Er KS den største bremsen for likestillingen av funksjonshemmede i Norge?

Tekst: Torsten Lerhol, Regionssjef for medvind Assistanse

Innslaget tok meg rett tilbake til en av de mest horrible debattene KS hadde under Arendalsuka. Debatten hadde det klingende navnet «Skal retten til tjenester hjemme være absolutt?». Det begynner med en professor som forteller at vi som samfunn ikke vil klare å gi tjenester slik vi gjør i dag. Andelen yngre som mottar tjenester i hjemmet skyter i været, og problemet er de yngres høye forventninger og krav. Hva er så løsningen?

 

Mellom linjene sier han at flere av oss yngre må på institusjon. Vi kan ikke forvente den friheten vi har i dag. Det er ikke nok ressurser til oss, verken menneskelige eller økonomiske. Kampen for å få folk ut av institusjoner og inn i samfunnet på 90-tallet, har tydeligvis forduftet fra erindringen.

 

Innlegget er basert på tall fra tilstandsrapporten «Der folk bor», Status kommune 2024. Slike rapporter er nyttige, når tallmaterialet benyttes riktig. Problemet er når mottaker, i dette tilfellet KS, leser tallene som fanden leser Bibelen, og presenterer løsninger deretter.

 

Jeg betviler ikke faktagrunnlaget. Men i fremleggelsen sauser professoren sammen «yngre» som alle under 80 år, som har behov for en tjeneste i hjemmet; BPA, hjemmesykepleie, rus & psykiatri, rehabilitering, osv. Uavhengig av gruppenes ulike behov, presenteres det mellom linjene kun én løsning: institusjon, større boenheter, eller å klare seg selv.

 

Etter påfølgende paneldiskusjon var jeg ikke i tvil om at dette var linjen KS ønsker å legge seg på. Styreleder i KS, og en kommunedirektør omtalte professorens innlegg som om han skulle vært Messias. Det virket som de var åpne for å samle folk i større boenheter, stuet vekk fra samfunnet. Det var kun fokus på utfordringene rundt økonomi og manglende personell, og lite drøftelse rundt potensielle løsninger eller gevinstene av tjenester i hjemmet.

 

Hva med alle ufaglærte som kommer inn i arbeidslivet på grunn av at folk har tjenester i hjemmet? Hva med de som er utenfor arbeidslivet med en restarbeidsevne som kan benyttes til å gi folk mulighet og frihet til å leve et selvstendig liv?

 

Tilsynelatende i motsetning til resten av panelet, sa påtroppende generalsekretær i LHL det brilliant da han ble gitt ordet: «Tallene du viser skremmer meg ikke, de gjør meg glad. Dette er beviset på at den politiske retningen som ble satt på begynnelsen av 90-tallet faktisk fungerer.».

 

Det er flere tegn på at KS er den største bremsen for likestillingen av funksjonshemmede i Norge:

1. KS er paraplyen og samarbeidsorganisasjonen for alle norske kommuner. De har en enorm påvirkningskraft på hvordan kommunene tolker og utøver sitt tjenestetilbud. Fremfor noen kunne de fremsnakket mulighetsrommet, undervist kommunene i tjenester som BPA, og vært en våpendrager i kampen for innbyggernes grunnleggende rettigheter. Det har de til nå ikke vært.

2. KS burde deltatt aktivt i ordskiftet rundt innbyggernes tjenester, og da ikke bare de institusjonsbaserte. Jeg vet om flere arrangementer hvor KS har takket nei til å delta i debatter. Dette er skadelig for selve debatten, og for demokratiet for øvrig. De skal åpenbart få lov å mene som de gjør, at flere med behov for hjemmetjenester burde vært på institusjon, men møt oss i ordskiftet. Tål å høre andres løsninger og meninger, istedenfor å rope inn i et ekkokammer av kommuner med manglende personell og dårlig råd. Innflytelsen KS utøver må tas på større alvor.

3. KS har aktivt jobbet mot å ta FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) inn i menneskerettsloven, hvor vi finner kvinne- og barnekonvensjonen. Dette på tross av at et ekspertutvalg nylig har konkludert med at tiltaket vil ha begrensede rettslige konsekvenser. Ikke nok med det: Et overveldende flertall av kommunene som har svart på høringen av utvalgets utredning støtter å ta konvensjonen inn i lovverket. Her er KS på kollisjonskurs med dem de selv skal representere. I et feilslått forsvar for kommunenes selvråderett, overser KS at mange kommuner er opptatt av å sikre innbyggernes rettigheter.

 

Som tidligere kommunestyrepolitiker og stor tilhenger av kommunenes selvstyre, skulle jeg ønske at KS ikke fremstår som en brems for likestillingen av funksjonshemmede. Det er ute i kommunene at tjenestene skjer, og jeg skjønner at det kan være belastende for enkelte kommuners trange budsjetter. Kjemp da heller med oss, for innbyggerne deres, kjemp for å finne løsninger, for større rammetilskudd, for innovative og tekniske nyvinninger som gjør at folk kan fortsette å få være mennesker, være frie, og å bo i hjemmet sitt.

 

Kjemp for å få folk i arbeid og holde dem der, for å gi et verdig liv der enkeltmennesket kan være en ressurs for storsamfunnet. Det er kun i et likestilt samfunn, hvor vi ser og tilrettelegger for utnyttelsen av alles ressurser, at vi virkelig kan finne løsningen på utfordringene vi møter sammen i fremtiden.

--
Dette innlegget ble først publisert på Torstein Lerhols private Facebook-side.