Stilltiende aksept av krenkelser mot utviklingshemmede

Tekst: Nina Christine Dahl, seniorrådgiver Stiftelsen SOR

Det er langt ifra første gang media publiserer artikkelserier med utviklingshemmede i fokus. Denne gangen er det alvorlige og gjentakende krenkelser av beboere i Kristiansand som omtales. Det har i en årrekke blitt avslørt ulovlig tvangsbruk, påtvungne vergemål, besøksnekt under pandemien, vold og overgrep. Listen er lang. Imens fortsetter mange utviklingshemmede å utsettes for handlinger som er soleklare brudd på menneskerettighetene. Den systematiske diskrimineringen av funksjonshemmede er åpenbart av en svært seiglivet sort. Utviklingshemmede ikke er en homogen gruppe, og generalisering kan bidra til stigmatisering. Det de dessverre har til felles, er at deres funksjonshemming gjør dem mer risikoutsatte for vold og overgrep fra andre. For noen blant oss ser systemene ut for å svikte fra A til Å.

Lovbrudd mot utviklingshemmede anmeldes ikke

«Det er ikke så farlig med disse folkene her. De roper jo ikke opp selv heller. De står ikke på barrikadene og protesterer. Og det blir ikke medieomtale. Det blir bare stille.»
Uttalelsen kom fra en politiansatt i forbindelse med et forskningsprosjekt i 2018 som omhandlet påtalemyndighetenes og domstolenes behandling av saker der personer med utviklingshemming var involvert. Han påpekte at det er forskjell på hvordan Kong Salomo og Jørgen Hattemaker behandles når de utsettes for krenkelser.
Overgrep mot utviklingshemmede blir sjelden anmeldt, og dersom det meldes, har det ofte gått for lang tid. Dårlig håndtering kan skje i mange kommuner, da de færreste har meldingssystemer. Da kan det feilaktig bli tolket dit hen at det er valgfritt å handle. Allerede her finner vi en kritisk svakhet i utviklingshemmedes rettssikkerhet.

Risikerer å ikke bli trodd

Selv når utviklingshemmede klart og tydelig forteller om vold eller overgrep risikerer de å ikke bli trodd. Nå vil mange si at dette gjelder alle som utsettes for lovbrudd. Det stemmer for så vidt, for selv ikke de av oss som har evne til å fortelle klart og tydelig om krenkelser, blir alltid trodd. En avhører i politiet mente likevel at det utgjorde en langt større risiko for utviklingshemmede.

«Hvis et barn forteller om vold hjemme, så kommer det anmeldelse til oss. Hvis en utviklingshemmet forteller at han blir slått hjemme, så kommer det ingen anmeldelse. De må nok ha mye sterkere indikasjoner på at noe har skjedd.»

Mange har problemer med å tro at utviklingshemmede kan utsettes for seksuelle overgrep, særlig begått av personer uten utviklingshemming. Utviklingshemmedes forklaringer om overgrep kan da oppfattes som lite troverdig, og at det de formidler om overgrep bare er oppspinn.

Svikt i alle ledd

At det er påstand mot påstand i volds- og voldtektssaker er nærmest påregnelig. Men de fleste av oss klarer i hvert fall å gi en forklaring som vurderes som tilstrekkelig. Utviklingshemmede kan risikere å ikke blir forstått under avhør. En politiansatt uttalte i forbindelse med nevnte forskningsprosjekt:

«De blir ikke tatt på alvor, og de blir ikke trodd om det de forsøker å formidle. De blir misforstått, og man har en holdning om at her greier vi ikke å få frem noe, her er det ikke noe mer å få gjort».

De færreste lovbrudd mot utviklingshemmede når politi og domstol, og få blir dømt. Folk flest slipper å ha et aktivt forhold til egen rettssikkerhet, og vi stoler på at systemene fungerer den dagen vi trenger dem. Kontrasten blir derfor stor når noen har dårligere beskyttelse på en av de mest fundamentale menneskerettighetene vi har, nemlig retten til et liv uten vold og overgrep.

Voksenvern styrker rettssikkerheten

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utviklet en modell som kommunene kan benytte for å avdekke, håndtere og forebygge overgrep. Modellen heter TryggEst, og førte til en stor økning i antallet saker i de ti pilotkommunene der den ble testet ut. Dette viser at det er store mørketall i kommunene. Å ikke etablere et system vil kunne sees på som innskrenking av funksjonshemmedes menneskerettigheter. Vi trenger en overordnet politikk som sikrer at alle har tilgang til et voksenvern, og at muligheten for å få hjelp ikke avhenger av hvilken kommune man bor i.

 Nina Christine Dahl, seniorrådgiver Stiftelsen SOR

Mulige interessekonflikter:
Har vært koordinator for TryggEst i Tromsø siden oppstarten.
Datter jobber i Bufdir.

Referanser:
Olsen, T., Kermit, P., Dahl, N. C., Søndenaa, E., & Envik, R. (2018). Rettssikkerhet–likeverd og likeverdig behandling. Nordlandsforskning.