
Den tause perioden i vår forhistorie (1900-1945)
Total mangel på verdige omsorgstilbud for åndssvake, opplysningsarbeid og offentlig debatt, førte med seg usynliggjøring av problemene og dermed fritt spillerom for fordommer og myter skapt omkring den åndssvakes tilstand og adferd.
Det merkelige er at selv om det skjedde svært lite, fikk det som skjedde betegnelsen: «omsorgen for de åndssvake». I ettertid har nok denne ordbruken skapt en forestilling om «lange tradisjonen, mens virkeligheten var en annen: «De omsorgstilbud som vokste fram før 2. verdenskrig var ikke etablert som ledd i en helhetlig plan eller en bevisst politikk. Tiltakene hadde i stor grad oppstått som følge av problemer eller mangler som ble erfart i allerede eksisterende tiltak (spesialskolene).
Om statlig ansvar og statlige tiltak
Mens "ikke dannelsesdyktige" åndssvake (moderat til alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming) skulle ha tilbud i pleie- og arbeidshjem. Ikke dannelsesdyktige åndssvake ble samtidig fratatt retten til undervisning og dermed i praksis alle individuelle rettigheter (Syse 1995).
Senere, omkring 1920, sørget Spesialskolevesenet for at spesialskolens elever fikk betegnelsen evneveik. (Ved revisjon av spesialskoleloven i 1951 ble denne betegnelsen brukt i lovteksten) mens ikke-dannelsesdyktige ble forbeholdt betegnelsen åndssvak. Dette bidro til at betegnelsene evneveik/ åndssvak skapte et ytterligere skille.
Resultatet av denne praksisen ble en todeling i senere omsorgsorganisering, og en stadig kilde til konflikter og gråsoneproblematikk faktisk like fram til 1991.
Om kommunale tiltak og kommunalt ansvar
Lov av 19. mai 1900 om fattigvesenet, regulerte alle kommunale tiltak for åndssvake fram til 1964, men den lovbestemte andelen for opphold i Spesialskoler, 1/3 av fastsatte kostnader, skulle ikke kalles fattighjelp.
Betegnelsen fattigvesen, fattighjelp m.v. ble først endret til forsorgsvesen og forsorgshjelp i 1948. Dette var en viktig sosialpolitisk markering.
Derimot ble det i loven av 1915, § 8, ikke fastsatt hvem som hadde betalingsplikt for opphold i pleie- og arbeidshjem, heller ikke hvem som hadde ansvar for planlegging og bygging av institusjoner. Resultatet ble senere betalingsplikt for kommunene og/ eller pårørende.
Det kommunale ansvar avgrenset seg stort sett til å sørge for nødtørftige tiltak med hjemmel i fattigloven, eller med bistand fra spesialskolevesenet og sinnsykevesenet.
I 1940 var det ca. 500 evneveike i spesialskolene og ca. 420 i Statens to hjem for åndssvake.
«Hvor alle de andre som rettelig burde være under omsorg er, får stå åpent. Mange er nok av sine hjemmekommuner anbragt på billigste måte -Il sier Sosiallovkomiteen av 1935, og slik var det.
I 1942 var 550 åndssvake innlagt i sinnsykehusene og omtrent det samme antallet i privatpleie under sinnsykevesenet. Loven forutsatte tvangsplassering fram til 1935. I tillegg kom omkring 1500 «utsatte» i privatpleie under fattigvesenet.
Noen historiske bilder
«EMMA HJORTHS HJEM var ved frigjøringen (1945) i en forferdende forfatning. Krigen hadde selvfølgelig utelukket reparasjoner og annet vedlikehold. Vegger var malingsslitte, til dels nedbrutte, vinduer erstattet med trelemmer, klær, inventar og utstyr i den dårligst mulige forfatning - - og trangboddheten forbød dessuten allorganisering av innendørs aktivitet. Klientelet ga overfladisk sett inntrykk av å være enstonig dypt pleietrengende, bortsett fra enkelte som hadde holdt seg flytende ved spontan arbeidsevne» (Ole B. Munch, 1965).
Bakgrunnen var denne:
Emma Hjorths Hjem hadde 350 pasienter (1945), mens det noen få år senere bare kunne godkjennes for 152 plasser. Personalstyrken var på 76 personer hvorav ca. 50 var knyttet til pleiesektoren, dvs. mindre enn 1 personaltime pr. pasient pr. døgn.
Institusjonen ble opprettet av Fru Emma Hjorth i 1903 med 60 plasser og med to nye hus i 1910 ble plasstallet økt til 100. I 1915 ble Emma Hjorths Hjem som da hadde et belegg på 85 pasienter, overdratt vederlagsfritt til Staten. «Det var ingen ringe institusjon Staten fikk som gave».
Helt fra 1915 fastsatte Statsbudsjettet en kurpris som i inflasjonstiden økte fra kr. 400,- til kr. 900,- pr. år. Fra 1921 til 1935 ble institusjonen drevet med et femsifret beløp i årlig overskudd.
«Denne på mange måter skjulte historie er en underlig kjede av paradokser, av brå omskiftninger i menneskesyn og omsorgsideologi, av beslutningsvegring og offentlig elendighet. Et av de mest slående paradokser var at åndssvakehjemmet, som begynte som en privat stiftelse, gikk gjennom en elendighetsutvikling som praktisk talt varte fra statens overtagelse ved begynnelsen av 1. verdenskrig til 2. verdenskrig godt og vel var slutt», (Halvor Fjermeros, 1998).
KLÆBU PLEIEHJEM ble etter sterkt press fra mange, opprettet av Staten i 1917 og administrert under direktøren for spesialskolevesenet.
Klæbu pleiehjem startet med 30 plasser, men i 1923 var plasstallet kommet opp i 130. I 1926 var det en pleierske på 13 pasienter og arbeidstiden var fra kl. 7 om morgenen til kl. 20 om kvelden.
«I folks bevissthet ble Klæbu pleiehjem etter hvert et sted for «de som det ikke var å gjøre noe for), noe som har skapt mye vondt både for pasientene og deres familier. - -. Generelt kan en nok si at det ikke skjedde så mye nytt fra starten i 1917 og til 1945 - en tid som var preget av vanskelig økonomi og krig - og hvor det viktigste var å overleve» (Per Ingmar Kosberg, 1967).
Det fortelles videre at Lars Bendiksvoll i 1939 ble ansatt som vaktmester og håndverkslærer. Dette var en første opptakten til å få en arbeidsopplæring for pasientene. - - Bendiksvoll forteller at han så vidt rakk å starte med fem gutter som begynte å lage madrasser, - noe som sårt trengtes i stedet for halmmadrassene - men så kom krigen og satte en stopper for det hele.
Vaktmesterarbeidet bød også på sine problemer med de små midler som var til rådighet. Hvis f.eks. en pasient knuste en vindusrute måtte navn noteres og regning sendes hjemstavnskommunen. Pleiehjemmet var ikke større enn at alle kjente hverandre godt og at arbeidsdelingen ikke ble så sterkt avgrenset - f.eks. tilkom det vaktmester og gårdsarbeidere å assistere ved potetskrellingen, skjære ost på avdelingene om søndagene og barbere pasientene hver lørdag. I sin fritid ble personalet pålagt å gå tur med pasientene og i det hele skape litt «kos».
Det blir fortalt at de av det gamle personalet som holdt ut, gjorde en stor innsats - forholdene gjorde dem ekstra ansvarsbevisste. Pleiestandarden gikk tilbake fordi pleierskene simpelthen ikke hadde midler nok å hjelpe seg med. Det ble f.eks. mangel på dekketøy, og tomme fiskekakebokser måtte taes i bruk som matkopper.
Det er nærliggende å spørre: hva tenkte folk som besøkte denne institusjonen?
EN EPISODE -FRA 1937.«Som det så ofte skjer, begynte-det også her med det ene menneske som ble tent for en sak. I denne sammenheng heter dette ene menneske = Margarethe Wiig. Allerede før krigen ble hun opptatt av de åndssvakes kår. Den utløsende hendelsen kom i 1937 da hun, prestekona i Sortland, ble anmodet av fattigforstanderen å følge en åndssvak pike til Klæbu. ,
Reisen ga hjerteskjærende opplevelser, f.eks. da prestekona måtte bruke all sin myndighet for å hindre at pasienten «av hensyn til de andre passasjerene» ble plassert i fangelugaren ombord. De kom til Klæbu pleiehjem, og pasienten ble overlatt til institusjonens varetekt. Det kortvarige besøket gjorde et dypt inntrykk på fru Wiig. «Jeg visste ikke at det fantes et slikt himmelrike på jord for disse barna- utbrøt hun da hun kom tilbake til Sortland» (Gunnar Rødahl, 1972).
Det er merkelig at hun ikke ble rystet av det hun så, men fattigdom og trange kår var hun jo kjent med, så kanskje hun under sitt besøk på Klæbu, hadde opplevd spesielle menneskelige kvaliteter som ikke lot seg knekke av fattigdom og uverdige levekår.
Det kan føyes til at Margarethe Wiigs store innsats resulterte i Trastad, Nord-Norges Åndssvakehjem.
Er denne kunnskapen viktig
Det er nok slik at historieløshet eller manglende kunnskaper, legger fortiden åpen for ettertidens arroganse. I en informasjonsbrosjyre om utviklingshemmedes hverdag før og nå, utgitt av Statens informasjonstjeneste i 1992, leser vi følgende:
«Fra slutten av 1800-tallet bygget og drev frivillige organisasjoner og privatpersoner de fleste institusjonene. De store sentralinstitusjonene ble bygget opp i vekstperioden på 1950-60-tallet. Synet på utviklingshemmede hadde endret seg. Man syntes synd på dem og mente at DE burde ha beskyttelse og særomsorg.»
Dette er egentlig et godt eksempel på det som ofte skjer: Man former og formidler en hensiktsmessig historieoppfatning, som i ly av historieløshet forsterker det budskap en ønsker å formidle.
Det er egentlig tragisk å konstatere at samfunnets innsats for åndssvake fra århundreskiftet og fram til 1945, kun resulterte i to statlige pleiehjem for åndssvake med til sammen ca. 480 pasienter og fire spesialskoler for evneveike med til sammen mindre enn 500 elever. De andre under offentlig omsorg, bortimot 3000 var plassert i sinnsykeasyl eller utsatte i privatpleie under sinnsykevesenet eller fattigvesenet.
Frivillige organisasjoner etablerte sin første institusjon for åndssvake i 1944. Samtidig hadde Sverige en lovfestet omsorg og over 10 000 personer i 190 forskjellige institusjoner, noen med startpunkt i 1850. Det samme antall plasser og institusjoner fantes i Danmark, som på den tiden fikk betegnelsen foregangsland.
Overlege Wildenskov ga i et foredrag i Trondhjem, i 1937, følgende begrunnelse:
« - det synes som om det kreves tre betingelser for utbygging aven forsvarlig åndssvakeomsorg:
- praktiske foregangsmenn
- forstående embetsmenn
- en forstående regjering og riksdag»
Kanskje det var dette vårt land hadde manglet, eller kanskje det var noe enda verre enn det. Historien forteller jo: «Emma Hjorths Hjem og Klæbu pleiehjem ble etter hånden helt ute av stand til å realisere noen praktisk løsning. De kom inn i en bakevje av overbelegg, forsømt vedlikehold og personalmessig underbemanning, og navnene Klæbu og Tokerud ble hver for sin landsdel stående som et bunnmål for forakt og nedvurdering. - - En av de mer dyptgripende forutsetninger for denne diskriminering var nok det grunnsyn på mentalt handikappede som kom frem bl.a. i følgende uttalelse av direktøren for åndssvakeskolene i 1918:
«At det barn som av mangel på åndelige evner ikke kan lære i all tarvelighet å lese, skrive og telle, skal kunne lære noe praktisk av nevneverdig betydning, er en publikumsvillfarelse» (O.B. Munch, 1965).