drøftet. Representantene fremholdt at de hadde behov for Samordningsrådet og vedtok enstemmig å oppnevne et 3-mannsutvalg med mandat å utrede mål og arbeidsoppgaver. Det ble lagt vekt på å bearbeide vedtektene i samsvar med intensjonene i sykehusloven og erklæringen om alminnelige og særlige rettigheter for de psykisk utviklingshemmede. Saken skulle tas opp til behandling på årsmøtet 1970. Etter forslag fra valgkomiteen ble Mogens Rasmussen, Alfred Græsli og Gunnar Brekke valgt.

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim