Hvor mye er et menneskeliv verdt?

Dette er en kommentar fra daglig leder i SOR, Linn Løvlie Slette. Teksten git uttrykk for hennes meninger. 

Og etter alle rystende oppslag i nasjonal og lokal presse om situasjonen til personer med utviklingshemming, hører jeg på nytt ordene til den anerkjente anestesilegen klart og tydelig: 

“Hvor mye er et menneskeliv verdt?” 

Mediesakene om innelåsing, tvangsflytting og en gryende institusjonalisering vitner om feilslått politikk og en kommuneøkonomi i kne. Velferdsstaten brister på høylys dag. 

Og for hvert medieoppslag er det en ting som slår meg: det er så mye vi ikke vet. Det er så mye som av taushetsmessige hensyn ikke kan sies. Derfor må vi også være varsomme når vi hever stemmen. 

Vi skal selvfølgelig kritisere, men vi kan kritisere uten å spekulere, uten å forsterke mistilliten, uten å bidra til å skape enda større ekkokammer. Vi kan kritisere uten å si at alle som jobber ute i tjenestene eller forvaltningen er maktsyke monstre. 

For i det sprekkene boret seg gjennom fundamentet for gode liv, velferdsstaten, gikk det også opp for meg at det er umulig å få øye på alle de menneskelige nyansene som står i spagat mellom verdighet og lidelse. Disse nyansene er grunnleggende dialektiske; en kamp mellom politikk og fag. 

Og i Norge er det utelukkende politikken som har feilet. 

Det sies også at situasjonen vil forverre seg. Den såkalte yngrebølgen får mye av skylda, og KS fronter tydelig at individuelle rettigheter må vike for fellesskapets beste. 

Mennesker med nedsatt funksjonsevne ilegges dermed skylden for sprekkdannelsene i den norske modellen. Som om ikke alt det usynlige arbeidet, stigmatiseringen og diskrimineringen er en tung nok bør å bære fra før.

Debatt på feil premisser 

Vi har alt for lenge lagt premissene for denne debatten i det medisinske ordskifte, og ikke i det menneskerettslige. Det forklarer noe av sprekkene i strukturene som finnes for å holde oss oppe. 

Om vi ikke tar en radikal venstresving ut av byrde-debatten, og inn i likeverds-debatten, vil velferdsstaten falle. Det vil koste enda mer penger og enda flere menneskeliv. 

Min tidligere kollega Cato Brunvand Ellingsen har ofte stilt det retoriske spørsmålet “Er de egentlig mennesker? De derre funksjonshemmede?”

Og som han påpeker er selvfølgelig denne delen av befolkningen også mennesker. Men jeg kjenner på en gryende tvil knyttet til om den norske stat virkelig anerkjenner funksjonshindrede som nettopp det; mennesker. Da hadde CRPD allerede vært en del av norsk lov. 

Drømmen jeg bærer på 

Jeg har fortsatt en drøm om en ny ansvarsreform som ser det menneskelige i mennesket. En reform som hviler på grunnleggende menneskerettigheter og på prinsipper om deltakelse og inkludering, likestilling og ikke-diskriminering.

En reform som setter enkeltindividet i fokus, og som ser personer med utviklingshemming spesielt, og personer med nedsatt funksjonsevne generelt, som noe annet enn en samfunnsmessig byrde. 

Jeg har en drøm om at CRPD skal bli en del av norsk lov. 

Det er den drømmen jeg bærer på, at den nye ansvarsreformen skal skje og at CRPD blir vår juridisk bindende rettesnor. At det må skje. (Fritt etter Olav H. Hauge). 

Så kjære KS og folkevalgte stortingspolitiker, hører dere Mads Gilbert sine ord? 

“Hvor mye er et menneskeliv verdt?”