Skip to main content

Jeg skuet hunden på hårene

Du har sikkert hørt ulike varianter av ordtak som forteller deg at du ikke skal dømme noen basert på hvordan de ser ut eller oppfører seg. Men til tross for ordtakenes visdom har vi likevel en hang til å gjøre nettopp det: å putte folk i bås. Og det er akkurat det denne kommentaren skal handle om. 

Dette er en kommentar fra spesialrådgiver Linn Løvlie Slette.
Kommentaren kan gi uttrykk for hennes meninger. 

I min jobb snakker jeg stadig høyt om at vi må være forsiktige med å kategorisere, og at vi må se mennesker foran diagnosen. Men til stadighet møter jeg meg selv i døra, og jeg må innrømme det: jeg har nylig skuet hunden på hårene. Nå skal jeg fortelle deg når det skjedde sist.

“Autisme - fra innsida” 

I NRK-serien «Autisme - fra innsida» blir vi kjent med fire autister; Anton, Flo, Ethan og Murray. Serien skildrer godt hvordan det kan være å leve som autist, og hvordan det påvirker den enkeltes livskvalitet; både på godt og vondt. Serien belyser også helt vanlige egenskaper eller trekk autistiske mennesker kan ha. For eksempel evnen til å skjule disse trekkene (maskering), selvstimuleringsatferd, overfølsomhet for sanseinntrykk, ulike styrkeområder (noen kaller det også særinteresser) og behov for forutsigbarhet og kontroll. Den tematiserer også hvor lett det er å undervurdere, men også å overvurdere andre mennesker. 

Men det viktigste som belyses er likevel dette: ønsket og behovet for å høre til, og å bli sett for den man virkelig er. Foran diagnosen. 

Det er som et eksempel svært interessant å få et dypere innblikk i hvordan autister maskerer, eller skjuler, noen av sine autistiske trekk for å passe inn i samfunnet; men også innad i egen familie. Skammen, eller stigmaet disse folka kan oppleve knyttet til det å være det samfunnet anser som “annerledes” er til og med utmattende for den nevrotypiske TV-titteren. 

Murray 

Selv om serien følger fire ulike personer, er det likevel én ung mann som treffer meg litt ekstra. Nemlig 20 år gamle Murray. Han har mutisme, og har aldri uttrykt seg verbalt. Han kommuniserer gjennom alternative kommunikasjonsformer, og bruker lang tid på å omsette tanker til fullstendige setninger. Som flere av oss trenger han å møtes med god tid, noe som er et knapphetsgode i et stadig travlere samfunn. 

Og det var her jeg skuet hunden på hårene. For basert på måten Murray beveget og uttrykte seg kroppslig på, tenkte jeg umiddelbart at han også måtte ha en eller annen grad av utviklingshemming. Jeg syns til og med det var fint at serieskaperne tok med noen som har denne dobbeltdiagnosen, og jeg tenkte umiddelbart på alle dem jeg har møtt som både har autisme og utviklingshemming. 

Etter noen flere minutter inn i programmet forstod jeg at jeg tok skikkelig feil. Murray har definitivt ikke utviklingshemming (ikke at det er galt, heller). Han er en ung mann uten mulighet til å kommunisere verbalt, som lengter etter å bli hørt: 

“Jeg vil snakke på vegne av folk med autisme, og for mennesker som sliter med å snakke. Alle med autisme bør få anledning til å bidra like mye i verden som alle dem som tror de er intellektuelt overlegne.” - Murray 

Jeg syns også programlederen oppsummerer det ganske fint: “At man ikke kan uttrykke seg verbalt, kan maskere personligheten.” Og dette tror jeg vi særlig bør feste oss ved. Det bør også minne oss om betydningen og viktigheten av tilgang på alternative kommunikasjonsformer. For uten slike hjelpemidler tør jeg ikke engang å tenke på hvordan Murray, eller andre i samme sko, ville blitt behandlet eller levd.  

Serien gir et unikt innblikk i hvordan det et å være autist, og den bør definitivt ses av alle som møter mennesker i ulike livssituasjoner. Av slike serier blir vi klokere - og rausere. 

Murrays film 

Hovedmålet med serien er at de fire hovedpersonene skulle få mulighet til å få sin stemme hørt gjennom film (med filmens virkningsfulle virkemidler), og på den måten vise samfunnet hvordan det er å være dem; både foran og bak diagnosen. Som en smakebit på de fire portrettene legger jeg ved Murrays film fra BBC under. Filmen under er ikke tekstet på norsk, derfor legger jeg ved en omskrevet* teksting hentet fra NRK-serien. 

Omskrevet teksting fra NRK:

Jeg er en autistisk person. Det kan man lett se på meg. Jeg har ingen stemme, men jeg lengter etter å si mye. Hvis du er villig til å lytte, skal jeg prøve å si hvordan jeg har det. Jeg lever i et totalt kaos av informasjon. Hvis det er for mange mennesker i samme rom som meg på en gang, blir det for overveldende for meg å prosessere. Jeg må riste hjernen for å roe den ned. Det er sånn jeg takler det. 

Vannet tar bort smerten min. Fordi vannet gjør det mulig for meg å leve uten at noen stiller spørsmål ved mine evner. Hver dråpe lar meg være meg. 

Før jeg kunne kommunisere gjennom å skrive, husker jeg at jeg ble frustrert over mennesker som var snille, men som ikke forstod at hjernen min er like god som hos de som kan snakke. 

Jeg husker jeg ble fortalt at jeg likte Teletubbies - noe jeg gjorde - men jeg ville videre, og var desperat etter å lese bøker som var passe for min alder. 

Nå har jeg muligheten til å snakke på vegne av folk som meg. Jeg snakker fra hjertet. 

Ikke-verbale mennesker er hyggelige å omgås, fordi vi sanser og opplever verden på en dypere måte enn de som snakker. Fordi vi ikke kan uttrykke følelsene våre med en gang, blir vi heller dypere tenkere. Mennesketittere. 

Vi har de samme drømmene som alle andre. Vær så snill og ikke behandle oss annerledes. Hver av oss er en stjerne som venter på å bli oppdaget, og navngitt på stjernehimmelen. Hvis du anerkjenner evenene våre, så skinner vi sterkere. Vi har så mye å si, vær så snill og hør oss.  

*Vi er kjent med at en del autister er sterkt kritiske til den norske tekstingen i serien, der i blant at det brukes begrep som “person med autisme”, og ikke “autist” eller “nevrodivers”. Omskrivingen over prøver å ta høyde for denne kritikken. Denne kommentaren er også skrevet med veiledning fra eksperter på autisme, men den kan likevel inneholde perspektiv eller setninger som kan være kritikkverdige.  Det beklager jeg.