I 2004 gjennomførte Socialt Udviklingscente (SUS) i Danmark en undersøkelse av 156 tjenesteyteres erfaringer om overgrep mot personer med utviklingshemning. 21 % hadde kjennskap til minst ett seksuelt overgrep mot personer med utviklingshemning siste året. Ettersom mange kan ha kjennskap til de samme overgrepene, sier ikke dette tallet noe om omfanget av overgrep. Men det tydeliggjør hvor aktuellt og viktig det er at tjenesteytere har kunnskap om overgrep, og retningslinjer de kan forholde seg til.
Socialt Udviklingscenter (SUS) publiserte i 2001 en internasjonal litteraturstudie om seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemning. Foto: Caroline Barberis, Flickr (CC)

Tallene er sprikende. Dette har blant annet sammenheng med at personer med utviklingshemning har større vanskeligheter enn andre med å rapportere om overgrep, og mindre kunnskap om hva som betraktes som overgrep.

Videre anmeldes overgrep sjeldnere når offeret har utviklingshemning.
Hovedtrekkene i undersøkelsene kan summeres slik:

I de aller fleste tilfeller er overgriper en person som offeret kjenner.
I ca 1/3 del av tilfellene har overgriper utviklingshemning: Ofte er overgriper en person som har med offeret å gjøre i forbindelse med boveiledning, fritid eller dagtilbud, eller i nær familie med offeret. Overgriper er i de fleste tilfeller menn. Offeret er i 3/4 del av tilfellene kvinne, og 1/4 del av tilfellene mann. De fleste av de kvinnelige ofrene har lett utviklingshemning, mens en større andel av de mannlige ofrene har moderat/alvorlig utviklingshemning.