Hvis han prøver seg...

Jeg sprutet vann på han. Den gangen på slutten av 90-tallet. Fra en vannflaske. På den unge gutten med autisme. Gutten som plukket opp alle tråder, hår og alt som lignet for å kunne spinne det mellom fingrene. Gutten som knapt kunne gå forbi andre mennesker uten å lugge dem hardt. Ikke for å skade. For å få tak i hår som han kunne «stimme» med. Jeg sprutet vann på han når han var på vei til å lugge meg.

Historien om hvordan vi har behandlet personer med utviklingshemming og/eller autisme er full av svært mørke avkroker. Mye av det er rene overgrep. Overgrep som er begått av folk med makt, helt uten unnskyldninger eller begrunnelser. Historien er også full av utgått metodikk. Metodikk som en kanskje trodde var det beste vi hadde den gang, men som i ettertid har vist seg å være dypt problematisk og selvsagt ulovlig i dag. Bruk av straff ved å påføre folk smerte eller sterkt ubehag har vært blant disse. Jeg har selv som ung ufaglært brukt blending, der vi holdt en klut foran øynene på personen kontingent på problematisk atferd. Jeg har brukt høy lyd med samme formål. Fremdeles er det miljø i USA som bruker strømstøt. 

Det er viktig å understreke at atferden disse metodene ble brukt på, ofte har vært atferd som er alvorlig skadelig for personen selv eller for andre. Det kan være livsfarlig selvskading, eller alvorlige angrep på andre. Alternativene har ofte vært å dope personen ned med sterke medikamenter eller fysiske tvangsmidler som reiming. Det forsvarer selvsagt ikke bruken av denne type straffemetoder.  

«Water mist», altså vannsprut, var også en metode som ble brukt for å påføre folk ubehag når de oppførte seg på en uønsket måte med det mål at personen skulle slutte med dette. Jeg har altså, som vernepleier og riktignok under svært god, nøye og kompetent oppfølging og med tett kontakt med fylkesmannen (dagens statsforvalter) sprutet vann på en gutt for å teste ut om dette var en metode som kunne bidra til et bedre liv for gutten og alle rundt ham. Det viste seg at det var det (selvsagt) ikke. 

Å stå overfor personer som har en atferd som utfordrer deg fysisk og psykisk kan være svært vanskelig. Det kan få deg til å gjøre ting som du ikke bør. Jeg husker selv den gangen min kollega strengt formanet meg til å gå unna, puste ut. Jeg hadde dyttet damen jeg jobbet for hardt ned i sofaen. For hardt. Min kollega så at jeg var på randen. Etter å ha blitt truet med alvorlig vold mange titallsganger de siste timene. «Jeg tar over», sa hun strengt og omsorgsfullt til meg. 

De siste ukene har BA i Bergen skrevet om da André Hammerås filmet i skjul i en bolig for personer med utviklingshemming, og at han mistet jobben da han varslet. Filmen viser at en ansatt spruter på en gutt med autisme med en trykksprøyte etter at han skal ha spyttet på ansatte. Deretter gir den ansatte flasken til Hammerås og sier: «Hvis han prøver seg - du skyter.»

Dette ble Hammerås sin første og siste vakt på stedet som er drevet av Aberia på oppdrag fra Bergen kommune. Episoden ble verken meldt til politiet eller statsforvalteren. Hammerås fikk ikke lov til å jobbe der lengre (ikke han som sprutet heller, selvsagt). Han blir sterkt kritisert for å bryte taushetsplikten ved å filme med sin egen mobil. Men taushetsplikten er aldri absolutt, og må alltid avveies mot den plikten en har til å avverge overgrep. 

«Water mist» vil i alle fagmiljø i dag anses som en krenkende metode for å få bukt med en atferd som utfordrer hjelpeapparatet. Å krenke noen i sin omsorg er straffbart. Av forskning vet vi også at slike integritetskrenkende handlinger gjerne består av flere typer krenkelser i for- og etterkant, noe som gjør kompleksiteten større. Det er også derfor vi trenger TryggEst. 

Jeg har vært borti flere saker der ansatte har brukt mobil for å filme og ta bilder av dem en jobber for, og også i ettertid lagt dette ut på sosiale medier. Det er selvsagt dypt problematisk og bør få konsekvenser i sitt arbeidsforhold hvis dette ikke er avklart på forhånd. Samtidig er det viktig å skille mellom hva og hvordan slike opptak er. 

Å sprute vann på folk med utviklingshemming som har en atferd som andre ikke liker, har en historie. At det kan være effektivt der og da, og at den ansatte kan oppleve å ha kontroll gjennom å bruke slike straffemetoder er forståelig. I tillegg til å være et overgrep, vet vi dog at straff sjelden har gode langsiktige konsekvenser, selv på den atferden en prøver å få bort. 

Jeg kjenner ikke saken til Hammerås fra andre steder enn det som blir beskrevet i BA, men jeg håper at jeg selv også hadde vurdert å filme situasjonen med mitt eget mobilkamera hvis jeg hadde sett noen sprute vann på den en skal yte omsorgstjenester til. Jeg håper også at du vil gjøre det. Når det så sterkt blir presisert at Hammerås har brutt taushetsplikten, så gjør en det vanskeligere både å avdekke, men også å avverge overgrep. Folk skremmes til taushet.

Tjenestene til utviklingshemmede er avhengig av høy faglig kompetanse og etisk og faglig refleksjon. Den gangen jeg brukte straffemetoder var dette nøye overvåket og kontrollert i et kompetent miljø med stor grad av åpenhet om det vi gjorde. Denne praksisen var feil, og i 2023 vet vi bedre. Tjenestene er også avhengig av folk som varsler når enkeltpersoner eller miljø bryter loven eller etablerer krenkende praksiser. De trenger også «djevelens advokater». Folk som stiller spørsmål ved praksisen en driver, selv om det kan være gode grunner til å drive akkurat denne praksisen. Miljø der alle er enige i alt er farlige miljø. 

Jeg kjenner igjen stresset og presset en står i i møte med personer som har en atferd som utfordrer. Jeg kjenner igjen behovet for å gjøre noe. At en tyr til metoder som å sprute vann på folk, kan på en eller annen underlig måte være forståelig fra et individuelt perspektiv, men nettopp derfor er det viktig med fagmiljø som er tydelig på at krenkende praksiser er noe en ikke bruker, der en står sammen om å kunne stå i vanskelige situasjoner og der en får oppfølging, veiledning og korreksjon. Og derfor er det så viktig at André Hammerås får ros og ikke straff når han filmer hendelsen. For taushetsplikten er aldri absolutt.