Skip to main content

Et lite stikk i koronaens tid

Det har gått 9 måneder siden ordet Korona – i en eller annen variant, kom på alles lepper. Landet «stengte ned», noe som førte til at skoler stengte, dagtilbud stengte, det meste av fritidstilbud stengte, vi fikk hytteforbud osv. Ordene hjemmekontor og hjemmeundervisning ble noe alle måtte forholde seg til. Vi sto med ett midt inne i en nasjonal dugnad, vi klappet for helsepersonell og begynte å oppsøke digitale konserter. Vi begynte også med digitale møter, og etter ni måneder er det mange som undrer seg over om denne nye digitale hverdagen har kommet for å bli. De første dagene gikk vi rundt i en litt apokalyptisk transe, vi sjekket smitteutviklingen i Norge og verden flere ganger om dagen. Vi begynte så smått å etablere nye rutiner knyttet til hygiene og vi skulte bekymret på de som var så uheldig å hoste i armkroken.

Skrevet av Bernt Barstad - stolt vernepleier (Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.).

Etter at samfunnet stengte ned, begynte jeg så smått å undre meg hvordan det egentlig går med de flotte menneskene jeg jobber med og for. Som spesialvernepleier ved Habiliteringstjenesten for voksne opplevde jeg en overgang fra en nokså hyperaktiv hverdag til total stillhet. Jeg begynte å høre rykter om besøksforbud og at enkelte tjenestemottakere ikke fikk forlate hjemmet sitt osv. Kort sagt fikk dette meg til å tenke over hvorvidt de jeg jobber med og for egentlig har det så bra, og ikke minst om de faktisk blir utsatt for uhjemlet tvang. Disse tankene førte til at jeg skrev artikkelen «Miljøarbeid i koronaens tid» som ble publisert på Samordningsrådet sine hjemmesider.

Sist sommer kunne VG avsløre at 133 kommuner hadde innført besøksstans for mer enn 2400 utviklingshemmede som bor i bofellesskap, en praksis som i de langt fleste tilfeller ikke var hjemlet i noe lovverk. Avsløringa i VG skapte mye støy i media, og for meg var det en bekreftelse på at det jeg skrev om i «Miljøarbeid i koronaens tid» hadde noe for seg.

Nå er vi midt inne i det som blir kalt den andre smittebølgen, vi får tidvis meldinger om at det kan bli ganske stygt fram mot påske, eller vi får meldinger om at det også vil komme en tredje smittebølge. Folk er lei! De fleste er lojale mot smittevernreglene, men like fullt er folk lei. De aller fleste av oss evner langt på vei å se at en dag tar det slutt, at en dag kan vi igjen klemme hverandre, droppe munnbindet og dra på fotballkamp sammen med 10 000 andre tilskuere. Jeg er redd utviklingshemmede ikke er like tålmodige, men jeg kan ikke annet enn å tro og håpe at de som jobber på «gulvet» mestrer å motivere sine tjenestemottakere til å stå hele distansen.

Et lite stikk

Denne artikkelen handler om et lite stikk, eller litt mer presist to små stikk. Eller vaksinering som vi også kan kalle det. 27. desember ble Svein Andersen den første som ble vaksinert mot korona i Norge. Etter han venter resten av Norge. Hvis vi er heldige er vi alle vaksinerte i løpet av 6 – 9 måneder.

Vaksinering er en vanskelig balansegang, det er i utgangspunktet frivillig, samtidig er det uttalt mål at størst mulig andel av befolkningen blir vaksinert. Dette blir en utfordring, hva kan og bør tjenesteytere gjøre for å sikre at flest mulig tjenestemottakere lar seg vaksinere. Hvilke lover for samtykke gjelder for vaksinering og hvilke plikter har den enkelte tjenesteyter?

Hvilke holdninger til vaksinering kan man forvente fra tjenesteytere

Det er uttalt mål og utvetydige helseråd fra myndighetene at flest mulig skal vaksineres. Jeg mener at vi kan – og bør, forvente at tjenesteytere stiller seg lojalt bak disse rådene. Dette betyr at tjenesteyterne skal framsnakke vaksinering. Dette betyr at tjenesteytere som er kritiske eller endatil negative til vaksinering, skal la disse holdningene bli igjen hjemme når de er på jobb. Dette betyr kanskje til og med at tjenesteytere som ikke ønsker å vaksinere seg, ikke skal fortelle dette til tjenestemottaker, heller ikke på direkte spørsmål fra tjenestemottaker.

Hvordan formidle vaksinering til tjenestemottaker

«Jeg skal ikke vaksinere meg. Den har så mange bivirkninger!» Disse ordene ble ytret av en av mine pasienter. En oppegående ung mann, med lett utviklingshemming og ADHD.

Dette er ikke en uvanlig frykt, og man trenger ikke å ha en utviklingshemming for å føle på denne frykten. Det er mange historier på nettet, bivirkninger synes å få større plass enn hvilken effekt vaksinen eventuelt måtte ha. Jamfør det jeg skrev over, så må man nesten forvente at tjenesteyterne forholder seg til helsemyndighetene sine mål om at flest mulig skal vaksinere seg. Dette betyr ikke at man skal overtale de som er usikre, det betyr at man skal informere dem.

Jeg hadde en fin samtale med pasienten som var skeptisk til vaksine. Han ble møtt på at vaksinen hadde bivirkninger, men jeg forklarte at den mest vanlige bivirkningen var at det ble vondt på stikkstedet. Han ble forklart at de aller fleste ville kjenne en smerte dersom de trykket på stikkstedet, noen ville oppleve at armen ble øm, man kunne hovne rundt stikkstedet osv. Han spurte om det var som BCG-vaksine, jeg forklarte at en vanlig reaksjon på BCG-vaksinen var et verkende sår på stikkstedet, noe som ikke ville skje med koronavaksine. Videre forklarte jeg at på grunn av hans jobb – han jobber på et sykehjem, så ville jeg anbefale han å vaksinere seg, fordi han da slapp å påføre andre smitte.

Etter denne korte oppklarende samtalen, hvor jeg også poengterte at det var frivilling, ombestemte han seg og sa at han nok kom til å vaksinere seg.

Folkehelseinstituttet sin hjemmeside finner dere daglige oppdateringer. Når dere vet hvilken type vaksine som er aktuell for deres tjenestemottaker, anbefaler jeg at dere innhenter fakta derfra. Dette være seg fakta om hvorvidt man skal vaksineres en eller to ganger, eventuell tid mellom hver gang, hvilke bivirkninger som er mest vanlig, forsiktighetsregler osv. Det kommer stadig nye vaksiner og prioriteringer, slik at det vil være best å hente «dagsfersk» informasjon fra FHI med jevne mellomrom.

Foto: CDC, PexelsFoto: CDC, Pexels

Frivillighet?

Det er viktig å understreke at selv om vaksinering skjer frivillig, så skal samtykket være informert. Dere bør med andre ord også drøfte med tjenestemottaker hva det innebærer å ta en vaksine, ikke bare hvilke konsekvenser det har å ikke ta den.

Hvis dere er usikker på om tjenestemottaker er samtykkekompetent når det kommer til vaksine, så bør dette avklares før man går videre. En måte å sjekke dette på er å stille tjenestemottaker noen kontrollspørsmål som for eksempel: Vet du hvorfor du vaksinerer deg? Vet du hva som kan skje om du ikke vaksinerer deg? Hva kan du om korona?  

Vaksinasjon er omfattet at begrepet «helsehjelp» i pasient- og brukerrettighetsloven (pasientrettighetsloven) § 1-4 bokstav c Av loven framgår det også hvem som kan samtykke til helsehjelp. Hovedregelen er at pasienten selv skal samtykke. I tillegg er det særregler som er aktuelle for pasienter som av ulike grunner ikke selv kan samtykke.  Om en personen over 16 år motsetter seg vaksinasjon, er det pasientrettighetsloven kap. 4a som regulerer handlingen. For barn gjelder følgende bestemmelser.

Om pasienten er under 18 år, har pårørende en sentral rolle, og dette reguleres av pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 4-5. For helsehjelp generelt for barn under 12 år, er det innehaver(e) av foreldreansvar som har rett til å samtykke. Foreldre uten foreldreansvar kan ikke samtykke til vaksinering. For vaksiner utenom barnevaksinasjonsprogrammet, må begge med foreldreansvar samtykke i tilfeller der barnet har to personer med foreldreansvar. Merk at alle barn over 7 år i størst mulig grad skal medvirke i beslutningen. Oppnevnt verge for mindreårig kan være tillagt samme myndighet som den med foreldreansvar etter vergemålsloven § 17 andre ledd.

For barn mellom 12 og 16 år, her gjelder det samme som for de under 12 år.

Ungdom over 16 og under 18 år samtykker selv til helsehjelp. Dersom ungdommen ikke er samtykkekompetent, kan foreldre/andre med foreldreansvar samtykke.

Om barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

  Samtykkekompetent Ikke samtykkekompetent
Opp til 12 år Begge med foreldreansvar (hvis 2) Begge med foreldreansvar (hvis 2)
12-16 år Begge med foreldreansvar (hvis 2) Begge med foreldreansvar (hvis 2)
 16-18 år Samtykker selv Den/de med foreldreansvar
Over 18 år Samtykker selv Pasientrettighetsloven kap 4a-3

Dersom vedkommende er over 18 år og vurderes å ikke ha samtykkekompetanse så sier Helsedirektoratet i et brev til landets statsforvaltere og kommuner, datert 18.01.2021 følgende (ref 21/1071-1 fra Helsedirektoratet):

Helsedirektoratet antar at det i all hovedsak ikke vil være aktuelt å vaksinere personer som motsetter seg vaksineringen, selv om disse mangler samtykkekompetanse.
Dersom det i enkeltstående tilfelle etter en konkret vurdering likevel vurderes å vaksinere personer i denne gruppen, kan vaksineringen kun gjennomføres hvis de strenge vilkårene i pbrl. § 4A-3 er oppfylt.

Det er for det første et krav at tillitsskapende tiltak har vært forsøkt. Hensikten er å få personen til å forstå at det er i vedkommendes interesse å motta vaksinen. En trygg behandlingssituasjon med kjent helsepersonell er ofte av avgjørende betydning i det tillitsskapende arbeidet.

Dersom helsepersonellet ikke når frem med tillitsskapende arbeid, kan det fattes vedtak
dersom følgende vilkår er tilstede:

  1. en unnlatelse av å gi vaksinen kan føre til vesentlig helseskade for personen, og
  2. vaksinen anses nødvendig, og
  3. tvangstiltakene står i forhold til behovet for vaksinen.

I tillegg må det vurderes at vaksineringen etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart
beste løsningen for personen. Den (legen) som er faglig ansvarlig for vaksineringen må foreta en individuell vurdering av om vilkårene er oppfylt.

Verge sin rolle knyttet til vaksinering av personer over 18 år

Vergen har i utgangspunktet ingen rolle i spørsmål knyttet til helsehjelp. Helsehjelp til personer som ikke selv kan samtykke, besluttes av den som yter helsehjelpen. Det kan innhentes uttalelser fra nærmeste pårørende for å eventuelt avklare hva som kan være i pasienten sin interesse, men det er ikke slik at det er nærmeste pårørende som beslutter helsehjelp.  

Pårørende som ikke ønsker at tjenestemottaker skal vaksineres

Som nevnt over kan det innhentes uttalelser fra nærmeste pårørende for personer som ikke kan samtykke, men disse uttalelsene skal altså bidra til å avklare hva man tror er i pasientens interesse. Pårørende kan med andre ord uttale seg om hva de tror er pasientens mening om vaksinering, men de kan ikke uttale seg om hvorvidt vedkommende skal motta vaksine eller ikke. Det ansvaret hviler på helsepersonellet som utøver helsehjelpen.

Hvordan håndtere tjenestemottaker som ikke er vaksinert?

I utgangspunktet kan man ikke gi differensierte tjenester til tjenestemottakere avhengig av om de er vaksinerte eller ikke. Det betyr ikke at dette ikke kan få en betydning for tjenestemottakere i framtiden.

Slik situasjonen er i dag, er det et ønske at befolkningen vaksineres, men det er frivillig hvorvidt man vil la seg vaksinere eller ikke. Jeg kan ikke se at det foreligger noen hjemmel for å håndtere vaksine som noe annet enn en privatsak. Det har dog kommet saker i nyhetsbildet som kanskje tilsier noe annet. I en sak fra Dagsavisen fra 4. desember i fjor drøftes såkalte vaksinebevis, i ingressen til den saken står det:

«Vaksinebevis for å komme inn på pub, fotballkamp eller fly? Flyselskap vil kreve bevis for at passasjerer har fått koronavaksine – kan det samme kravet bli stilt for å komme inn på sportsarenaer, restauranter og kinoer? Det diskuteres blant annet i Storbritannia».

I artikkelen nevnes også at et vaksinepass vil gjør det lettere å arrangere konserter, festivaler og andre store folkeansamlinger. Det foreligger også lignende saker i andre medier, hvor blant annet et felles vaksinebevis for EU diskuteres. Bakgrunnen for dette er at et slikt pass vil gjøre det lettere å ferdes mellom land uten å måtte i karantene. Dette betyr at det kan komme krav om vaksinebevis for å delta på enkelte aktiviteter. Ut fra dette kan vi anta at det kan få konsekvenser også for tjenestemottakere som ikke er vaksinert om de ønsker å reise, delta på offentlige aktiviteter etc.  Med dette forbeholdet er det likevel feil å yte differensierte tjenester ut fra om tjenestemottaker er vaksinert eller ikke. Dette står selvsagt ikke i veien for at det tas nødvendige forbehold ved mistanke om smitte.

Tjenesteytere som ikke vaksinerer seg

Det foreligger ikke krav om at tjenesteytere skal vaksinere seg, det foreligger heller ikke krav om at tjenesteytere skal informere om de vaksinerer seg eller ikke. Dette kan virke å stå motsetning til det jeg skrev tidligere om forventning om hvilken holdning tjenesteytere skal ha til vaksinering. Det jeg mener å si er at det er forskjell på hva du mener privat og hvilke holdninger du kan gi uttrykk for når du er på arbeid. Det kan imidlertid ikke underslås at det er et stort etisk dilemma om man velger å ikke vaksinere seg om man jobber med mennesker som ofte har underliggende sykdommer og dermed er i risiko for komplikasjoner ved en eventuell koronasmitte.