Alle er like mye verdt

Tekst: Jarle Eknes og Hanne Kluge

Viktig med jobb

Vi møter Tone på Vaulen i Stavanger, hvor hun har bodd hele livet. Der bor hun i en stor sokkelleilighet, med foreldrene i etasjen over seg. Intervjuet tar vi ute, i idylliske omgivelser ved Hindalsdammen på Vaulen.

Hun fikk jobb rett etter videregående skole, og har arbeidserfaring både fra Frue gamlehjem og Nova Print, hvor faren hennes hadde en lederrolle. Der skadet hun hånden, og trengte nye utfordringer og muligheter. Tone søkte jobb gjennom HELT MED, og fikk fast jobb i Stavanger kommune. Hun er svært fornøyd med jobben, og synes det er veldig viktig å ha en jobb å gå til. Det er viktig for alle, sier hun. Der får man vist hva man kan, og blir kjent med forskjellige folk. Det er slik vi utvikler oss.

–Hva er arbeidsoppgavene dine på jobben? spør vi.

–Jeg kommer på jobb klokken 9 om morgenen, og starter med å tømme oppvaskmaskinen. Så går jeg i butikken for å handle inn varer til lunsj. Da har jeg med meg handleliste, og krysser av for det jeg kjøper inn. På vei tilbake sjekker jeg posten, og deretter setter jeg maten inn i kjøleskapet. Så lager jeg lunsj til alle, og setter på en tralle. Etterpå må jeg rydde opp og sette inn i maskinen. I tillegg lager jeg kaffe til møter.

Møter har det riktignok vært lite av i det siste, i hvert fall utenom de digitale møtene, men det skal bli mye kaffeservering igjen når pandemien er over. Tone er klar på at det er viktig å passe godt på håndhygienen og holde avstand. Det er ikke uten grunn at hun vil at vi skal gjøre intervjuet utendørs, og ikke inne i leiligheten hennes. Hun har for tiden hjemmekontor, i likhet med mange av kollegene. Vi spør henne hvordan hun fikk vite om denne jobben.

–Det var miljøtjenesten i kommunen som fortalte meg om at jeg kunne søke den HELT MED-jobben. Jobben er kjempefin, men jeg fikk ikke jobbet der så lenge før jeg ble permittert. Det er veldig dumt.

Formelt har hun hjemmekontor, men det oppleves i praksis som å være permittert. Det er ingen av oppgavene hun utførte på jobb, som er mulig å utføre fra hjemmekontor.

Tone utenfor leiligheten hun bor i. Foto: Jarle Eknes

Leilighet

Selv om vi gjennomfører intervjuet utendørs, rakk vi å få en kikk på den fine leiligheten hennes.

–Jeg har min egen leilighet, og rett over meg bor foreldrene mine. Jeg klarer meg selv, men en gang i uken kommer miljøtjenesten og hjelper meg. Det er alltid på onsdag. De viser meg hvordan jeg skal holde orden, vaske og lage mat. Også leser vi aviser sammen, og diskuterer det som står der.

–Ble det annerledes i den tiden vi har hatt korona i samfunnet?

–Ja, i vår kom ikke miljøtjenesten hjem til meg i det hele tatt. Nå kommer de, men vi går turer i stedet for å være inne. Uansett hvordan været er, så går vi tur.

Koronasituasjonen har gjort henne deprimert, forteller hun. Men bortsett fra begrensningene koronasituasjonen setter, er hun riktig fornøyd med livet. Hun trives godt i leiligheten, men tenker litt på å kjøpe en egen leilighet etter hvert, utenfor foreldrehjemmet. Der skal hun bo helt alene, for hun trives godt med å være singel.

Venner og fritid

Tone er en aktiv person, som har holdt på med mange aktiviteter. Hun har danset jazzballett i mange år, og går vanligvis på Steps dansestudio. På grunn av koronasituasjonen danser hun hjemme, etter videoer som hun har fått tilsendt.

Hun har også danset på kulturskolen, og har drevet med turn, svømming og riding.

–Da jeg var liten, red jeg på en hest som het Jimmy. Den husker jeg veldig godt. Den var veldig snill og veldig god å sitte på. En tur innom speideren har det også blitt, og på ungdomsskolen gikk hun i Hinna Ten Sing. Hun er også glad i å lese bøker. Hun leser nå boken «Det vokser et tre i Brooklyn» av Betty Smith.

–Jeg er enebarn og har savnet å ha søsken. Men jeg har mange søskenbarn som jeg har mye kontakt med. Nå har de fått barn, og jeg er «tante» til mange. 11 stykker.

Hun holder kontakt med søskenbarnene sine på Facebook og på meldinger de sender til hverandre. Kristin, en av hennes tremenninger, er en av dem som hun har mye kontakt med. De har en slags klubb sammen, og treffes hos hverandre. Erle er en god venninne og støttekontakt. De lager mat, og går på cafe, turer, kino, teater og konserter sammen. Men også dette har det blitt lite av under koronapandemien. Nå går de turer sammen og treffes litt hos hverandre. May Siren har hun kjent i mange år, og selv om hun bor langt herfra nå, har de kontakt og besøker hverandre.

Tone er også reiseglad, og har tilbrakt feriene i Frankrike gjennom store deler av livet, blant annet i Paris, hvor noen av søskenbarnene har vokst opp. Hun har også lært seg litt fransk, i løpet av alle feriene hun har tilbrakt der. Hun har blant annet vært i Paris, Nice, Provence og Marseille. For første gang ble Frankriketuren avlyst, denne sommeren. Det er et stort savn, forteller hun.

Hun har høy matkompetanse, og elsker å lage mat. Blant annet lager hun middag til foreldrene sine, og pai med fetaost og tomater er en av spesialitetene hennes. Og maten lager hun helt fra bunnen.

–Jeg har laget biscotti to ganger i høst, – også knekkebrød, og når jeg er ferdig med å snakke med dere skal jeg lage julekaker. Marengs. Med mandler og sjokolade.

Oppvekst og engasjement

De hadde både fisker, fugl og hund da hun vokste opp, men ikke nå lenger.

–Hunden min ble 15 år, og så døde den. Raskt går hun over til å snakke om mormoren, som også er død. Hun har betydd svært mye for Tone.

–Jeg var veldig, veldig glad i mormor. Hun har alltid vært sammen med meg, hele tiden, siden jeg var liten. Hun var veldig snill.

Hun har gått i vanlig barnehage, og deretter i vanlig klasse på Vaulen barneskole. Og slik har det fortsatt. Tone gikk på Kristianlyst ungdomsskole i vanlig klasse, og deretter helse- og sosiallinjen på videregående skole, hvor hun er utdannet som hjelpepleier-medarbeider. Alt har likevel ikke bare vært lett.

–Jeg synes det var vanskelig å være annerledes, og lurte mye på hvorfor jeg hadde Down syndrom. Når jeg var liten tenkte jeg ikke at jeg var annerledes. Det oppdaget jeg senere – i skolealder. Jeg synes det er fryktelig dumt. Jeg ønsket ikke å være annerledes.

Tone og jobbspesialist Hanne. Foto: Jarle EknesDet er fortsatt et tema som engasjerer henne, og hun er opptatt av politikk som kan bidra til at alle føler at de er like mye verdt.

–Nå har jeg vært opptatt av bioteknologiloven. Jeg mener at alle barn har rett til å vokse opp. Derfor er jeg mot denne loven som sier at man kan ta bort fosteret. Jeg har en kusine som også fikk et barn med Down syndrom.

Hun ville ikke teste seg, for hun ville ha barnet uansett. Jeg har stemt hele mitt voksne liv. På videregående skole deltok jeg på skoledebatt om hva politikerne kan gjøre for oss som er annerledes.

Hun er også opptatt av at også personer med funksjonsnedsettelser skal gå på vanlig skole i vanlige klasser.

–Jeg anbefaler dem som har funksjonsnedsettelse å gå i vanlig klasse på videregående- og barneskole og ungdomsskole. Spesialklasser er ikke bra. Jeg vil heller at de skal gå i vanlige klasser og lære ting riktig for å bli kjent med andre og lære av de så vi kan utvikle oss. Det er viktig å ha fagene matte, norsk, engelsk og gym og alle fag de har i vanlige klasser.

–Er det noe annet du vil si på slutten?

–Ja, jeg ønsker også at jeg kunne tatt mer skoler og kurs og lært mer etter videregående skole. Det hadde vært fint.

–Jeg håper at mange leser dette. Jeg ønsker å fortelle om mine erfaringer. Dessuten anbefaler jeg til alle med funksjonsnedsettelser som søker jobb å ta kontakt HELT MED. Og så anbefaler jeg Hanne og Ørjan.

Hanne Kluge er jobbspesialisten som gir oppfølgingstjenestene til Tone og arbeidsgiveren hennes, og Ørjan Hinna er kvalitetssjef i HELT MED, som hun hadde mye kontakt med da hun henvendte seg til HELT MED med ønske om å komme ut i jobb.