Skip to main content

Står vi foran et veiskille?

Furutun i Fredrikstad – et gufs fra fortiden!

Mange barn, unge og voksne med utviklingshemming trenger omfattende bistand for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. For at disse skal kunne oppleve at sine menneskerettigheter blir tatt på alvor, på lik linje med alle oss andre, er de avhengig av det viktige samspillet mellom politikk, fag og folk. Dette samspillet synes å ha kollapset i Fredrikstad kommune i disse dager. 

Cato Brunvand Ellingsen, Spesialrådgiver, Stiftelsen SOR

Norge har ratifisert funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) og snart inkorporert den i norsk lov. En av de viktigste konsekvensene av konvensjonen er at vi skal flytte velferden vår fra omsorgsperspektiv til menneskerettighetsperspektiv. Vi skal flytte vårt perspektiv fra systemet til folk. Det er ikke hva som er best for driften som skal styre vår velferd. Institusjoner der en samler mange som trenger bistand utfordrer dette. Institusjoner fremmer gruppetenkning og stordriftsfordeler, ikke relasjoner og personsentrerte tjenester.

Reformen er 30 år 
I år fyller ansvarsreformen 30 år. I 1991 la vi ned institusjonene til personer med utviklingshemming. Utviklingshemmede skulle leve liv på linje med andres liv. På 1980-tallet var målet å reformere institusjonene. De skulle egentlig ikke legges ned, de skulle forbedres. Lossius-utvalget kom til en annen konklusjon. I NOU 1985: 34 Levekår for psykisk utviklingshemmede konkluderte de med at «omfattende befaringer viser at livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene er medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable». Avstanden mellom offentlige målsettinger vedrørende utviklingshemmedes levekår og deres faktiske livssituasjon var alt for stor i følge utvalget som mente at oppbyggingen av nødvendige tjenester utenfor institusjon ville gi et langt bedre tilbud. I 2021, 30 år etter reformen, er det avstanden mellom offentlige mål og kommunale beslutninger som er alt for stor.

Fredrikstad kommune markerer at reformen er 30 år med å gjeninnføre institusjonene. Kommunen skal nå, stikk i strid med alle overordnede føringer samle mange av sine avlastningstjenester i den gamle institusjonen Furutun ved Fredrikstad-marka. Her skal de gi tjenester til omtrent 100 barn og unge. I følge kommunen skal det være plass til omtrent 30 av gangen, selv om skisser viser mulighet for enda flere. Kommunen beskriver tjenestebrukerne som de med størst behov for bistand. De som trenger komplekse tjenester. Aldersspennet, fremdeles i følge kommunen, er fra 5 år til 30 år. Jeg gjentar. 30 barn og unge, fra 5 år til 30 år med omfattende behov for bistand skal samles i en institusjon. En institusjon med mange flere arbeidsplasser. Furutun blir større enn gjennomsnittet på institusjonene som ble lagt ned med ansvarsreformen i 1991. 

Skissene viser både gymsal og opplæringsrom, og rett ved siden av skal kommunen kanskje pusse opp det gamle bassenget. Dette altså for barn som skal være der noen døgn i uken eller måneden. Skal de ikke bruke de fasilitetene de ellers bruker? Det er jo ikke idrettslaget, musikk-laget, skolen, fritidsklubben eller turgruppen som skal ha avlastning. 

Overordnede føringer som barnekonvensjonen og CRPD, som nasjonalt lovverk, som veiledere og tilsyn er ikke noe som skal anvendes av internasjonale menneskerettighetsadvokater i fine dresser. De er laget for at de skal gi føringer for de valgene politikere og fagfolk gjør i sin hverdag. De er laget for å gi beslutningsstøtte til vernepleieren i sin samhandling med Idil med autisme. De er laget for å gi beslutningsstøtte til politikere som må foreta vanskelige valg i en økonomisk presset hverdag. De skal være til hjelp, ikke til besvær.

Fredrikstad kommune har ambisjoner
Fredrikstad kommune har utviklet #LeveMittLiv (Plan for livslange tjenester, livsmestring og levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne 2021–2028). Det er et grundig arbeid som bør inspirere andre kommuner til å gjøre det samme. Særlig legger planen klare føringer for forståelsen av funksjonshemming og tjenesteutvikling. Det er lett å legge merke til en moderne relasjonell forståelse av funksjonshemming, vektlegging av CRPD og også at Positiv atferdsstøtte legges til grunn for tjenesteutvikling. Dette er strålende. Det er ikke mange kommuner som jobber grundig med dette. Det viser ambisjoner. 

I Fredrikstad ønsker en å styrke pårørendestøtten. Det er mange familier med barn med funksjonsnedsettelse som opplever kampen mot systemet som det mest belastende i sine liv. I min masteroppgave undersøkte jeg avslag slike familier får på søknader om eksempelvis avlastning, BPA og annen støtte. Jeg opplever der en for autoritær velferdsstat. Det er avgjørende viktig at Fredrikstad kommune legger vekt på arbeidet en skal gjøre i de nederste trinnene i velferdstrappen. Det er også helt i tråd med tenkningen rundt positiv atferdsstøtte som i følge kommunen skal forankre tjenesteutviklingen. Dette gir et svært godt grunnlag for det videre arbeidet i kommunen. Utenifra ser det ut for å være god grunn for å skryte av arbeidet og ambisjonene til fag, folk og politikk i bykommunen jeg selv er svært glad i etter å hatt noen av mine viktigste år der.

Komplekse tjenester krever grundige vurderinger
Når Fredrikstad kommune, ved administrasjon, politikk og fagforeninger, nå velger å bryte med klare overordnede føringer og dermed muligens også sin egen #LeveMittLiv ved å kjempe for en stor institusjon for barn og unge med funksjonsnedsettelse, må det kunne forventes at det legges til grunn vektige kunnskaps- og verdibaserte argumenter. Verken økonomi eller ansattes perspektiv kan legges til grunn for brudd på menneskerettighetene. 

Administrasjon og politikere må selvsagt vurdere økonomiske argument i sin styring av kommuner. Noe annet ville vært uforsvarlig. Norsk lovgivning legger også vekt på dette. Det er ingenting i sakspapirene til Furutun-saken som godtgjør at å bruke 100 millioner kroner på investeringer i Furutun verken er økonomisk besparende eller fordyrende. I tillegg må det være lov å spørre hvor grensen egentlig går for hvordan en søker å spare penger. På de fleste andre områder vil det sjelden være mulig å bryte med overordnede føringer for å spare penger på denne måten. På hvilke andre områder vil en kommune bevisst velge bort statlige føringer og tydelige faglige anbefalinger i sin planlegging? 

Ansattes arbeidsforhold er en svært viktig faktor for gode tjenester. Ofte kan det virke som tjenestene til utviklingshemmede er kommunenes glemte tjenester. Det er stor mangel på fagfolk og kompetanse. Ansatte i tjenestene står ofte i vanskelige situasjoner, også både fysisk og emosjonelt. Mange steder er ledere fraværende, lederspennet er for stort og mellomledere i disse tjenestene står ofte i en umulig skvis mellom fag og administrasjon. Ikke sjelden hører vi om ledere som jobber dag og natt, som blir sykemeldte eller som gir seg i bransjen. Det er nødvendig at folkene som jobber i disse tjenestene sier i fra om den belastningen de ofte står i. Det er flott at fagfolk og fagforeninger i Fredrikstad går ut og snakker om uholdbare forhold i dagens tjenester. Til tross for at mange tjenestebrukere er fornøyde fremstår det som åpenbart at endring må til. Det er bra at administrasjonen lytter på disse signalene og ønsker å tenke nytt. Problemet er at de tilsynelatende har låst seg til en, gammeldags løsning.

Det er ikke rart om fagfolk og brukere støtter Furutun hvis det er det eneste mulige alternativet til dagens situasjon. Ved å låse seg til en løsning på denne måten, vil det jo ikke være rom for nye innovative løsninger. Argumentene for Furutun må kunne stå på helt egne ben, ikke kun sees opp mot dagens tjenester. Stå på egne ben gjør de selvsagt ikke. Furutun burde aldri vært en aktuell løsning. 

Ingenting gir grunnlag for institusjonsbygging
Det er ingenting som tyder på at store enheter med svært mange ansatte og tjenestebrukere i institusjonslignende bygg fremmer kompetanse og bedre arbeidsforhold. Det er ingenting som tilsier at en må bryte overordnede føringer på området for å bygge tjenester og arbeidsforhold som får ned avvikene og gjør arbeidsforholdene bedre. Det hjelper ikke at kommunen skriver det i sine sakspapirer. I sakspapirene finnes det ingen referanser til forskning, ingen vurderinger av fordeler og ulemper, ingen vurderinger av påstanden om at en skal følge menneskerettighetene, at avvikene vil forsvinne, at kompetanse vil bli bedre. 

Jeg savner også klare henvisninger til vernepleierfaglig kunnskap i vurderingene rundt bruk av Furutun. Hvordan er de vernepleierfaglige argumentene for å bryte så klart med intensjonene i ansvarsreformen? Hvor er de faglige argumentene for at tjenesteytingen blir bedre i en stor enhet? Det er meg bekjent lite klinisk forskning konkret på avlastningstjenester, men det kan være naturlig å se til forskning på tjenester generelt. Særlig siden Fredrikstad skal legge PAS til grunn for sine tjenester er forskningen her interessant. Aktiv støtte er en viktig og likeverdig del av tenkningen rundt positiv atferdsstøtte. Det finnes godt faglig belegg for at aktiv støtte gir gode tjenester. Det er flott at Fredrikstad kommune ønsker å utvikle dette i sine tjenester. 

Det er forsket mye på aktiv støtte og hva som skal til for å implementere aktiv støtte på en god måte. Forskningen har også sett på faktorer som ledelse, sammensetting av tjenestebrukere og størrelse/ antall tjenestemottakere i den enkelte enhet. Det kan ut i fra denne forskningen se ut for at tjenester med 7 eller flere tjenestemottakere er knyttet til dårligere kvalitet på tjenestene. Slik forskning skal en alltid være forsiktig med, særlig å overføre fra en setting til en annen, og mellom land og kultur, men det er grunn til å tro at jo flere tjenestebrukere og jo flere ansatte det er i en virksomhet, jo vanskeligere er det å implementere god aktiv støtte. Et poeng fra meg her er jo selvsagt at en uansett må se bygget og tjenester i en sammenheng. En kan ikke først si at en skal ha et slikt bygg, for så å si at en skal fylle det med tjenester.

Hvorfor de store forskjellene mellom barnevern og pleie og omsorg?
NOU 2016:17 som gjennomgikk rettighetene til utviklingshemmede gjennomgikk også dagens avlastningstilbud med et kritisk blikk. De gikk ikke inn for å legge ned avlastning, men de mente at det burde gjøres endringer. Blant annet mente utvalget, som enda ikke har fått konkret politisk oppfølging på nasjonalt nivå, men som brukes som viktig grunnlag for #LeveMittLiv, at en burde se mer til barnevernområdet når det gjaldt krav, utforming og tilsyn med avlastningstilbud til barn med funksjonsnedsettelse. Det finnes ikke lovfestet krav til størrelse på barneverninstitusjoner heller, men maksimal størrelse på statlige barneverninstitusjoner i dag er 10 plasser, gjerne fordelt på 2 eller flere grupper/ avdelinger. 

Et viktig spørsmål da blir naturligvis hvorfor barn med funksjonsnedsettelse som skal i institusjon skal behandles annerledes enn barn innen barnevernet? Hvis et barn i Fredrikstad med funksjonsnedsettelse skal plasseres i en barneverninstitusjon vil denne da komme til et sted med maksimalt 10 plasser, mens hvis samme barn skal på avlastning innen pleie og omsorg vil en kunne komme på et sted med 20 – 40 plasser. Fredrikstad kommune beskriver stor grad av kompleksitet i målgruppen for sine avlastningstjenester. Det er underlig at barn skal behandles ulikt på denne måten. 

Hvordan kom vi hit?
Det er god grunn til å reflektere over hvordan vi kom hit. Hvorfor står ulike miljø så sterkt i mot hverandre i striden om Furutun? I Fredrikstad Blad kan vi lese det ene innlegget etter det andre om planene. Vi ser også tendensene i andre kommuner. En ønsker å slå sammen, bygge større enheter. Er historien fra HVPU glemt? Har generasjonsskiftet i kommunene ført til at de nye ansatte, både i administrasjon og tjenesteyting, mangler kunnskap om institusjonaliseringens farer? Mangler det kunnskap og kompetanse, eller blir folk kjørt så hardt i velferdstjenestene at de ikke evner å heve blikket ut over de daglige bekymringene? Er konsulentselskapenes rapporter med økonomiske sammenligninger på tvers av kommuner blitt for dominerende i beslutningsprosessene? Klarte aldri kommunen å flytte seg fra en medisinsk modell til en relasjonell modell? Spørsmålene er mange. Jeg håper det blir tid og mulighet til å analysere dette. 

Innovasjon i omsorgen
Jeg tok vernepleierutdanningen min i Fredrikstad i årene etter reformen. Jeg er dypt farget av mine år i byen. Den gang ønsket mange å legge ned utdanningen. På den første forelesningen jeg var på, ble det sagt at jeg tilhørte det siste kullet med vernepleiere. Vernepleiere var en anakronisme ble det hevdet. Vi var institusjonsskadd, kun egnet til å jobbe i HVPU. Det kan være at noen i Fredrikstad nå nok en gang vil hevde at jeg er blitt en anakronisme, at jeg har en foreldet måte å tenke på. At institusjon er den nye normalen. Jeg er svært stolt over veien utdanningen min tok etter reformen. Jeg er stolt av at vi ble gode på tjenester utenfor institusjon. Reformen ble forbilde for en utvikling fra institusjon til hjem. Til «på lik linje». Forbilde for utviklingen på andre områder. Som NOUen «Innovasjon i omsorg» fra 2011 så tydelig skriver: «Mange av de innovative løsninger og grep som bør tas i den kommunale omsorgstjenesten, kan rett og slett være å overføre erfaringene fra 90-tallets ansvarsreform».

Furutun fremstår slik det presenteres i media og i sakspapirer som et gufs fra fortiden. Jeg oppfordrer kommunen til å anvende overordnede føringer til det de skal anvendes til, beslutningsstøtte i vanskelige dilemma. Med erkjennelsen av at noe må gjøres, engasjementet som vises knyttet til avlastning og pårørendestøtte i kommunen, #LeveMittLiv som godt grunnlag for utvikling og 100 millioner i investeringsmidler ligger forholdene til rette for et spennende utviklingsarbeid som kan gjøre Fredrikstad til en foregangskommune. Furutun kan ikke være et premiss for videreutvikling av tjenester. Slik det foreligger nå kan Fredrikstad kommune bidra til institusjonalisering langt utenfor kommunens grenser. Legg bort planene om Furutun, legg fag og føringer til grunn for et spennende involverende utviklingsarbeid der folk og fagfolk får de viktigste rollene. Dette får dere til.