• Hjem
  • Nyheter
  • Rett til å gå til grunne eller plikt til å hjelpe?

Rett til å gå til grunne eller plikt til å hjelpe?

Å se på at mennesker går til grunne uten å agere, er ansvarsfraskrivelse. Selvbestemmelsen trumfer ikke alt. Men noen ganger opplever ansatte i kommunene at lovverkene slår hverandre i hjel, og at handlingsrommet blir altfor lite.

Tekst: Nina Christine Dahl, seniorrådgiver Stiftelsen SOR

Forekomsten av rusproblemer hos personer med utviklingshemming er lavere enn hos den øvrige befolkningen. Likevel er rusrelaterte problemstillinger rundt personers selvbestemmelse og rett til å ta dårlige valg velkjente for ansatte i helseog omsorgstjenester.

NRK.no presenterte en sak med tittelen «Med rett til å gå til grunne», hvor en mor fortalte om sin utviklingshemmede sønn som har utviklet et rusproblem. Hun mener at kommunen burde ha grepet inn tidligere, og at de har sviktet sønnen. Kommunen mente på sin side at de har gjort det de kan, gjennom internt og tverrfaglig samarbeid.

Årsakene til at noen blant oss utvikler rusavhengighet, kan være mange. Rusmidler gir lindring av smerte, og bedøver vonde følelser. Dersom livet er vanskelig og personene har få redskaper til å mestre disse følelsene alene, kan rusen oppleves som et tilfluktssted. Rusopplevelsen blir en erstatning for en indre tomhet. Når et menneske ruser seg er det ikke utelukkende rusen alene, men den totale situasjonen rundt, med tid, sted og venner, som blir en del av opplevelsen. For noen mennesker kan dette fylle et tomrom i tilværelsen. Å gi slipp på rusen vil medføre tap av hele opplevelsen, inkludert relasjonene rusen bringer med seg. Pårørende og hjelpere som står på utsiden kan tenke at dette ikke er sunne og gjensidige relasjoner, mens personen som er i aktiv rus ikke deler denne oppfatningen. Når hjelpere kommer inn først på dette stadiet, møter de gjerne et menneske som ikke er spesielt villig til å ta imot hjelp. Etter hvert blir rusen et mål i seg selv, og ikke et middel for å fylle tomrommet.

Foto: Artem Labunsky, UnsplashFoto: Artem Labunsky, UnsplashForebygging av rusbruklidelser er vårt viktigste tiltak på rusfeltet. Å sørge for at mennesker opplever mestring og tilhørighet, har jobb eller andre meningsfulle dagaktiviteter, bor trygt, opplever sosial tilhørighet og får hjelp til eventuelle helseplager, er faktorer som virker forebyggende. Dette er livsområder gjøres vanskelig tilgjengelig for mange med utviklingshemming. Opplevde traumer, rusmisbruk i familien under oppveksten og psykiske lidelser er eksempler på faktorer som kan gi økt risiko for å utvikle rusmisbruk. For mennesker med utviklingshemming kan i tillegg bruk av medisiner, manglende tilhørighet og lite sosial oppmerksomhet samt utfordringer knyttet til selvbilde og selvfølelse være andre faktorer som spiller inn. Vi kan faktisk si at mennesker med utviklingshemming kan være mer utsatt for erfaringer som gir økt risiko for rusmisbruk.

For de fleste som prøver narkotika går det bra, men noen av disse blir misbrukere. Personer som har manglende evne til å forstå konsekvenser av rusbruk kan være særlig sårbare. I likhet med andre som blir rusmisbrukere kan de også ha en genetisk sårbarhet som de ikke selv kjenner til, eller en sosial sårbarhet de ikke fullt ut forstår. Utfordringene blir ofte ekstra store når rusmisbruket skjer hos mennesker med utviklingshemming. I noen tilfeller kan hjelpere rundt personene ha en mistanke om at situasjonen ikke er selvvalgt, ved at personen er direkte eller indirekte truet, presset eller lurt til å opprettholde rusingen.

Retten til å gå til grunne blir ofte tematisert når vi diskuterer hvor langt helse- og omsorgspersonell kan og skal gå i å yte hjelp mot noens vilje. Dette gjelder ikke bare i helsetjenester for utviklingshemmede, men også særlig også innenfor psykisk helsevern. Når personers innsikt er midlertidig eller varig nedsatt, og man antar at vedkommende ikke har et tilstrekkelig grunnlag for å ta beslutninger om egen helse, kommer spørsmålet om bruk av tvang fort på banen.

Lærevansker og vansker med informasjonsgjenkalling kan delvis forklare hvorfor enkelte kan ha problemer med å se rusmisbruket i sammenheng med de negative konsekvensene rusen har. Andre har et tilstrekkelig (men ikke nødvendigvis fullstendig) grunnlag, og tar på tross av dette svært dårlige helsemessige valg.

Problemstillingene spenner vidt, men de har noen fellesnevnere: retten til å få faglig forsvarlig helsehjelp, plikten til å gi omsorgsfull hjelp, etiske og faglige skjønnsvurderinger og juridiske rammer.

Når vi diskuterer «retten til å gå til grunne», omhandler det menneskets rett til å ta valg i eget liv som kan medføre fare for liv og helse. Det kan også omhandle valg som vil medføre varierende grad av nedsatt livskvalitet, som også inkluderer tap av jobb og relasjoner, eller å begå kriminelle handlinger. Skal personer som ikke er klar over at de går til grunne kunne gjøre dette uten at noen griper inn?

Å benytte tvang for å unngå fare for liv og helse, eller å la menneskers selvbestemmelse medføre fare for liv og helse er to faglige ytterligheter og problemstillinger. En plass imellom disse ytterlighetene skal helsehjelpen utøves.

Det handler blant annet å legge til rette for at personen kan vurdere ulike alternativer og konsekvenser, og velge det alternativet som er best. Å utforske sammen med vedkommende hva som er muligheter, løsninger, problemer og konsekvenser er først om fremst nyttig for personen selv, men kan gi hjelpere bedre kjennskap til hvordan personen kan involveres i tiltaksutformingen.

Eksempler på områder som kan utforskes sammen med personen er:

  • Hva tenker personen om behandling? Er han eller hun redd for at det er risiko eller ulempe ved behandlingen?
  • Hva tror personen vil skje dersom han ikke tar imot hjelp?
  • Hvorfor tror vedkommende at for eksempel fastlegen har anbefalt denne behandlingen?
  • Tror personen at denne behandlingen er den beste? Hvorfor, eller hvorfor ikke?
  • Hva tror du vil skje med deg hvis du sier ja til dette?» Hva tror du vil skje hvis du sier nei?»
  • Hva er fordelene, hva er ulempene?»
  • Hva tror du vil skje med deg nå?»
  • «Kan vi gjøre noe annet for å hjelpe deg?»
  • «Trenger du noe fra meg for å kunne ta en beslutning på dette?»
  • «Er det noe / noen som hindrer deg i å motta hjelp?»

Vi vet at utviklingshemmede kan være i risiko for å bli utnyttet av andre, og at utviklingshemmingen sammen med rusmisbruk (pluss eventuelle psykiske helsevansker) øker risikoen ytterligere. Destruktive nettverk kan på ulike måter hindre personen i å motta hjelp, medvirke til at personen ikke klarer å be om hjelp eller aktivt hindre hjelpere i å bygge relasjoner til vedkommende.

Foto: Thomas Picauly, UnsplashFoto: Thomas Picauly, Unsplash

De etiske og faglige skjønnsvurderingene, - sammen med de juridiske rammene, er til tider mer enn utfordrende. Erfaringsmessig kan det kjennes som man vakler fra den ene grøfta til den andre, hvor alliansebyggingen og motivasjonsarbeidet tar for lang tid, og de negative helsekonsekvensene eskalerer raskere enn vi finner stabiliserende tiltak.

Det vi ønsker, er å hjelpe personen inn i en tilstand hvor han kan ta stilling til egen situasjon. Vi må ikke glemme at relasjoner som i utgangspunktet har vært gode nok, kan destabiliseres av rus og omgang med destruktive miljøer. Det er ikke alltid slik at kommunene har gjort en for dårlig jobb med kontaktetableringen i utgangspunktet.

Samordning og samtidig oppfølging og behandling kan sørge for raske, individuelle og tilpassede tiltak. Samarbeid med fastlege, psykisk helse- og rustjeneste, tverrfaglig spesialisert rusbehandling og spesialisthelsetjeneste kan sørge for at den samlede kompetansen ivaretar ulike hjelpebehov hos personen, og at oppfølgingen blir mer treffsikker. I enkelte saker burde også politiet være en naturlig samarbeidspartner.

Kommunene har plikt til å vurdere bruk av tvang etter bekymringsmelding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk. Denne plikten består i å foreta nødvendige undersøkelser, og vurdere om det skal fremmes sak etter §§ 10–2 eller 10–3. Tvangsplassering er ikke en egen behandlingsmetode, men et virkemiddel for å komme i gang med et behandlingsopplegg. Vurdering av tvang skal alltid være siste utvei når andre tiltak er forsøkt.

Men når er andre tiltak forsøkt? I helseog omsorgsfaglig arbeid vil man av og til oppleve at arbeidet ikke gir tilstrekkelige resultater. Selv godt miljøterapeutisk arbeid gir ikke alltid det resultatet man ønsker. Frustrasjonen er sjelden større enn når vi ikke kommer i posisjon til å hjelpe, og når utfallet er åpenbart, -selv om det er frem i tid, i form av helseskade. I CRPD tredje artikkel om generelle prinsipper, står det under første bokstav: «respekt for menneskers iboende verdighet, individuelle selvstendighet med rett til å treffe egne valg, og uavhengighet».

Vektleggingen av menneskers rett til å ta dårlige valg må veies opp mot individets faktiske viten om at det går til grunne. I en del situasjoner er det derfor påkrevd at vi handler. Respektfull innblanding er ikke synonymt med manglende respekt for individets selvbestemmelse.

 

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim

EHF: 984257503

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.