Når byråkratene mister bakkekontakten

Tekst: Linn Løvlie Slette, rådgiver Stiftelsen SOR, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

PS! Vi har dessverre operert med feilaktige tall i denne saken. Vi har forholdt oss til tall som andre organisasjoner har publisert. Vi beklager dette, og har rettet opp tallene. Det er ikke snakk om 180 funksjonshemmede barn, men 77. 

Det paternalistiske byråkratiet

«Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale 1. januar 1992. Men er det i andre enden typisk norsk å behandle funksjonshemmede dårlig? 

I denne rapporten fra Redd Barna, og denne nylig publiserte rapporten skrevet av Stiftelsen SOR tar barn og voksne med utviklingshemming selv til ordet for at de møtes på en stakkarslig, medlidende og lite respektfull måte. I sistnevnte rapport trekkes «systemet» frem som den store stygge ulven - gjentatte ganger. Det er ekstremt positivt at vi har begynte å involvere de som råkes av «systemets godhet» i fag- og politikkutforming i Norge, men jeg er redd det tar flere år før deres meninger får fotfeste i kommunal tjeneste- og politikkutforming. For selv om vi befinner oss godt inn i året 2020, blir funksjonshemmede generelt, og utviklingshemmede spesielt, oversett og devaluert i saker som angår dem. For «systemet» vet jo såklart best. 

Institusjonalisering!

Om nevnte avlastningstilbud blir effektuert, hvilke signaler sender dette til andre kommuner i Norge? Vil dette legitimere bygging av nye og store boformer for mennesker som trenger ulike former for bistand? Vil Fredrikstad kommune bli en foregangskommune for andre kommuner som tenker økonomi fremfor menneskeverd? Hvilken kompetanse vil et slikt senter tiltrekke seg? Personlig ville jeg som vernepleier aldri ønsket å jobbe på en stor avlastning som dette. Mye fordi vi utdannes til å tenke stikk i strid med tankene som får råde i Fredrikstad kommune, og fordi en slik organisering stiller strenge krav til a) høy etisk bevissthet fra overordnet ledelse, b) faglig og tydelig ledelse, samt c) høy tetthet av kompetente, og høyt utdannede medarbeidere. Og forskning viser at større enheter har vanskelig for å etterleve både a, b og c. Og hva når barna blir større, og behovet for tjenester endrer seg; vil deler av avlastningstilbudet bli omgjort til faste bopeler? Får vi til slutt et skjermet tun for unge og voksne funksjonshemmede? Det er ett ord som står klart for meg. Institusjonalisering! 

Olsen er selvfølgelig ikke enig, da han skriver i sitt innlegg at "Norsk Forbund for Utviklingshemmede beskriver kommunens planer om å samle avlastningen på Furutun som en reinstitusjonalisering av barn med særskilte utfordringer. Dette er en påstand vi ikke kjenner oss igjen i. Det er ikke kommunens intensjon å bygge en institusjon slik mange får assosiasjoner til ved dette begrepet."  Sist jeg sjekket (for få minutter siden) er avlastningstilbud til barn juridisk å regne som en institusjon. Og jeg tror samfunnet forøvrig, utenom Olsen såklart, vil karakterisere Furutun som dette. En institusjon. Kommunens intensjon slår fort sprekker i møte med samfunnets definisjonsmakt. 

En argumentasjonsrekke med gufs fra fortiden

Jeg har spesielt merket meg tre argumenter fra Olsen det er verdt å kommentere. 

1) "Utearealene på Furutun er godt skjermet, med umiddelbar tilgang til Fredrikstadmarka."  - Jon Erik Olsen

Sentralinstitusjonene for mennesker med utviklingshemming lå også godt skjermet, ofte med tilgang til utmark. 

2) "Vår begrunnelse dreier seg om både fag og økonomi. Faglig sett vil vi få et løft ved å samle avlastning på ett sted. Med flere ansatte på et sted vil vi få et styrket kompetansemiljø rundt de sårbare barna."  - Jon Erik Olsen

Hver gang jeg leser saker om samlokalisering av tjenester og bygging av store bofellesskap for mennesker med ulike funksjonshemminger finner jeg argumentasjoner av arten: Økt kompetanse. Større fagmiljø. Høyt faglig nivå. Likevel viser forskning på feltet at dette ikke er tilfellet - snarere tvert i mot. Lars Rune Halvorsen, førstelektor ved Høyskolen i Østfold, argumenterer evidensbasert i sitt avisinnlegg om dette. Både rapporten fra det landsomfattende tilsynet med kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger (2009), og rapporten fra det landsomfattende tilsynet i kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (2016) støtter godt opp om Halvorsen sine argumenter. Førsteamanuensis Britt-Evy Westergård problematiserer også store enheter i denne nylig publiserte artikkelen. 

3) "Fredrikstad kommune jobber etter lovkrav og bryter på ingen måte menneskerettighetene."  - Jon Erik Olsen

Faglig forsvarlighet er et grunnleggende juridisk prinsipp i helse- og omsorgstjenestene. Det er vanskelig å tenke seg at 77 (rettet fra 180) barn får faglig forsvarlig, trygg og individtilpasset hjelp sett i lys av innlegget til Halvorsen, og vedlagte rapporter. Er ikke brudd på faglig forsvarlighet et brudd med loven?

Både barnekonvensjonen og funksjonsevnekonvensjonen er tydelige på at barns beste skal legges til grunn. Barn og funksjonshemmede skal også høres i spørsmål som angår dem. Med mindre Fredrikstad kommune faktisk har snakket med 180 barn (og kommet frem til barnas reelle vilje) og pårørende om opprettelse av et felles avlastningstilbud - der alle mener Furutun er til de nesten tohundre barnas beste - da bryter de kanskje ikke med menneskerettighetene. Inntil Fredrikstad kommune med hånden på hjertet kan fremvise hundre prosent oppslutning rundt samlokaliseringen fra alle impliserte bevarer jeg min tro på at menneskerettighetene systematisk brytes i denne saken - som i så mange andre som angår funksjonshemmede. 

Mindre tjenester, nedgang i sykefravær

Det er heldigvis ikke for seint å snu. I dag (01. mai 2020) kan vi lese i Avisa Valdres (innlegget er dessverre bak betalingsmur) at sykefraværet i Nord-Aurdal kommune er veldig høyt i mange tjenester. I flere år har tjenestene til funksjonshemmede i Nord-Aurdal kommune tronet øverst på listen over høyt sykefravær. Da er det verdt å feste seg ved denne kommentaren til ordfører Knut Arne Fjelltun (Sp): 

– På de områdene som har omorganisert til mindre avdelinger i tilrettelagte tjenester, har det vært nedgang i sykefraværet. Det er interessant og noe som man kan ta med seg i det videre arbeidet. 

Jeg merker meg at Olsen påpeker i sitt innlegg at "Furutun har flere innganger. Barn skal være i mindre enheter og vil derfor være sammen med få personale og andre barn."  Intensjonen er kanskje god, men i realiteten er jeg redd en slik organisering i andre enden vil medføre utrygghet for barna, personalmessig ustabilitet, høy andel ufaglærte i deltidsstillinger og til slutt skyhøyt sykefravær. Hva vil koste mest? Små og stabile enheter med kyndig veiledning fra et nyopprettet ambulant veilednings- og kompetanseteam, eller store enheter med høy turnover? Det er interessant i seg selv at avlastningstilbudet for noen fremstår som en god idé, sett i lys av viruset hele verden angripes av i skrivende stund. 

Ville du godtatt en slik samlokalisering for deg selv, for eget barn, eller for noen som står deg nær? 

Jeg bare spør. 

Mer lesing om saken 

Fredrikstads gigantavlastning er i strid med grunnleggende rettigheter, NFU

Fredrikstad bryter rettighetene til funksjonshemmede barn, NFU

Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne: Ikke korrekt informasjon fra ordfører Nygård, Da DEMOKRATEN