Skip to main content

Skuldertrekk fra politikken!

Helsetilsynet har avdekket lovbrudd i 27 av 34 tilfeller i sitt pågående tilsyn av barne- og avlastningsboliger. Det er selvsagt krise for barn- og unge med utviklingshemming og ikke minst for deres pårørende. Det burde også medføre en politisk krise. Mye tyder på at det er for mye å forvente. Nok en gang møtes denne type lovbrudd med et skuldertrekk fra politikken.

Publisert torsdag, 14. september 2023, av Cato B. Ellingsen

Dette er en kommentar fra fagsjef i Stiftelsen SOR, Cato Brunvand Ellingsen. Teksten gir uttrykk for hans meninger. 

Tenk deg at du er pappa eller mamma til et barn med utviklingshemming. Av hensyn til barnet, til andre barn i familien og/ eller til deg selv så ber du kommunen din om hjelp. Ofte etter lang kamp for å få kommunen til å forstå dine utfordringer, så får du tilbud om avlastning i en såkalt avlastningsbolig. Kanskje er utfordringene så store at du til slutt, etter lang tid, får tilbud om at barnet ditt skal flytte fra familien og til en såkalt barnebolig der barnet kan få tilpasset bistand 24/7.  

Tenk deg at du er ung med utviklingshemming. Dine behov for tilpasset bistand for å leve et godt liv i tråd med dine egne ønsker og verdier er så komplekse at det at du bor på en avlastningsbolig eller i en barnebolig er det beste både for deg og for familien. 

Tenk deg dette, og hvor vanskelig denne erkjennelsen i seg selv ofte må være, og så leser du tilsynsrapportene som nå helsetilsynet publiserer fra deres tilsyn i slike avlastnings- og barneboliger. 

  • Samlet utgjør dette en for stor risiko for at barnas behov for opplæring/habilitering ikke blir dekket.
  • Det er vesentlige mangler ved planleggingen, oppfølgingen og evalueringen av tjenestene.
  • Kommunen si leiing har ikkje i tilstrekkeleg grad identifisert eller følgt opp kvaliteten i habilitering/opplæring, gjennom planlegging, drift, evaluering og korrigering av manglar/avvik i tenesta.

Dette er noen utdrag fra noen av lovbruddene som helsetilsynet nå har avdekket. Bak de tørre fakta om lovbrudd på lovbrudd på lovbrudd finner du barn og unge og deres familier i svært sårbare situasjoner.

Gode tjenester i avlastnings- og barneboliger kan være vanskelig å få til. Ofte kan BPA eller andre tjenester i hjemmet være det beste tilbudet, men for mange er tjenester utenfor familiehjemmet avgjørende viktig. Det er vanskelig å rekruttere folk med kompetanse på habilitering og utviklingshemming. Det er vanskelig å organisere tjenester som sikrer stabilitet, langsiktighet og nærhet. Ekstra vanskelig er det hvis politikken mener det er andre områder i vår velferd som er viktigere. Selv om selve tjenestene er et kommunalt ansvar, er det gode grunner for å peke på manglende nasjonal satsning på dette. Særlig når en ser at det er lovbrudd landet rundt. 

Utvalget som i 2016 overleverte den daværende regjering rapporten (NOU 2016:17) som viste omfattende brudd på utviklingshemmedes menneskerettigheter, pekte også på alvorlige problemstillinger knyttet til avlastning- og barnebolig. De viser blant annet til nasjonalt tilsyn i 2009 som avdekket brudd på helse- og omsorgslovgivningen i tre av fire tilfeller og at tilsyn som har vært etter dette viste avvik i 13 av 16 tilsynsrapporter. Poenget er at funnene som nå avdekkes av helsetilsynet ikke er noe nytt, og burde på ingen måte være noen overraskelse for myndighetene. 

Utvalget slår altså så langt tilbake som 2016 fast at barn med utviklingshemming ikke får et forsvarlig tilbud i avlastnings- og barneboliger, og samtidig påpeker de kontrasten til institusjoner drevet av barnevernet knyttet til ressursbruk, tilsyn og systemer for å ivareta kvalitet og sikkerhet. De mener at forskjellsbehandlingen hovedsakelig er basert på barnas funksjonsevne. 

Til tross for at utvalget kom med klare anbefalinger om godkjenning, kvalitet og tilsyn har det rett og slett ikke skjedd noen ting. Når stortinget tidligere i år behandlet Meld. St. 8 (2022 – 2023) Menneskerettar for personar med utviklingshemming som er en oppfølging av NOUen fra 2016, ble ikke avlastnings- og barneboliger diskutert, og meldingen berører knapt tematikken. Til tross for at barneombudet i høringen anbefalte at en skulle følge opp rettighetsutvalgets forslag om kvalitetssikring av avlastnings- og barneboliger, var det ingen av partiene på stortinget som kom med forslag til endringer. Ingen som mente dette var viktig nok, selv når saken var til behandling i stortingssalen.

I ett skriftlig svar om tematikken viser helseministeren hvor lite statlige myndigheter ønsker å ta ansvar for situasjonen. På lik linje med alle som har styrt området siden NOUen kom i 2016 har ikke helseministeren tenkt å gjøre noen verdens ting. Hun viser også til nevnte stortingsmelding i sitt svar, en melding som altså på ingen måte sikrer kvaliteten i avlastnings- og barnebolig. 

Stortinget stemte også tidligere i år ned et forslag om å igangsette opptrappingsplan for habilitering, men i et brev til stortinget forsikret helseministeren at de skal «behandle habilitering i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og samhandling mellom nivåene, som del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan». Like vel nevner ikke statsråden nasjonal helse- og samhandlingsplan med et ord når hun nå får spørsmål om lovbruddene i avlastnings- og barneboliger. 

Vi har ingenting å forvente. 

Det er svært skuffende at nasjonale myndigheter overlater til det lokale tjenesteapparatet å sikre menneskerettighetene til barn- og unge med utviklingshemming. For å få til dette må vi ha en nasjonal satsning der både nasjonale myndigheter, lokale myndigheter og tjenester og ikke minst familiene selv spiller på lag. Forslagene fra NOU 2016:17 bør hentes opp av skuffen umiddelbart. Mens vi venter på dette fortsetter kommunene å bryte loven.  

Merknad: Undertegnede var stortingsrepresentant og en av forslagstillerne til forslaget om opptrappingsplan for habilitering. Han er fortsatt vararepresentant til stortinget.