• Hjem
  • Nyheter
  • Politisk passivitet - en utfordring for rettssikkerheten
Politisk passivitet - en utfordring for rettssikkerheten

Geir Lippestad

Politisk passivitet - en utfordring for rettssikkerheten

På Jubileumskonferansen for SOR, der rettssikkerhet for mennesker med utviklingshemming var tema, holdt Geir Lippestad et foredrag der han satte søkelyset på skjæringspunktet mellom rettigheter, juss og politikk for mennesker med utviklingshemming. Lippestad er advokat og politiker, og bruker erfaringer fra begge roller når han belyser temaet.

Tekst: Mari-Mette Graff, Graff tekstproduksjon

Meningsløse samtaler

Lippestad innledet med å trekke ei tidslinje på nærmere 100 år der god vilje har vært uttrykt, uten at det samtidig har blitt fulgt opp med rettigheter. «Det er ganske hult, og egentlig ganske meningsløst, å snakke om menneskeverd og likeverd hvis man ikke også snakker om menneskerettigheter, likestilling og rettigheter nedfelt i lov.» Lippestad understreker hvordan menneskeverd, likeverd og rettigheter henger sammen, og at rettigheter på den måten blir et parameter på hvordan det egentlig står til med menneske- og likeverd i praksis. Videre minner han om at rettigheter gjennom lovverk vedtas på Stortinget, så rettigheter er politikk.
Lippestad uttrykte forventninger til den nye regjeringen: «Nå har vi fått ny regjering. Det er spennende. Når er det vanlige folks tur, heter det. Det er bra for alle som er opptatt av utviklingshemmede, for utviklingshemmede er vanlige folk med de samme behovene som alle andre helt vanlige folk. Behov for arbeid, skole, kompetanse, et trygt sted å bo, aktivitet, venner og ha en god helse – akkurat de samme behovene som oss andre. Så vanlige folk faller vi inn under alle sammen, det er godt.»

Rettighetsmessig vakuum

Videre synliggjorde han den systematiske diskrimineringen av mennesker med utviklingshemming gjennom et historisk tilbakeblikk på hvordan rettigheter har endret seg. Både i forhold til arbeidslivet og likestilling mellom kjønn belyste han hvordan mennesker med utviklingshemming lever i et vakuum når det gjelder rettigheter. Arbeidslivet nå er regulert med rettigheter og plikter for partene gjennom arbeidsmiljøloven. Denne lovfestingen av rettigheter har blitt til gjennom kamp, det samme gjelder kvinners rettigheter. « Det er ikke sånn at man har sagt i 70 år til arbeidstakere at «vi liker dere» og «vi synes dere gjør en kjempefin jobb». Man har gått videre og gitt rettigheter. Kamp har det vært. Og for hver rettighet som er innført, har det blitt sagt at det koster for mye og at dette vil føre til at næringslivet kollapser og at Norge får for store utgifter. Den samme utviklingen på rettighetssiden har man ikke sett for mennesker med utviklingshemming.»
Lippestad er svært tydelig på sin forventning om at det er de som blir diskriminert mest som må prioriteres når det gjelder å bli løftet først, nå som det er vanlige folk sin tur. « Utviklings-hemmede er den gruppa som er mest diskriminert i Norge i dag. Jeg skal gi noen eksempler på diskrimineringen: Når vi inkluderer alle mennesker med nedsatt funksjonsevne går 85% av dem som går ut fra videregående skole rett ut i ledighet; ikke jobb, ikke dagtilbud. Når det gjelder bolig er den store trenden i kommunene bofellesskap. Uavhengig av om det er bra eller ikke, opplever mennesker med utviklingshemming at det er vanskelig å bli hørt på sine ønsker om egen bolig og retten til å bestemme i den. Opplæringsloven brytes fordi kommunene ikke har nødvendig kompetanse, til tross for lovhjemlet rett til særskilt tilrettelagt undervisning.» Videre snakket han om erfaringer med brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og hvordan gode intensjoner alene ikke er nok til å sikre frie og selvstendige liv. Lippestad belyste en rekke brudd på rettigheter knyttet til beslutningsstøtte, samt bruk av makt og tvang.

conny schneider 3hkKv6WzjcE unsplashConny Schneider, Unsplash

Digital diskriminering

Et annet område Lippestad løftet frem, var konsekvensene ved digitaliseringen av tjenester som bank, NAV og en rekke helsetjenester. Han poengterte at prinsippet om universell utforming av digitale flater tydeligvis ikke kommer til anvendelse, tross lovfesting av dette. Dette bidrar til et digitalt utenforskap som fører til at mange mennesker ikke får tilgang til informasjon og tjenester de har behov for og rett til.
Alvoret i situasjonen er tydelig når han refererer til en nylig rapport fra Riksrevisjonen: «Rapporten er ikke overraskende. Den viser at familier med barn som er utviklingshemmet eller har nedsatt funksjonsevne, ikke har mulighet til å finne ut av de rettighetene man har. Riksrevisjonen påpeker at det er så komplisert å finne ut av rettighetene at man rett og slett blir rettighetsløs. Man må ha et system som gjør at folk ikke bare har rettigheter, men også finner dem, får dem, kan forstå dem og leve etter dem.»

CRPD i norsk lovgivning er ikke nok

Lippestad satte så lys på de utfordringene som er knyttet til innføring av CRPD, FNs menneskerettighetskonvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og spør retorisk: «Hva er det man må innføre for at CRPD skal få kraft? For det å innføre CRPD i norsk lovgivning er ikke nok.»
Han gikk så i dybden på hvorfor det er viktig å få inkorporert tilleggsprotokollen, for å sikre muligheten til prøving av brudd på CRPD i FN´s menneskerettskomité. Han satte også søkelyset på hvordan man er villig til å forplikte seg på internasjonalt samarbeid på en rekke felt, det være seg økonomi, klima eller forsvar, mens man ikke har vært villig til det samme når det gjelder menneskerettigheter for mennesker med utviklingshemming.
Videre refererte han til alle innsigelsene som har kommet fra politisk hold når det gjelder konsekvensene av å inkorporere CRPD i norsk lov. Særlig har det vært fremhevet at man ikke har oversikt over konsekvensene. I følge Lippestad er dette en omskrivning: «Det er ikke riktig å si at man ikke har oversikt over hvilke rettigheter dette vil gi mennesker med nedsatt funksjonsevne og utviklingshemmede. Det har man. Det vil bli mer rettigheter på skole, i arbeid og vedrørende bolig. Det vil bli mye mer fokus på tvang og muligheten for tvang og vergemål. Så man har den oversikten, men man har ikke oversikt over hva det koster. Så dette er et kostnadsspørsmål.»
Lippestad mente videre at det ikke er nødvendig å utrede CRPD ytterligere før man vedtar det. Han var tydelig på at det egentlige spørsmålet er om man vil gi utviklingshemmede mer rettigheter eller ei, og ber politikerne være ærlige på det.
Menneskerettigheter i øverste potens
«Når vi kommer dit at vurderingen av behovet for støtte ikke bygger på en vurdering av en mental kapasitetsvurdering, men behovet for støtte vil jeg si det er menneskerettigheter i øverste potens. Det er behovet den enkelte har for støtte, som skal være førende for hvordan systemet skal bygges opp, og ikke en diagnose.» Lippestad avsluttet med å påpeke at at teknologisk utenforskap representerer et stort rettssikkerhetsproblem og at universell utforming representerer et menneskesyn i et samfunn. Nettopp fordi norsk rettsvesen bygger på de føringer Stortinget vedtar mener han at det er avgjørende å få muligheten til å kunne prosedere saker for FN: «Jeg tenker at man faktisk ikke får gjort veldig mye med den omfattende diskrimineringen før vi har CRPD med tilleggsprotokoll, så man kan gå til FN. Tenk dere den overskriften: «Norge bryter menneskerettighetene». Det svinger og maner til handling.»

 

Neste konferanse: Funksjonsevnekonvensjonen - en konferanse om menneskerettigheter

Kontakt

Kontaktinfo

Daglig leder - Jarle Eknes
tlf: 90758685
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Org.nr: 984 257 503

Besøksadresse

Seljeveien 6
Løren
Oslo

Postadresse

Stiftelsen SOR
Seljeveien 6
0575 Oslo

Fakturaadresse

Stiftelsen SOR c/o
ASR Accounting AS
Postboks 1027
1803 Askim

EHF: 984257503

Epost: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.