I fellesskap med andre

Dette er en kommentar fra Stiftelsen SOR sin fagsjef, Cato Brunvand Ellingsen. Teksten gir uttrykk for hans meninger.

Jeg kjenner ikke Elena, men har opp gjennom årene hatt sporadisk kontakt med hennes mor. Denne kommentaren bygger først og fremst på Statsforvalteren i Vestland sin stadfestelse av Bergen kommunes vedtak med avslag på søknad om dagsenterplass. Saken er også omtalt flere ganger i Bergens Tidende, både når avslaget fra kommunen kom og nå når statsforvalteren i Vestland har stadfestet at kommunen ikke trenger å tilby dagsenterplass for å dekke lovens krav. 

Det er godt dokumentert at utviklingshemmede har for lite og for smalt tilbud etter videregående. Alt for mange sitter hjemme uten noen tilbud om aktivitet. For mange er meningsfulle aktiviteter og gode relasjoner en utopi. Heldigvis har det skjedd mye spennende de siste årene. Helt med har fått 200 personer ut i arbeidslivet. VID har sikret at også utviklingshemmede kan ta høyere utdanning. Kommunale dagsentertilbud er, og skal fortsatt være, en viktig arena for mange. Der kan folk oppleve mestring, skape gode relasjoner og også oppleve meningsfulle aktiviteter sammen med andre, slik også formålsparagrafen i helse- og omsorgstjenesteloven slår fast. Mange slike tilbud er strålende fine og helt avgjørende for gode liv. 

Slike dagsentertilbud for ofte nedvurdert, og det er også for mange ikke helt tydelig om dette er et tilbud om arbeid eller om det er helse- og omsorgstjenestetilbud. Bergen kommune omtaler det i henhold til Statsforvalteren som en «serviceytelse», et begrep som var ukjent for meg i denne sammenhengen, og som med dette også plasserer det i et slags lovtomt rom. Det er uansett ikke et tilbud som er lovfestet i seg selv, selv om det underlig nok er slik at kommunene har en lovfestet plikt til å tilby mennesker med demens et dagtilbud. Denne forskjellsbehandlingen av ulike grupper med behov for bistand til å oppleve meningsfulle aktiviteter og gode relasjoner er i seg selv dypt problematisk og er et tydelig utslag av politikeres forskjellsbehandling og diskriminering av personer med utviklingshemming, men det er forså vidt en annen historie enn Elena sin.  

Uansett, plass på dagsenter må søkes på på lik linje med andre kommunale tjenester. Dette har Elena og hennes foreldre også gjort, men Bergen kommune mener hun ikke har behov for dette tilbudet. Elena trenger omfattende tjenester i hverdagen, og har i flere år bodd i barnebolig. På videregående skole har hun fått tilbud om aktiviteter som er tilpasset henne, og foreldrene mener at et dagsentertilbud vil passe godt som en fortsettelse av dette tilbudet. 

Kommunen har altså avslått søknaden om dagsenter og begrunner dette med at det gis tilbud om aktiviteter i regi av boligen (ja, jeg burde brukt et annet begrep, men jeg velger her å skrive det samme som det gjøres i dokumentet fra statsforvalteren som jeg har fått tilgang til). De mener at foreldrene i samarbeid med personalet i boligen kan finne aktiviteter som er positive og nyttige for Elena. Kommunen påpeker altså også, i følge statsforvalteren, at dagsenterplass er en «serviceytelse som er et tilbud til mennesker med diagnosen psykisk utviklingshemming» og at det ikke foreligger noe «rettskrav om tjenesten». Videre hevder Bergen kommune, fortsatt i følge statsforvalteren, at dagsenterplass i første omgang tildeles «de som ikke har andre tjenestetilbud på dagtid og ikke mottar tjenester i hjemmet». 

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at dette er noe kommunen selv definerer. På deres nettsider begrenser altså kommunen sitt tilbud til dem som ikke får «tilpasset aktivitet i bolig», og går enda lengre i dokumentet fra statsforvalteren når de sier at det heller ikke tilbys mennesker som mottar tjenester i hjemmet og på dagtid. Her er det en slående forskjell til eksempelvis Oslo kommune som ikke setter slike begrensninger. I min tid som vernepleier tror ikke jeg at jeg har møtt noen som har tilbud om dagsenterplass som ikke har tjenester i hjemmet (bortsett fra der de fortsatt bor hos foreldrene, og i mange tilfeller får alt for lite tjenester enn de burde fått).

Jeg kjenner altså ikke Elena og heller ikke tilbudet hennes der hun bor. Jeg har ingen grunn til å betvile at hun får et omfattende tilbud som også inkluderer meningsfulle aktiviteter og mulighet til å inngå gode relasjoner med andre. Det er dog mange grunner til at jeg mener begrunnelsen fra kommunen og statsforvalteren er dypt problematisk. Hvis dette blir presedens for hvordan en skal forstå dagsentertilbud, er det mange som går en ensom fremtid i sitt eget hjem i møte. Selv om det er enkelttilfeller der det er svært gode grunner for at alle tilbud og tjenester skal være knyttet til stedet en bor og tjenestene en får der, så må det være unntakene. 

Forståelsen både Bergen kommune og statsforvalteren legger til grunn for å gi Elena avslag på dagsenterplass er et gufs fra fortiden. I tiden med HVPU-institusjoner før ansvarsreformen i 1991 foregikk nesten hele livet innenfor totalinsititusjonens rammer. Selvsagt var en på utflukter utenfor institusjonen, men skillet mellom hjem, arbeid og fritid var ofte helt utvisket. Det er et paradoks at i en tid der vi diskuterer det nye arbeidslivets problematiske sider, med hjemmekontor som nettopp utvisker skillet mellom arbeid og fritid, så diskuteres ikke dette som problematisk av aktørene i denne saken når det gjelder Elena sitt liv. 

Det er vanskelig å forstå annet enn at Bergen kommune og statsforvalteren med sine vedtak bryter med funksjonsevnekonvensjonens paragraf 27 (CRPD), som slår fast at «Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre». Det er heller ikke alltid dagsenter vil være nok for å opprettholde disse menneskerettslige kravene til oss som samfunn, men for mange vil det nok være det. Uansett er det uforståelig at ikke kommune og statsforvalter vurderer artikkel 27 i CRPD i et tilfelle der Elena og hennes pårørende ønsker dagsentertilbud. 

De fleste mennesker trenger å møte andre mennesker i sin hverdag, vi trenger å se andre, samhandle med andre, utfordre oss selv sammen med andre. Jeg vet om personer med utviklingshemming og autisme som får dette tilfredsstilt sammen med fantastiske tjenesteytere som tenker utenfor den vante helsefaglige boksen og klarer å gi et fullgodt tilbud selv om hele tilbudet er knyttet til tjenestene i hjemmet. Dette tør jeg dog å påstå er unntakene. 

Også mennesker med utviklingshemming trenger et skille mellom hjem og jobb, hverdag og helg. Også mennesker med utviklingshemming trenger å treffe andre enn profesjonelle tjenesteytere. Altså på lik linje med alle andre. Det er dette som må være utgangspunktet for vurderinger av søknader om dagsenterplass.  

Dette skillet er også viktig for vår forståelse av utviklingshemmedes liv. Er det tilstrekkelig å gi dem et godt nok helse- og omsorgstjenestetilbud, eller skal vi tilstrebe å legge grunnlag for liv på linje med våre egne?