CRPD – en innføring

Tekst: Kjersti Skarstad, PhD statsvitenskap

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter alle mennesker har fordi vi er mennesker. Til tross for at denne definisjonen har stått fast siden Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948) og er grunnlaget for alle de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene og Norges egen grunnlov, ble funksjonshemmedes menneskerettighetsutfordringer i lang tid viet lite oppmerksomhet – både nasjonalt og internasjonalt (Quinn et al. 2002; Albert 2004). Dette til tross for at funksjonshemmede var og er utsatt for mer omfattende og mer alvorlige menneskerettighetsbrudd enn personer uten funksjonshemminger (Elwan 1999; World Health Organization og World Bank 2011). Behovet for en konvensjon som ettertrykkelig slår fast at menneskerettighetene gjelder i like stor grad for funksjonshemmede, og som ikke minst utdyper hvordan menneskerettighetene skal oppfylles for denne gruppa var derfor stort. Etter at konvensjonen trådte i kraft har det skjedd betydelige endringer i arbeidet med å sikre funksjonshemmedes menneskerettigheter (Skarstad og Stein 2018; Den norske regjering 2015).

Foto: Mikkel EknesEndringer skjer imidlertid ikke av seg selv. En viktig årsak til at CRPD ble til, er for eksempel at engasjerte pådrivere (funksjonshemmedes organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere, fagpersoner, akademikere og andre) klarte å vise at den uretten som blir begått mot funksjonshemmede må bli forstått som menneskerettighetsbrudd, og ikke som naturlig og legitim forskjellsbehandling som følge av personens diagnose. Fram til nedleggelsen av institusjonene i Norge gjennom ansvarsreformen i 1991 ble for eksempel «særomsorg», institusjonalisering og dermed segregering av personer med utviklingshemming sett på som naturlig gitt personens diagnose. CRPD forbyr en slik praksis.

Det er lett å se tidligere tiders urettferdige behandling av enkelte grupper, men langt vanskeligere å oppdage diskriminerende praksiser i vår egen samtid. CRPD forbyr ikke bare segregering, men slår fast at dette blant annet innebærer at funksjonshemmede har «rett til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre» (artikkel 19). NOU 2016:17 På lik linje — Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming dokumenterer imidlertid at størrelsen på bofellesskap øker og at utviklingshemmede i realiteten ikke har de samme mulighetene til å velge hvor og hvordan de vil bo som andre. NOUen dokumenterer også blant annet en nedgang i arbeidsrettede tiltak og tilbud for personer med utviklingshemming.

Både arbeid og bolig er eksempler på områder hvor det er et stort gap til forpliktelsene i CRPD, og hvor endringer av praksis dermed er påkrevd. Skal konvensjonen kunne brukes som et nyttig verktøy på disse og andre felt, må imidlertid konvensjonens innhold og teoretiske forankring gjøres kjent og forståelig.

CRPDs hovedinnhold
CRPD inneholder alle de kjente menneskerettighetene, sivile og politiske rettigheter (som for eksempel retten til ytringsfrihet, privatliv og tilgang til rettssystemet) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (som for eksempel retten til helse, arbeid og deltakelse i kulturlivet). Konvensjonen utdyper hvordan de allmenne menneskerettighetene skal beskyttes for funksjonshemmede.

Til sammen består konvensjonen av en fortale og 50 artikler. Fortalen sier noe om intensjonen bak og viktigheten av konvensjonen, men den er ikke juridisk forpliktende. Artikkel 1 til 4 inneholder formålet med konvensjonen, definisjoner, generelle prinsipper, og generelle forpliktelser. Artikkel 5 til 32 inneholder konkrete rettigheter. Artikkel 33 til 50 handler hovedsakelig om iverksetting og overvåkningen av konvensjonen.

Like rettigheter
I artikkel 1 står det at hovedformålet med konvensjonen er å «fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet». Et viktig formål med konvensjonen er altså å sikre at funksjonshemmede får sine menneskerettigheter oppfylt, på lik linje med personer uten funksjonshemminger. Personer med nedsatt funksjonsevne (eller funksjonshemmede som er begrepet som brukes i denne artikkelen) er «blant annet mennesker med langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre» (artikkel 1). Funksjonshemmede opplever vanskeligheter og blir til en viss grad også funksjonshemmet fordi samfunnet er innrettet på en diskriminerende måte. Det er derfor samfunnet (og ikke den enkelte funksjonshemmede) som må endres.

Foto: Mikkel EknesI likhet med for eksempel kjønn og etnisitet kan aldri funksjonshemming i seg selv legitimere restriksjoner på menneskerettighetene. Å oppfylle like rettigheter kan imidlertid kreve ulike praktiske tiltak for ulike grupper (Skarstad 2018a).

For å sikre like rettigheter og ikke-diskriminering, er «rimelig tilrettelegging» for de som trenger dette viktig (CRPD artikkel 2). For å sikre retten til ytringsfrihet for alle med en funksjonshemming må man for eksempel sørge for at informasjon som er beregnet på allmennheten gis i tilgjengelige formater og ved hjelp av teknologi tilpasset ulike former for funksjonshemming (CRPD artikkel 21). For å sikre lik rett til utdanning for blinde, døve og døvblinde personer må man for eksempel sørge for at undervisningen «finner sted på de språk og i de kommunikasjonsformer og med de kommunikasjonsmidler som er best tilpasset den enkelte» (artikkel 24.3c). For å sikre lik rett til selvbestemmelse må de som trenger det få beslutningsstøtte (artikkel 12).

Generelle prinsipper
CRPD artikkel 3 inneholder åtte generelle prinsipper som må følges dersom funksjonshemmedes menneskerettigheter skal bli en realitet. De grunnleggende prinsippene er 1) iboende verdighet og selvbestemmelse, 2) ikke-diskriminering, 3) deltakelse og inkludering, 4) respekt for forskjeller, 5) like muligheter, 6) tilgjengelighet, 7) likestilling mellom kvinner og menn, og 8) respekt for utviklingsmulighetene og identiteten til barn. Prinsippene konkretiseres videre i egne artikler senere i konvensjonen. Alle enkeltrettighetene i konvensjonen skal tolkes sammen med disse prinsippene (Lord og Stein 2009). Det vil for eksempel si at man i oppfyllelsen av alle rettighetene må ta hensyn til den særlige utsattheten for menneskerettighetsbrudd som funksjonshemmede kvinner og barn kan ha (prinsipp 7 og 8), og at man må være oppmerksom på de særlige formene for menneskerettighetsbrudd som disse gruppene kan være ekstra utsatt for (for eksempel seksuelle overgrep og brudd på kvinners reproduktive rettigheter).

Prinsipp 1 om iboende verdighet og prinsipp 4 om respekt for forskjeller, viser at CRPD representer et positivt syn på funksjonshemmede, alle skal respekteres for sin egenart og partene til konvensjonen plikter også å fremheve det positive samfunnsbidraget funksjonshemmede gir (artikkel 8). Stereotypier og fordommer må bekjempes (artikkel 8).

CRPDs sterke vektleggingen av deltakelse og inkludering (se for eksempel prinsipp 3 og artikkel 19) er også verdt å merke seg. Konvensjonen bygger på en menneskerettslig forståelse om at enkeltindividers rettighetsoppnåelse og individers forutsetninger og muligheter er avhengig av det nettverket som er rundt den enkelte person og samfunnet som helhet (Ball 2005; Skarstad 2018a). Enkeltrettigheter, som for eksempel retten til utdanning, handler ikke bare om muligheten til å utvikle ferdigheter, men også om å få delta i meningsfulle fellesskap (Stein et al. 2013).

Generelle forpliktelser
Foto: Mikkel EknesMenneskerettighetene er ikke frivillige. Artikkel 4 inneholder generelle forpliktelser. Myndighetene skal blant annet treffe alle lovmessige og administrative tiltak som er hensiktsmessige for å virkeliggjøre rettighetene i konvensjonen. De må sørge for at funksjonshemmedes rettigheter er inkludert på lik linje i all politikk og regelverk, og de må sørge for at ulike grupper tas hensyn til gjennom tilrettelegging og tiltak som sikrer likebehandling i praksis (artikkel 4) (Skarstad og Stein 2018). En annen viktig forpliktelse er å rådføre seg aktivt med funksjonshemmede i alle spørsmål som berører dem.

Artikkel 4 inneholder også en forpliktelse om opplæring av tjenesteytere. Den sier at myndighetene må «fremme opplæring i de rettigheter som er nedfelt i [CRPD], for fagfolk og personale som arbeider med mennesker med nedsatt funksjonsevne, slik at de lettere kan sørge for den bistand og de tjenester som garanteres gjennom [konvensjonen]» (artikkel 4.1.i). Tjenesteytere sees dermed på som sentrale aktører for å sikre funksjonshemmedes menneskerettigheter i praksis.

Tjenesteyteres betydning
Det er myndighetene som har det øverste ansvaret for at menneskerettighetene beskyttes, men tjenesteytere har ansvaret for å realisere politiske idealer og faglige mål gjennom sin daglige praksis (Mjøen and Kittelsaa 2018). Noen funksjonshemmede er svært avhengige av tilrettelegging fra det offentlige tjeneste- og velferdstilbudet. For at funksjonshemmede skal få sine menneskerettigheter oppfylt er det derfor viktig at de som jobber i tjenestene arbeider i tråd med menneskerettighetene, og for at tjenesteytere skal kunne jobbe i tråd med menneskerettighetene er det viktig at menneskerettighetene er en integrert del av de faglige og politiske målene tjenesteytere får opplæring i (Skarstad 2019).

Anvendelse av CRPD i tjenestene
Menneskerettighetene er relevante for all praksis, og CRPD bør brukes aktivt i tjenestene og ved utdanningsinstitusjonene. CRPD gir ikke alltid entydige svar på hva som må gjøres i et konkret tilfelle, men må være retningsgivende for de rammene som settes for praksis (etter norsk lov er man forpliktet til å følge CRPD), og CRPD bør brukes som et utgangspunkt for diskusjon av faglige og etiske problemstillinger.

De ulike kommunene kan bidra til å oppfylle den generelle forpliktelsen om å treffe alle hensiktsmessige administrative tiltak for å sikre rettighetene til funksjonshemmede (artikkel 4) gjennom å for eksempel lage gode handlingsplaner for hvordan rettighetene til denne gruppa skal sikres. For å etterfølge forpliktelsen om at funksjonshemmedes rettigheter skal være inkludert på lik linje i all politikk og regelverk (artikkel 4), er det viktig å inkludere representanter for funksjonshemmede i politikkutforming, og å sørge for at man hele tiden tar hensyn til at man ikke fatter vedtak som vil innebære særlige ulemper for funksjonshemmede.

Foto: Mikkel EknesPå samme måte som beskyttelse av menneskerettighetene krever litt forskjellige tiltak for forskjellige grupper (se avsnittet om like rettigheter), kan det som skal til for å beskytte menneskerettighetene variere litt ut ifra i ulike situasjoner og ut i fra hvilke aktører som er involvert. Når det gjelder å beskytte retten til privatliv (artikkel 22) har for eksempel myndighetene et særlig ansvar for å sørge for at det er gode systemer for å hindre at personopplysninger og opplysninger om helse og rehabilitering kommer på avveie. Tjenesteytere må nødvendigvis følge gode systemer og rutiner for personvernopplysninger, men et mer hverdagslig og konkret eksempel på måten tjenesteytere i for eksempel et bofellesskap kan sørge for at deres praksis er i tråd med beboernes rett til privatliv, er at de passer på å gå ut av rommet dersom personen som bor der skal ha en telefonsamtale. På denne måten sørger en for at en ikke lytter til beboerens telefonsamtaler og opprettholder beboerens rett til privatliv.

Både for å beskytte personers rett til privatliv og «respekt for hjemmet og familien» (artikkel 23) bør for eksempel ikke ansatte som jobber i andre personers hjem gå inn i beboers leilighet uten at de har fått tillatelse. For å oppfylle retten til et selvstendig liv (artikkel 19) og respekt for hjemmet og familien er det også viktig at ansatte respekter og om nødvendig bistår beboeren i å forme sitt hjem ut ifra beboerens personlighet og preferanser. Hjemmet er en viktig måte for oss å uttrykke identitet på. Prinsippet om selvbestemmelse skal alltid ligge til grunn – også når en person ikke kan gi direkte uttrykk for hva de ønsker. I slike tilfeller må man utlede hva personen ønsker ut i fra kjennskap til personens generelle interesser og personlighet (CRPD Committee 2014¸ Skarstad 2018b).

CRPD forbyr som sagt enhver form for diskriminering på grunnlag av funksjonshemming. En nyttig tommelfingerregel for å sikre ikke-diskriminering i praksis er at man ved hvert vedtak eller bestemmelse som gjelder funksjonshemmede stiller seg spørsmålet om man ville ha godtatt et lignende vedtak eller praksis dersom personen ikke hadde en funksjonshemming.

Det kan også være nyttig å reflektere over om man ville ha godtatt tilsvarende vedtak eller praksis for seg selv eller sine nære.

Deler av teksten er hentet fra læreboken Skarstad, Kjersti (2019) «Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Fra prinsipper til praksis» som blir utgitt på Universitetsforlaget i april 2019.

Referanser

• Albert, Bill (2004), 'Is disability really on the development agenda? A review of official disability policies of the major governmental and international development agencies', http://r4d.dfid.gov.uk/PDF/Outputs/Disability/RedPov_disability_on_the_agenda.pdf , accessed 05.05.2013.
• Ball, Carlos A (2005), 'Looking for Theory in All the Right Places: Feminist and Communitarian Elements of Disability Discrimination Law', Ohio State Law Journal, 66 (1), 105-75.
• CRPD Committee (2014), 'General Comment No. 1', (http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/GC.aspx).
• Den norske regjering (2015) 'UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities – Norway's Initial Report', <https://www.regjeringen.no/contentassets/26633b70910a44049dc065af217cb201/crpd-initial-report-norway-english-01072015.pdf>.
• Elwan, Ann (1999), Poverty and disability: A survey of the literature (Social Protection Advisory Service).
• Lord, Janet E., og Stein, Michael Ashley. (2009) Social rights and the relational value of the rights to participate in sport, recreation, and play. Boston University International Law Journal, 27, 249–281.
• Mjøen, Odd Morten and Kittelsaa, Anna M. (2018), 'Ansattes blikk i et annerledes hjem. Dilemmaer ved arbeid i hjemmet hos personer med utviklingshemming.', Fontene forskning, 11 (1), 30-41.
• Skarstad, Kjersti (2018a). Human rights through the lens of disability. Netherlands Quarterly of Human Rights. ISSN 0924-0519. 36(1), s 24- 42
  Skarstad, Kjersti (2018b) “Ensuring Human Rights for Persons with Intellectual Disabilities? Self-determination Policies and the Use of Force in the Case of Norway” International Journal of Human Rights, utgave 22(6): 774-800
• Skarstad, Kjersti & Stein, Michael Ashley (2018). Mainstreaming disability in the United Nations treaty bodies. Journal of Human Rights. ISSN 1475-4835. 17(1), s 1- 24
• Stein, Michael Ashley, McClain-Nhlapo, Charlotte, and Lord, Janet E (2013), 'Education and HIV/AIDS. Disability Rights and Inclusive Development', in Malcolm Langford, Andy Sumner, and Alicia Ely Yamin (eds.), Millenium Development Goals and Human Rights (New York: Cambridge).
• Quinn, Gerard, Degener, Theresia, and Bruce, Anna (2002), Human rights and disability: The current use and future potential of United Nations human rights instruments in the context of disability (New York/Geneva: United Nations Publications).
• World Health Organization and World Bank (2011), World report on disability (Malta: World Health Organization).

Denne artikkelen ble først publisert i SOR Rapport nr. 2/2019.

Last ned artikkelen som PDF.