Du ser det ikke før du tror det (eller har kunnskap til å se det)

Jeg hadde mannet meg opp før jeg gikk de to trappene ned på sjefens kontor. Jeg ville snakke med henne om noe jeg opplevde som ugreit i bofellesskapet jeg jobbet i. Jeg husker jeg sa noe sånt som dette:

“Morten skriker og vifter febrilsk med armene når jeg viser bildet av Kari og sier at det er hun som skal hjelpe han opp i morgen. Jeg opplever at han ikke vil at Kari skal hjelpe han. Kanskje vi kan gjøre noe med det?”

Den konstituerte avdelingslederen tittet over brillekanten og la armene i kryss over brystet og svarte: 

“Morten kan virkelig ikke bestemme hvem som skal jobbe inne hos ham. Sånn kan vi ikke ha det her!”

Jeg prøvde å legge til: 

“Men. Han blir jo helt svart i øynene, og han rister med hodet. Han virker redd når jeg snakker om henne.”

“Han kan ikke bestemme det, Linn. Var det noe annet?”, sa hun i det hun snudde seg fra meg, og begynte med noe på datamaskinen sin. 

Jeg gikk ut fra kontoret hennes og sukket. Og den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvorfor Morten utviste så sterk motstand mot Kari. I tillegg er jeg fortsatt lei meg for at jeg verken hadde mot eller kunnskap nok til å stå i det ubehagelige. 

En rettsikkerhetsutfordring 

Og akkurat dette er en rettssikkerhetsutfordring i tjenestene til personer med utviklingshemming. For lav kompetanse i tjenestene truer retten den enkelte har til å være trygg. Dessverre viser dette avisoppslaget at vi har sviktet igjen (innlegget er bak betalingsmur). 

I saken fra Grimstad kan vi lese om to kvinner med utviklingshemming som over en periode har blitt utsatt for grov vold av en mannlig ansatt. 

Blåmerker. 
Brudd i ribbein. 
Hevelse i ansiktet. 
Slag. 
Knyttet neve. 
Gråt.

I avisoppslaget kan vi også lese at mannen, som har erkjent voldsbruken til politiet, hevder at handlingene kan ses på som en form for grensesetting. La meg gjøre det helt klart: vold og trusler om vold eller lignende ubehag er ikke grensesetting. Det er ulovlig, og et stort folkehelseproblem. 

Vold, overgrep og omsorgssvikt mot risikoutsatte voksne skal aldri, under noen omstendigheter, aksepteres eller legitimeres. Som samfunn har vi et særlig ansvar for å verne om de av oss som ikke kan, eller klarer å stå opp mot slik urett. Norske kommuner er også forpliktet til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep (jf. helse- og omsorgstjenesteloven §3-3 a). 

TryggEst - et voksenvern

Heldigvis finnes det kunnskapsbaserte metoder som både bidrar til å forebygge, men også å avdekke uverdige forhold. TryggEst er en slik helhetlig modell som skal hjelpe kommunene med å organisere arbeidet rundt voksne innbyggere som ikke klarer å beskytte seg selv, og som står i særlig risiko for å oppleve ulike krenkelser.  

Innføring av TryggEst er et riktig, og helt grunnleggende steg på veien mot et bedre samfunn for denne delen av befolkningen. Men vi trenger også en felles oppvåkning ute på gulvet, og en grunnleggende fenomenforståelse knyttet til hva vold og overgrep er, hvordan det kan se ut (være seg fysiske, emosjonelle, psykologiske og materielle tegn) og hva man skal gjøre om man er i tvil. Vi kan ikke vente på at TryggEst skal etablere seg i alle landets kriker og kroker før denne kunnskapen gjøres kjent for folka ute i tjenestene.

I lys av dette reiser det seg et strukturelt spørsmål. For hvordan kan vi rigge systemer og strukturer på arbeidsplassen som har til hensikt å forebygge at folk som er avhengige av velferdsstatens hjelpende hånd, ikke utsettes for uverdig mellommenneskelig kontakt? 

Som jeg nevner over er økt kunnskap et godt middel mot dette målet. Et eksempel er kunnskapen om at taushetsplikten aldri er absolutt, og at vi er forpliktet til å avverge straffbare forhold. Her vet vi likevel at det kan oppstå flere dilemmaer. Om man varsler om en bekymring, og i den forbindelse utgir personopplysninger basert på en skjønnsmessig vurdering av situasjonen, og det senere viser seg at man har tatt feil, skal man ikke straffes for det. Her er mange redd for å tråkke feil, og unnlater dermed å melde fra.

I tillegg til en generell kunnskapsheving, må vi også jobbe med folks holdninger. Et refleksjonsspørsmål man kan reise i kollegiet kan være: "tilfredsstiller jeg eget maktbehov ved å ha makt over andre?”.

Samtidig er det et ledelsesanliggende å sørge for at de ansatte har det fint på jobb, og at de føler seg ivaretatt når det stormer (mer om ledelse og kollegastøtte kommer i en egen fagartikkel i neste uke). 

Vold, trusler om vold, seksuelle overgrep eller andre forsømmelser skal aldri aksepteres. Og jeg mener også at utøveren alltid skal ansvarliggjøres for sine handlinger. Her vil jeg likevel legge til at utøveren alltid er noe mer enn en voldsutøver, og at også hen skal møtes med verdighet og respekt. 

Uansett. 

Historien om de to kvinnene fra Grimstad rører meg dypt. Mye på grunn av at de ikke har mulighet til stå opp for seg selv. Jeg berøres også fordi historien vitner om et system som ikke fungerer. Samtidig blir jeg ille til mote fordi jeg veit at de ikke er alene om å oppleve slike krenkelser. 

Folkens.

Voldsforebygging er et felles anliggende. 
Og det begynner med deg og meg. 

Nyttige læringsressurser

På hjemmesidene til TryggEst kan du lese om modellen, om tegn på vold, overgrep og omsorgssvikt, og om hvordan man kan gå frem for å melde en bekymring. 

Bufdir har også utviklet ulike e-læringskurs om vold, overgrep og omsorgssvikt mot risikoutsatte voksne som ligger fritt tilgjengelig på KS Læring. Oversikt over kursene finner du her.